Nandehundenes blogg: Ut på tur...

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

lørdag 30. juni 2007

Ut på tur...

i går gikk jeg og nanden en runde vi ikke har gått på lenge. Hadde nanden min visst hvor ille den var hadde ho nok ikke valgt den veien, men vi kom oss opp gjennom skogen på et vis. Noen steder måtte ho slippe meg så jeg kunne gå først. Da kunne ho nemlig finne ut hvor mye vann det var og hvor langt ho måtte gå i alt det våte. Ho blei litt blaut på labbene sine, det ble jo jeg også da, men jeg er jo vant til det for jeg pleier jo ikke å ha sko.

Jeg storkoste meg over å få komme ut på en tur vi ikke går så ofte. Nanden var bare kjempegrei og syns visst at jeg var veldig flink. Et sted måtte jeg stoppe for å spørre hvilke vei vi skulle gå. Det tok lang tid før nanden skjønte hva jeg mente. Det gikk egentlig en vei rett fram også, men den var vanskelig å oppdage fordi den var litt gjengrodd. Vi tok høyreveien, for nanden mente at den gjorde samme nytte.

Sommerkos fra Ariell