Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

mandag 3. august 2009

Frisk som en fisk, men hvem kan berolige nanden?

De siste blodprøvene viste normale leververdier og nanden har fått beskjed om at behandlinga jeg nå har fått skal være tilstrekkelig og at ho ikke skal bekymre seg. Ho gjør det likevel trur jeg. Mener visst at jeg bør slutte å bære rundt på slike skumle hemmeligheter. Ho er visst redd for at jeg stadig skjuler noe og lurer på hvor lenge jeg har gått rundt med leverbetennelsen min. Hvor lenge kan slikt ligge å godgjøre seg før det medfører så mye ugreie som kroppen min blei utsatt for? Dessuten er ho redd for seinkomplikasjoner som leverkreft og skrumplever. Neida. Jeg er ingen ølhund, men kronisk leverbetennelse kan visstnok medføre store arrdannelser i leveren. Nå er den jo ikke spesielt hissig denne betennelsen, men gudene må vite når den gikk til angrep på leveren min. Så er det denne knollen min da. Ja, med hjernemasse, øyer og det hele. Bare bekymringer! Å overbevise og berolige nanden er ikke lett. Det greier visst verken jeg eller veterinæren.

Det regner mye der ute for tida. Det liker jeg ikke og lar være å gå ut hvis ikke nanden er veldig gira på en trasketur i griseværet. I dag tidlig mente nanden det var nok og nærmest kjeppjaga meg ut på do. Når jeg nå først var kommet ut greide jeg jo ikke la være å teste hvordan labbene funker i søla. En sølehund er visst ikke noe vakkert syn, men nanden bare lo og tørka av meg. Nå begynner jeg visst å få sånn utstillingsbæsj, og det er lortepelleren min glad for. Det viser at fordøyelsessystemet greier å leve med denne langvarige tablettiseringen. Skal jo fortsette noen uker til. Vi vil ikke ha noe mere snusk nå nei. Jeg er jo glad til, for Synulox smaker faktisk godt og jeg får jo ingen andre godbiter utenom medisinen min to ganger om dagen, så her i huset er medisinering blitt dagens høydepunkt. Får fortsatt mat en ekstra gang om dagen. Turboknotteriet er i ferd med å gjøre meg spinnvill og har gitt meg litt mer labradorformer, men ikke mer enn jeg skal ha. Dessuten gir det håp om å bli kvitt flass, kløe og sårbeintheten som jeg pådro meg av noen ukers mager diett.

Jeg har bursdag snart, blir voksen dame på åtte år, men de fleste lurer på hvor jeg er voksen hen :) Nanden har sydd halsbånd og er på teppejakt. Ho lurer fælt på hvorfor litt store gode hundetepper må koste fire ganger så mye som tepper til sånne små, gneldrepelser, knurrende gulvmopper og teppetissere.

Skal ha med nanden på skikkelig god tur bare værgudene blir litt blidere stemt. Blir sprø av å tasse rundt som pleiepasient. Det er fint med ekstra oppmerksomhet og omsorg, men jeg er da ikke så dårlig at jeg har vondt av å bevege meg litt.

Da er det på tide å be om lunsj. Nanden har ikke engang fått i seg frokost i frykt for å overse telefonen om den skulle ringe. Snakk om samvittighetsfull telefonvakt. Nå er det kanskje håp, for den telefonen ho venta på har ho jo fått. Så da kan vi prøve å leve og virke litt kanskje.

På tide med noen gule småkjeks med vann på.

Rastløs lunsjhilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)