Iiihaa! Præriefryd

Vi er kommet hjem, og sjølsagt måtte hjemkomsten feires med en skikkelig rundtur på bruket. Vi har avlagt flatbygdene et besøk. En forholdsvis fredelig tur som heldigvis gikk mer knirkefritt enn nanden frykta. Det var nemlig en del usikkerhetsmomenter ved denne turen, og mange ting som kunne gå på tverke.


Nå har jeg i fire nye dager blitt plukka og pirka på, og nanden min har forsøkt å kle av meg hele dressen med hud og hår! Det begynner å bli skummelt det der, men heldigvis lyktes ho ikke, så jeg har fortsatt det meste i behold. Ho påpeker riktignok at håret sitter veldig løst for tida og at ho føler ho står igjen med en labrador i hånda når ho har tatt på meg, men det er fortsatt mye å ta av. Noen dagers slit uten tilstrekkelig fettilskudd har nok ikke bidratt til mindre håravfall, men uansett er det på tida at vinterulla drar sin kos.


På nedoverturen la vi inn litt bytrening inkludert pakkeselprøvelser. Oppbevaringsboksene på Oslo S fikk for noen år sida bytta ut det gamle nøkkelsystemet og krever nå nokså velfungerende glugger for å sikre trygg oppbevaring, noe nanden er ubeskrivelig misfornøyd med. Resultatet er blitt at bagasjen må være med dersom det skulle være behov for å gjøre unna noen ærend mens vi er på farten, noe som absolutt var nødvendig denne gangen. Sida nanden måtte slite og bære så tungt, la jeg meg litt ekstra i selen med å være særdeles flink byledsager, så jeg hadde en ganske sliten, men likevel veldig fornøyd nand med meg tilbake til Oslo S hvor vi fikk litt bistand ti å finne toget. Det blei heldigvis vellykka denne gangen, og en enda mer fornøyd nand kunne i halv sjutida konstantere at vi var kommet vel fram uten krøll.



De siste dagers prøvelser er tilbakelagt. Jeg kan være livlig og freidig prærieulv igjen, og nanden trenger ikke jobbe døgnstøtt med prøveforberedelser. Den første teorieksamen er i alle fall bestått, og jeg har visst noen labber med her også. Jeg har tross alt skapt levelige forhold for en nokså sliten og stressa nand, og ho er stadig lykkelig over at jeg er så grei å reise med. Mange har påpekt hvor rolig og veloppdragen jeg er. Jeg er i alle fall ganske god ti å tilpasse meg situasjonen, og prøver å ikke bølle så mye når jeg veit at nanden trenger at jeg holder fred og oppfører meg som den høyt skolerte hunden jeg jo er. Men nå er jeg altså hjemme og har en hel liten prærie til fri benyttelse. Det greier jeg ikke la være å uttrykke min glede over, og møter ikke veldig sterk motstand heller.


Nei. Nå er jeg trøtt og sliten, og dette er som vanlig blitt en altfor lang beretning. På tide å få noen timer ordentlig søvn på starten av ei ny uke. Min første plikt er jo å vekke nanden i grylysninga, så da må jeg være opplagt. Oops! Håper ho ikke leser dete. Hennes definisjon er nemlig at mine daggrysprell er en sjølpålagt plikt og ikke en del av min arbeidsinstruks. Ho har visst både mobil og diverse bråkete innretninger, men innrømmer at det er mye koseligere å våkne av en gal labrador, enn av en støyende vekkeklokke. Dessuten har jeg lært meg å drøye ståoppdansen en times tid, så ho har ingen ting å klage på. Halv sju er helt normal tid å stå opp på, om man vil få noe ut av dagen. Livet er uansett altfor kor til å soves bort.


Vel. Da blei det noen linjer til, men nå er jeg kommet til enden, og sender avgårde en god, våt nattaslafs til alle som vil ha.



Sliten seinkveldshilsen fra en bereist og vel beklådd Ariell