Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 9. november 2008

Jeg var nesten flink

Vel. Det vil si. Nanden sier at jeg var veldig flink, men ho så ikke så fornøyd ut da ho kom inn igjen etter lufteturen sin. Jeg måtte ligge igjen sammen med en drøss skrullete skapninger. Jeg greide det en stund, men til slutt blei trangen til å finne igjen nanden for stor. Det verste var at ho var søkk borte, så da satt jeg pent på utsida av ringen og klødde meg litt til ho kom tilbake. Nå har vi jo trent mye, så jeg skal være sikker på at ho kommer igjen, men noen ganger blir det bare så utrolig skummelt og da tør jeg ikke bli liggende der.

Resten av øvelsene gikk veldig bra og vi fikk visstnok en bedre poengsum enn sist. Hadde jeg greid å gjennomføre fellesdekkøvelsen sånn nogen lunde, kunne vi fått opprykk. Nanden sitter og vrir hue for å finne nye treningsstrategier, men sier det er vanskelig fordi ingen av gjengen vår har sett hva som egentlig skjer. Jeg har jo bevist at jeg kan, men det her er ikke så lett. Vi skal trene masse og prøve en gang til våren. Hvis det ikke går da, sier nanden min at vi bør vurdere å gi oss. Synd det. For jeg liker egentlig mange av øvelsene veldig godt.

Kjegla fant jeg uten problemer i dag, sjøl om den var bitteliten. Ja mye mindre enn de kjeglene vi pleier å trene med. Jeg ville til og med prøve å løpe til den før nanden var klar :)

Jeg har fått dekken i dag. Det skal hjelpe meg å holde meg tørr i ruskevær, men jeg synes det er litt uvant og ekkelt. Særlig beinstroppene er ekle, så nanden sier at vi kan klippe dem vekk, for de gjør ikke så mye nytte for seg og dekkenet ligger ellers godt på. Dekkenet har bånd med refleks og blinkende, røde lys og er i svart skinnimitasjon med noe som skal likne pelskrage. De syntes visst jeg var veldig stilig og så blirjeg mer synlig i mørket.

Det har vært klabbete og vått de siste to dagene og nå er snøen for det meste borte på bilveiene. Gårdsveien vår er full av slaps, vanndammer og is.

Nei. Nå er jeg sliten og vil sove.

Kveldskos fra en tørr og varm Ariell som skal nyte kveldstimene i en deilig seng med både teppe og ekstra madrass

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar