Nandehundenes blogg: "... rapper rips fra nandens busk"

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

tirsdag 31. august 2010

"... rapper rips fra nandens busk"

Da var det endelig tid for litt prærieliv igjen, og ripsen er blitt overmoden og vel så de, sida sist vi var her. Nanden mener det er på høy tid å plukke den, men hva er nå vitsen med å plukke bær når man ikke spiser dem? Jeg har alltid vært snill med prærieripsen, for den pleier være nokså sur og ikke veldig spiselig. Da jeg så at både nanden og nandefadern forsyne seg av de røde klasene, blei jeg sjølvsagt nysgjerrig og måtte prøve. Vi er alle enige om at årets rips er veldig god. Ja, faktisk så smakfull at nanden seriøst vurderer strakstiltak for å få den i hus, bare værgudene vil stå henne bi.

Jeg får nok ligge lavt med ripsplukkinga mi, for nanden er redd jeg skal overspise, og holder nøye oppsyn med mine affærer utomhus.

Ripsrappende hilsen fra Ariell