Blant elglort og nesler...

... la jeg fra meg min kuruke på frokostrunden i morges. Nanden var ikke akkurat hoppende glad over det, men i hennes streben etter å holde en viss oversikt over hva som kommer ut der bak var det utenkelig å la avfallet ligge. Høyrearmen hennes fikk litt ekstra stell og pleie da vi kom inn igjen.

Vi hadde en kjempefin tur i går, og jeg fikk bestemme hvor vi skulle gå. Nanden hadde egentlig planer om at vi skulle snu litt oppi bakken, før det blei altfor kronglete å komme ned igjen, men vi endte med å gå hele runden. Jeg hadde en sliten, men særdeles fornøyd nand etterpå, som lurer på om jeg har medfødte ferdigheter i å ta oss trygt fram i skogsterreng der det knapt nok finnes farbare tråkk. På førerhundskolen fikk jeg nemlig fint lite trening i skog, noe nanden godt kan forstå. Unge, viltre, lille meg hadde nok ikke kapasitet til slikt. Det var da mer enn nok å lære, om jeg ikke skulle svime rundt i skogen i sele også. Men det ligger mange år tilbake nå, og jeg er visst blitt fabelaktig god på å vandre mellom trærne. Det er ikke bare nanden som skryter av skogsferdighetene mine. Både i forbindelse med RTV-treninger og andre treningsaktiviteter på skogssti har jeg blitt tildelt mange godord og fine kommentarer. Der andre brukere må holde seg pent bak sine hunder, er jeg så hensynsfull at jeg går der det er verst, slik at min tobeinte kan ferdes trygt sjøl om vi går to i bredda. Blir det for ille og ho må trekke inn bak meg, stopper jeg heller og viser med hele meg at her er det smalt og uframkommelig. Nanden tviler på at ho noen gang vil få igjen en hund som er slik ei skogstjerne som meg, så skogsturene våre nytes i fulle drag.

Apropos trening, minnes nanden nokså friskt den første gangen vi gikk hinderbane etter at vi fikk slippe løs sammen og labbe på frifot. Banen var satt opp på en brei, fin sti med skog på ene sia og noe buskas på den andre. Litt oppgitt kikka jeg på alt rotet på stien, og bestemte meg brått for å finne en alternativ vei. De som hadde slengt fra seg alt skrotet skulle i alle fall ikke få gleden av å sette meg fast, så jeg tok en kjapp høyrevending og strena ut i bushen med nanden på slep. Seinere har jeg fått en bedre forståelse av at det visstnok dreier seg om en samling hindringer som det helst er et mål at jeg skal forsere. Å gå hinderbane er egentlig ganske moro, bare jeg kan få gjøre jobben min uten masse tjas og mas.


Nå er det lunsjtid for fine labbefrøkner som meg. Spiser fortsatt lite og ofte, da det fungerer best for den vanskelige magen min.

Småsulten hilsen fra Ariell