Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

tirsdag 8. mai 2012

Tur for to

I dag har jeg vært på bytur med nanden. Joda, bare vi to. Det er en stund sida sist kan man si, men i dag måtte det altså til. Jeg skal jo til helsekontroll ett par ganger i året, og min tobeinte som er den av oss som holder styr på klokke og kalender, hadde regna seg fram til at det nå var på høy tid med en ny sjekk.

Jeg er erklært nesten frisk som en fisk. Skavankene jeg har pådratt meg gjennom et langt liv forsvinner jo ikke, men ellers står det ganske bra til. Mine gamle, gule tenner er litt nedslitte og så mangler jeg jo fortsatt den tanna som aldri har vært der, men ellers er tanngarden i god stand. Pelsen er blitt noe loslitt her og der og grå hår blir det stadig flere av, men såpass må en regne med i min alder.

Jeg har heller ikke pådratt meg nevneverdig mye mer øyeproblemer og blodprøvene viste normale verdier. Ører med litt mindre elastiske øreganger med ett og annet hårfjon må en også finne seg i etter mine lange, leie ørerhistorier, men ellers har ørene det helt fint.
mer bevegelig blir man heller ikke med åra, men da jeg skulle på vekta greide jeg knapt holde lemmene i ro. Den viktigstre kroppsdelen hva bevegelighet angår er definitivt halen, og den fikk jeg virkelig bevist at fortsatt er i full funksjon. Dessuten ga jeg også uttrykk for at jeg nok helt sikkert ville greie å komme opp på undersøkelsesbordet i 85-90 cm høyde, men veterinæren ville senke det litt for meg. Jeg godtok det under tvil, for slike prosesser tar jo også tid, og jeg ville jo opp på bordet fortest mulig.

Nanden er veldig frnøyd med å ha en frisk og glad senior i huset, men mener jeg oppfører meg mer som en rabiat valp hos doktor dyr. Ho bør vel strengt tatt være glad for at jeg fortsatt går dit med glede. Jeg trenger ikke engang sele for å geleide nanden pent fra knutepunktet til dyreklinikken. Til tross for at jeg nå har vært pensjonert fra tjenesten som førerhund i over ett år, kan jeg da kunsten å ledsage, og det skader sjølsagt ikke at vi begge gjerne vil til samme sted. Det er jo som kjent viktig å ha felles mål.

Frisk og freidig hilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)