Nandehundenes blogg: Tre pinner igjen til jul

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

onsdag 21. desember 2011

Tre pinner igjen til jul

Bilde: Labbetussa og labbetassen koser seg i varmen fra vedovnen. Her er det godt å ta en blund når kulda biter.
______________________________________________________

Nå er det bare tre pinner igjen i tyggepinnekalenderen vår og ingen har juksa og tatt noen pinner på forskudd, så da er nok nissen i ferd med å spenne Rudolf og gjengen for sleden for å legge i vei på pakkerunden sin. Hær på prærien har vi vår egen nisse. Han har jeg møtt mange ganger. Det er helt sant.

Det er definitivt ingen fare for at snøen vil forsvinne her så lenge vi har denne kulda. Det bæres ved og fyres døgnet rundt. Trasketuree begrenses i lengde og omfang, men øker i antall, så en får da lufta pelsen noen ganger i løpet av dagen. Jeg gjør så godt jeg kan for å bidra til pelspleien. Sukkersnøen fungerer bra som pelsrens, noe som kan komme godt med nå som det er så kaldt at julebad ikke engang er noe diskutabelt tema.

Julesnøbadshilsen fra Ariell