Dagens utflukt

Det har vært en litt underlig dag. Vel og merke var starten nokså normal med luftetur og frokost, og det er jo heller ikke akkurat unormalt at vi labber en tur utpå formiddagen. Jeg trava i vei bortover gårdsveien vår og forsøkte å lose nanden pent forbi vanndammene som siste døgns kraftige regnvær hadde lagt igjen. Plutselig blei jeg oppmerksom på en bil et godt stykke borte i veien mens den holdt på å rygge vekk fra oss. Det var noe kjent med bilen og iveren økte på. Doningen kjørte sin vei og nanden virka helt uberørt så vi fortsaette turen som vanlig. Fem minutter seinere fikk jeg ferten av bilen igjen, men da sto den parkert og en dame jeg kjenner godt sto og snakka i telefonen. Det var treneren min! De tobeinte hilste påtatt overstrømmende på hverandre mens jeg pent måtte holde meg i ro. Ingen enkel sak må vite, men jeg tok heldigvis ikke av.

Etter traskinga her i omegnen bar det nedover dalen og jeg fikk ligge i buret bak i bilen som jeg jo har gjort så mange ganger før. Vi fikk ikke det beste været da vi kom til byen, men hadde en fin treningsøkt på kjøpesenter med masse mennesker. Jeg lå i ro mens de tobeinte spiste, oppførte meg pent som håndhund i matbutikk og tar rulletrapp og rullebånd som om det skulle være den naturligste ting av verden. Nanden liker ikke å kjøre rulletrapp med firbeint følge enda så mye ho fikk prøvd seg under samtreningskurset, men en del ferdsel i rulletrapper er det da blitt i ettertid også. Ho veit at jeg fikser det fint, men er stadig redd for klørne mine og syntes tydeligvis det var greit med litt trening under kyndig veiledning. Det var dog intet å påpeke, noe som i det minste bør virke litt beroligende på en småengstelig nand. Jeg fikk også skryt for velstelte klør, men så er min tobeinte veldig nøye med å holde dem så korte som overhodet mulig for å begrense skadeomfanget.

Vi avslutta dagens trening en tur ut, men da var det bare litt duskregn og jeg fikk vist at jeg uten problemer kan lose nanden trygt til knutepunktet hvor vi pleier ta bussen hjem. Jeg oppførte meg eksemplarisk ved påstigning og sov de to timene det tar å kjøre hjem igjen.

sjøl om jeg blei snytt for enhver mulighet til å hilse på treneren min og syntes det var litt underlig at ho gikk bak oss har det vært en ganske OK dag. De tobeinte er fornøyde med insatsen min og vår første obligatoriske oppfølging er nå unnagjort. Sjøl om jeg er en særdeles grei kar som jobber samvittighetsfult er nanden veldig fornøyd med at skolene er blitt pålagt å følge opp hund og bruker såpass kort tid etter samtrening. Det er jo gjrene i starten utfordringene melder seg.

Nanden husker fortsatt at ho syntes det var vel lenge å vente halvvannet år på første oppfølging da ho fikk Ariell, sjøl om det ikke var noen floker som de ikke greide fikse på egenhånd. Nå har jo Ariell vært en nokså sprelsk dame med bein i nesa, men samtidig har ho hatt et veldig sterkt og godt forhold til sin tjeneste som førerhund og de har stort sett vært enige om hvordan tingene skal gjøres.

Den første tida etter samtreninga var det med skrekkblanda fryd nanden farta rundt med Ariell. Ikke fordi den firbeinte utgjorde noe stort problem, men mest fordi denne tobeinte var livredd for å begå noen feilgrep når det ikke lenger var noen trener i nærheten som kunne rette på henne. Med meg var det tydeligvis annerledes for jeg har da en nokså bestemt tobeint som står på krava til de er innfridd. Jeg har ikke for vane å være vanskelig og jeg har allerede vært med på en hel del på de to månedene vi har vært på frifot. Jeg er visst en drøm å reise med og at de første utfluktene har gått over all forventning, og nanden sier det føles som vi allerde har loffa rundt sammen i lang tid. Snodige greier det der. For bare tre måneder tilbake sto nanden nokså tvilrådig midt i en utfordrende omstillingsprosess med bytte fra en rutinert førerhund med mange års fartstid til en novise som meg, men at ho har vært heldig med ferskingen sin er ho visst ikke i tvil om.

Sjøl om nanden nå har litt erfaring som førerhundbruker og jeg strengt tatt er en nokså disiplinert ung herremann som ikke byr på særlige utfordringer, gir det likevel en ekstra trygghet å få en førerhundtreners vurdering av hvordan vi jobber. Mange situasjoner kan være vanskelige å vurdere godt når orienteringgssynet ikke er intakt, så det vil alltids kunne være noen problemoråder nanden ikke er tilstrekkelig bevisst på og utfordringer som bør løses på en mer hensiktsmessig måte.

Nå var det visst fint lite å bemerke, så vi har all grunn til å være fornøyde med dagens prestasjoner. Fint å vite at vi er på rett vei.

Litt sliten, men fornøyd hilsen fra Apollo