Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

mandag 19. juli 2010

Tre søstre

Du verden som de kan bable de tre søstrene. De sto borti veiskillet her en hel evighet. En tålmodighetsprøve for dachsen, og sjøl for meg som er vant til å vente blei det i drygeste laget. Hva var vel hensikten med å slå rot akkurat der? Det var tydeligvis trivelig med en prat i alle fall.

Nå venter jeg på kveldsmaten. Den kommer fortsatt i følge med noen snille basilusker som nanden akkurat nå bedriver gjenopplivingsforsøk på. Så gjenstår pleie av diverse følsomme og vanskelige sanseorganer, samt en liten tur ut for å tømme både tanken og tarmen for natta.

Bortsett fra vår litt lengre kveldsutflukt og diverse standardutflukter har jeg fått diverse tidtrøyet å holde på med, mens nanden igjen har gjort et forsøk på å lese. Det pugges latinske navn på muskler og skjelettdeler, i tillegg til at hundesjukepleie tydeligvis er et fengende fagfelt. Akkurat nå er det visst enklere stoff. Slikt som enten sier seg sjøl, eller som ho allerede har fått med seg. Ikke så mye nytt å finne om øyesjukdommer og slikt, for der har nanden allerede lest seg opp litt på et dansk nettsted med mye god informasjon som ho om ikke annet blei en tanke klokere av.

Min tobeinte føler at ho er litt hypokonder på mine vegne nå, men så er her også lite som er stabilt for tida, så det er kanskje ikke så merkelig. Maxitrolen gjør ingen overbevisende god jobb med øyeplagene mine, og så har jeg ører hvis tilstand er noe uhåndgripelig for tida. Det styrker nandens redsel for at det kan være noe mer generelt snusk i systemet, og behovet for en telefon til dyreklinikken begynner å presse seg fram. Er det mulig å bli veterinæravhengig? i så fall er vi på god vei.
Det gjøres et iherdig forsøk på å ha litt is i magen. Øyedråper kan jeg fortsette med i tre dager til før jeg tangerer det foreskrevne antall dager, og noen ganger tar det bare litt tid før noen bedring kan spores.

Da skal jeg be om resten av kveldsstellet, og mens nanden med sine bekymringsnyver setter seg til å lese litt mer om øyet og dets mange problematiske sider, skal jeg slumre inn i drømmeland.

Nattakos fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar