Snørr og tårer... og andre prøvelser

Denne uka har vært en sann prøvelse for nanden min. Å undervise på voksenopplæringskurs er spennende, men også veldig krevende. Fritid blir det ytterst lite av da mye skal foreberedes, og det må skje utenom tid for undervisning og andre plikter. Nanden har ellers prioritert turene sammen med Tinka, så vi firbeinte får rørt oss skikkelig. I tillegg har jeg og broder'n fått base litt i luftegården innimellom, til stor glede for oss begge.

Nanden har fundert litt på hvorfor jeg nokså konsekvent går noen meter forbi veien som fører til inngangen ved peisestua når vi skal inn etter lufteturene. Det er ikke det at jeg ikke vil inn, for resten av jobben med å finne døra kan jeg knapt få gjort bedre. Jeg vil bare krysse litt lengre bort enn hva som er logisk for nanden. Samtidig vil ho ikke lage noe styr av det fordi det ikke ville være noen god situasjon dersom en skulle havne midt i en kryssende, trafikert vei. Da skal jeg heller få gå litt forbi krysset.

Lite visste jeg om at vi onsdag ettermiddag blei holdt under oppsikt fra innsida av glassdøra. Overraskelsen var stor da vi bråmøtte treneren min idet vi skulle gå inn. Det var spennende med det samme jeg så henne, men ho gjorde det nokså klart at vi ikke er venner, før vi rusla ut igjen en liten tur. Turen avslutta vi med å finne tilbake til den samme inngangen og jeg stoppa der veien krysser. Nanden mener det var mest for å blidgjøre "observatøren" da motviljen mot å stoppe akkurat der fortsatt er stor, men jeg gjør det hvis nanden er veldig pågående og gnåler mye om at vi skal gå inn. Og det gjelder bare den ene inngangen. Konklusjonen hennes er at jeg fortsatt misliker fuglekvitteret så til de grader og derfor prøver passere så langt unna at vi ikke "vekker dem" før vi er på god vei inn. Jeg tar jo også helst alle innersvingene i sikksakken hvis jeg ikke blir bedt instendig om å holde kant. Det er jo en gangsti tross alt. Der er det jo også sånne skvaldrestolper i svingene.

Midt oppi alle prøvelsene sine, har nanden også slitt med en kropp som plutselig fant det for godt å iverksette intens krigføring mot ett eller annet småsnusk. Det var en nokså tett nand som våkna på avreisedagen da ho også skulle avlegge sine avsluttende prøver i håp om å bli kvalifisert som rehabassistent. En dag som skulle vise seg å innebære mange prøelser, alt fra plutselige endringer i rekkefølgen på prøvene, til utsjekking i løpet av prøvetida, prøver som dro vel langt ut i tid og brannalarm som blei utløst under lunsjen. Med andre ord blei det en mye lengre og mer strevsom prøvelse enn nanden hadde regna med.

Ho besto da prøvene sine sjøl om forholda ikke akkurat lå godt til rette, og noen timer etter planen reiste vi fra Hurdal. Da var nanden så sliten at ho knapt husker noe av de lange timene med hjemreise. Ja, kanskje med unntak av matpakka ho prøvde å spise. Da var også smaksansen satt ut av drift og eneste forskjellen ho kjente på pålegget på skivene var konsistensen. Ellers smakt de det samme, eller rettere sagt ingenting.

Vi kom seint hjem i går og overnatta hos nandens foreldre sida det ikke har vært fyra skikkelig her på et par uker og nanden aldeles ikke var frisk. Jeg fikk gjøre unna kveldsluftinga før vi gikk inn. I gangen fant vi en svart pelsdott som snuste intenst på sekken vi har hatt med på tur, og som noen hadde vært snill å ta med inn. Enda mer intens blei pelsen da den oppfatta at det var mer enn bare en sekk som kom deisende inn gjennom døra. Ikke engang en utslitt og medtatt nand greier la være å le av det spinnville dyret som smiler med hele kroppen og nesten slår knute på seg av gjensynsglede.

I dag sier nanden at ho er tvers igjennom iskald, noe termometeret ikke er helt enig i. I morges kom vi hjem hit til prærien. Etter å ha fyra godt i ovnen har vår tobeinte tilbrakt mesteparten av dagne på sofaen med pelspledd og 25 kilo pelskledd varmeflaske av ekte labradortype. Jeg har vært opptatt med intens tyggevirksomhet. Ekstremutgaven av et matvrak som slanger seg på sofanen har ikke ofra meg og beinet mitt så mye som et lite blikk engang, så ho nyter visst nandens nærvær i fulle drag. Ingen tvil om at den frøkna er en hund etter kos.

Helgehilsen fra Apollo som nyter prærielivet