Bilde 1: Portrett av Apollo.
Bilde 2: Apollo hviler. "Krevende å være nandens reisefølge, så her får man slappe av når muligheten byr seg."
Vi har vært her i Hurdal en drøy uke nå. Jeg synes det er helt greit, og får jo være med nanden over alt med unntak av restauranten. Ja, og så bassenget da sjølsagt, men der setter ikke min tobeinte sine bein heller. Hundebadet har vi imidlertid avlagt et fuktig besøk, og jeg får masse skryt for at jeg ser så velstelt ut.
Nanden har konkludert med at det er mer utfordrende å være her som kursdeltaker enn som praktikant og undres på om ho burde reise hjem nå mens ho fortsatt har noen spor av vett i behold. Dessuten er dette definitivt ikke stedet for folk med antydning til tynnslitte nerver eller befinner seg i andre krevende prosesser, for her er det visst en betydelig risiko for at en er på randen av nervøst sammenbrudd innen en tar fatt på hjemturen.
Oppholdet begynte med at vi fant en assistent liggende hjelpeløs i en trapp og nanden veit ikke annet enn at vedkommende fortsatt er innlagt på sjukehus. Så har vi vært både tilskuere til og offere for flere hendelser med løse, firbeinte villstyringer og bikkjemøkk rundt senteret. Sjølsagt er det ikke de firbeintes skyld, og nanden er oppgitt over lite hensynsfulle førerhundbrukere som er så brysomme for senterets øvrige gjester at folk ønsker alle førerhunder de treffer på dit pepper'n gror.
På toppen av det hele kom helgas opptrapping av smertestillende, godt krydra av samværet med en mildt sagt broket forsamling kursdeltakere. Ikke rart nanden lurer på om ho slipper herfra med noe vett i behold.
I kveld foregikk lufteturen sammen med min lyse labradorvenninne og hennes tobeinte. Det gikk som vanlig uproblematisk for seg helt til jeg fant noe jeg gjerne ville vise både to- og firbeinte. Vel, den firbeinte var ikke spesielt imponert, så jeg forsøkte meg hos nanden i stedet. Ho var ikke overbegeistra, forsøkte trekke seg litt unna og ville jeg skulle slippe. Jeg pleier ikke ha problemer med å adlyde slike ordre, men denne gangen var jeg oppsatt på å få avlevert tingesten jeg hadde plukka opp. Mus blei nevnt, noe som slett ikke hadde beroligende virkning på en nand med diverse leie erfaringer. Ho hadde en fornemmelse av at dette var for stort til å være noen vanlig mus, men flaggermus streifa tankene hennes. Det gjorde jo okke saken bedre, for min tobeinte har tidligere hatt ett par lite lystige møter med slike vesner, og misliker dem så inderlig at det ikke lar seg beskrive med ord.
Tullenand! Hvorfor i all verden skulle jeg fange henne en flaggermus? Trur det er for seint med noe forsøk på å bevare vettet der i knollen, for der finnes det tydeligvis ikke så mye som et bittelite snev av sunn fornuft.
Da nanden ikke var særlig mottakelig og ikke engang ville ta imot med bæsjeposen ho fant fram, foretok jeg heller avlevering til hennes luftefølge som også hadde utstyrt seg med pose. Vi gikk i flokk og følge innom resepsjonen for å avlevere den aldeles ufarlige hansken, og nanden rister stadig på hue over at det går an å være så utrolig lettskremt. Ikke helt bra å ha hanskeskrekk :) Slikt kan umulig være helt enkelt å hanskes med.
Sein onsdagshilsen fra Apollo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar