Jeg måtte ikke bli igjen

Det blei en ny tur til Moss, men heldigvis fikk jeg bli med hjem. Vi var heldige og fikk kjøre bil begge veier. Nanden har nemlig snille besteforeldre som ikke ville la NSB sine ustabile luner gå ut over oss. Vi slapp heldigvis å stå lenge i fergekø. Dyrlegen imponerte ikke nanden noe særlig da han kom for å trekke ut noen tråder som jo allerede er borte. Nanden fikk heller aldri svar på sine spørsmål, det blei ikke tatt ultralyd av meg slik avtalen var og blodprøvetakinga blei overlatt til en dyrepleier etter et mislykka forsøk. Han undersøkte meg ikke i det hele tatt. Telte nok bare øyne og ører og så at jeg fortsatt er logrende. Ikke engang resepten var riktig, noe nanden ikke oppdaga før ho leverte den på apoteket på Kongsberg. Nå er ho bare oppgitt fordi ho fortsatt ikke har fått svar på blodprøvene sjøl om ho har ringt klinikken flere ganger. I stedet for å sitte og vente på svaret, skulle veterinæren ringe og gi beskjed om prøvesvarene. Nanden er glad vi nå kan gå til vår faste dyreklinikk for videre oppfølging, for ho er frustrert og lei av ikke å få greie på noe. Ho har endelig fått vite at jeg har en mild leverbetennelse, men der stopper også informasjonen.

Fordi vi fikk for lite medisiner måtte vi innom dyreklinikken på Kongsberg på vei hjem. Vi fikk resept på mer tabletter og jeg blei så glad over at min yndlingsveterinær var tilbake fra ferie at jeg ikke greide la være å vise min gjensynsglede. Nanden fikk også svar på fôrspørsmålet sitt og vi kjøpte en ny, stor sekk med noe merksnodig knotteri som er lysegult og gir litt mindre og fastere avføring. Nå står det flere halvfulle fôrsekker her som jeg ikke skal spise mer av og nanden lurer på hva ho skal gjøre med all den dyre maten. Nå går jeg altså på et enda dyrere veterinærfôr og skal fortsette å spise tabletter i tre uker til. Ellers er jeg frisk som en fisk, til og med magen er i god form, men jeg vil gjerne spise løvetannblader hele dagen. Nanden er oppgitt over seg sjøl fordi ho ikke har oppdaga min kroppslige ubalanse tidligere, men løvetann har jeg jo alltid spist, og dessuten har jeg jo ikke vært sjuk, blei bare plutselig tynn. Og så var jeg litt småhanglete første uka etter operasjonen, men det er jo ikke så uvanlig. Nanden sier at en undersøkelse hos veterinær er i ferd med å bli et helt dagsverk og at det nå blir jevnlige turer til veterinæren for grundig sjekk av ører, øyne og leverfunksjon. Ellers krysses alt som krysses kan for at jeg ikke får flere mystiske endringer i skallen. Til tross for alle problemene er jeg stadig ei sprek labbetusse. Snart blir jeg åtte år, men nanden sier det fortsatt bare er de grå håra som vitner om at jeg er blitt godt voksen, for jeg er fortsatt en særdeles livlig, glad og velfungerende førerhund.

Nå renner det atter vann i kranene her i huset på prærien. Det har det jo ikke gjort på et par uker nå og en snill nandepaps har fiksa det. Ute detter det også ned massevis av vann, dammene blir bare større og større og jeg nekter å gå ut for da blir jeg bare våt.

Gaupamadrassen er tilbake på soverommet og jeg er lykkelig over å kunne sove der inne ei hel natt uten ubehag. Det er ikke ofte jeg er den første som sier natti natti og legger meg på soverommet, men i jeg er så glad i den madrassen at jeg i går kveld bare måtte legge meg der før nanden fikk rota seg i seng. Det er egentlig ganske deilig å være nandevofs. Til tross for at jeg har gitt henne en del ekstra bekymringer i sommer, er jeg stadig den søteste og herligste lille vofs nanden kan tenke seg.'

Da skal vi bysse lalle.

Nattakos fra Ariell