Bilde 1: Ikke så mye præriesol, men oppe i lia kan dette sjeldne lysfenomenet observeres.
Bilde 2: Apollo sitter på jordet å funderer, mens sola snart kan finne på å kaste noen varme stråler på den gyldne pelsen.
Høsten er i ferd med å feste grepet. Sola er tydeligvis fortsatt på ferie, men det hender den gløtter fram et kort øyeblikk. Vann har vi i overflod, så det er ingen fare for tørke her med det første.
De siste ukene har vi hatt avstengt vei med brekende ulldotter og bedritent tilbehør. Ingen av oss bryr oss noe større om sauen, men nanden vil ikke la oss labbe i den stinkende lorten. På slike fuktige høstdager blir eneste alternativ å svømme tur blant skogens trær. Det er mer bekkefar enn sti vi går på nå om dagen, men noen utfordringer skal en jo ha. Våt blir en jo uansett, for en kan ikke regne med oppholsvær på hele turen. Da må en snu i døra.
Her på prærien er det stille og fredelig om dagen. Ikke så mange andre enn skogens konge som viser seg her nå som veien vår er så lite farbar for folk flest. Jeg kan høre elgen tusle rundt her, noe jeg liker så dårlig at jeg av og til må si i fra. Gamlemor sukker og ser dumt på meg som om ho ikke skjønner hva jeg bråker for, men noen må jo passe på litt her. Spørsmålet er heller hvem som passer på hvem, for jeg er verken glad i elgen eller høstmørten utafor vinduene om kveldene. Jeg greier å roe meg når nanden legger armene sine godt rundt meg og forsikrer om at alt er i orden. Er det seint og veldig mørkt ute tar ho meg med inn på arbeidsrommet en stund. Der inne er det alltid skikkelig dekt til med gardiner foran vinduene, så jeg slipper å se alt det rare som speiler seg i de mørke vindusflatene. Nå ser jeg av og til spøkelser på høylys dag også, men det skjer ikke så ofte lenger nå.
Høstvåt og litt mørkredd hilsen fra Apollo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar