Ti innholdsrike år

Bilde 1: Real bursdagskjeks med form som et kjøttbein.



Bilde 2: Ariell tester sitt nye aktivitetsbrett. Nina Ottosons Dog Trouble består av et trebrett med utfrest spor i form som en serpentin. I den ene enden utvides sporet slik at de skyvbare klossene kan løsnes . Klossene er hule slik at godisen kan gjemmes under dem, men godbitene er ikke tilgjengelige før klossene er plassert i riktig ende av sporet og kan løftes vekk.

Det er en sånn dag der minnene strømmer på og tydeligvis gjør nanden litt ekstra gavmild. Dagen har vært finfin for oss firbeinte med unntak av denne bondeknølen som har leika snekker på taket vårt og lagde så grenseløst mye spetakkel at vi måtte rømme huset for noen timer. Nanden fikk på seg skoa og det bar til skogs så fort de arme beina greide bære henne. Det gikk ikke i noe imponerende tempo, men uansett var det godt å kunne søke skogens ro og la øra slippe den intense skrallinga fra blekktaket.

Nå er jeg ikke lenger snart ti år for i dag er det akkurat ti år sida jeg blei født. Nanden har bakt bursdagskjeks som jeg trygt kan spise. Store, herlige bursdagsbein som nesten utgjør et helt måltid for lille meg. De er allerede blitt en ny favoritt hos både meg og min lyse kompis. Neste helg blir det visst enda mer bursdagsfreiring for nandens tantebarn vil også gjerne feire mine ti år :)

Nå varer dessverre ikke disse kjeksbeina evig, Derfor har jeg også fått en mer varig gave av nanden min. Et aktivitetsbrett fra Nina Ottoson som byr på litt andre utfordringer enn jeg er vant til fra mine gamle brett som jeg nå kjenner ganske godt og løser kjapt og greit. Jeg har fått Dog Trouble denne gang. Den har klosser som må flyttes gjennom en slags labyrint for å få tak i godbitene. Det er alltid like spennende med nye aktivitetsleiker og jeg kan bli veldig ivrig, men her må en visst ta det litt rolig i svingene ellers havner en virkelig i trøbbel. Det skal riktig nok noe til for å sette meg fast, så den helt store utfordringen er nok ikke dette heller. Moro er det i alle fall.

Med få unntak digger jeg Nina Ottosons aktiviseringsmateriell. Blant annet deler jeg nandens syn på at DogBoxen er en mindre genial oppfinnelse. Den er rett og slett noe rakkleverk av dimmensjoner. Ikke gir den belønning som fortjent og dessuten detter den fra hverandre til stadighet. Akkurat på det området har det fungert bedre å lære rydding i hverdagen. Jeg lærte tidlig å rydde min egen leikekasse for selegnag og endeløse dager på farten var ikke nok for meg.
Det har vært ti innholdsrike år og i sju av dem har jeg vært nandens trofaste ledsager. Ho trur ikke ho vil få oppleve en førerhund igjen med slik utholdenhet som jeg har vist. Av et kull på sju søsken er jeg en av to som blei førerhunder, men til gjengjeld fikk vi begge veldig fornøyde brukere. Som valp og unghund var jeg en rebell. Ei skikkelig bølle som mer enn gjerne var å finne blant godsakene på benker og bord, samt alle andre forbudte steder. Det blei til slutt for mye for forvertene og jeg flytta til nytt hjem for en stund. Etter et lengre opphold på førerhundskolen blei det da en velfungerende stifinner av meg også.

Jeg og nanden har sammen traska milevis gatelangs, på kjøpesenter, sjukehus, diverse hoteller, kurs -og rehabiliteringssentra, på landeveier, krøtterstier midt i villeste kauen, i bekkefar og steinrøyser... og andre tenkelige og utenkelige steder. Jeg har tilbrakt timevis med tålmodig venting i busser, på tog, stasjoner, hotellrom, venterom klasserom, auditorier, kontorer, ja til og med på doer. En stund hadde jeg nemlig et avtrede for meg sjøl, og folk må vel ha trudd nanden var sterkt plaga av diare så mye som ho fløy på do for å forsikre seg om at jeg hadde det fint :)

Da nanden sist uke deltok på aktivitetsuka med pollegutten sin mintes ho første gang ho hadde med meg på noe slikt. Med lopper i blodet og maur i baken sto jeg for pipekonserten fire dager til ende. Nanden mente jeg ville være dødssliten innen vi kom hjem, men neida. Etter en lang hjemreise og sein hjemkomst søndag kveld, var jeg som vanlig tidlig oppe mandagsmorningen, og innen klokka viste 6.00 hadde jeg fått plassert nanden i skoa og vi var på skogvokterrunden vår.

Opp gjennom åra har jeg nok ment så mangt om mye, noe som av og til har medført at min tobeinte har vært på vei til å bli grønn av ergrelse, men alt i alt har min egenrådighet vært en god egenskap, særlig når en stressa nand har sletta alle mentale kart og alle spor av retningssans er fordufta. Som ho sjøl sier; "Staheten er en overlevelsesteknikk ho ikke ville vært for uten."


Hilsen en fornøyd jubilant

Ariell prøver seg på Dog Trouble.