En bedriten dag

Neida. Stemningen er på topp her på prærien, men helgas finvær har satt sine spor på godt og vondt. Det er godt at gårdsveien begynner å bli bar, men akkurat nå er den veldig klinete, så i dag innførte nanden tvangsrulling i en snøhaug før jeg fikk komme inn igjen etter tasseturen vår. Nå var jeg ikke så veldig vanskelig å rulle, og gjorde vel strengt tatt hele jobben sjøl. Har slett ikke noe imot snøbad. Det har jo ellers vært noen ytterst nytelsesrike dager på alle vis, med noen deilige turer i herlig vårsol og litt ekstra kos.

Et annet forhold som bekrefter realitene i innleggstittelen, er at nanden har fått økt sin stillingsprosent som lortepeller. Det er plutselig blitt fullt i systemet mitt og det er masse guff og gugg som vil ut. Ho kan ikke fatte at det går an å bære rundt på så mye møkk på en gang, og sier at forbruket av slike små, svarte poser har nådd nye høyder denne helga, til tross for mitt minimale matinntak.

Nå ruger nanden på enda flere skumle egg. Bare det ikke blir gjøkunger også nå da. Det får holde med strutsen. På tide at noen av tankene hennes får slippe ut snart, ellers hoper de seg opp, og da blir det alt for mye på en gang og bare kaos.

Nanden fortviler over de trasige tårestripene som gir stiv pels. De er forsåvidt ikke noe problem å fjerne griseriet, men det kommer jo stadig mer og det er dessuten langt verre å hanskes med årsaken til at det renner slik. I dag mener nanden at høyre øye har vært ganske bra, men det rant i morges, så det spørs hvor lenge gleden varer. Jeg får fortsatt øyedråper, men det lir mot slutten og min arme nand er ikke overbevist om at behandlingen vil gi vellykka resultater.

Det begynner å bli kveld og vi har fortsatt sol en liten stund til. Jeg skal snart spise kvelds og ta medisinen min.

Solrik søndagshilsen fra Ariell