I går var vi atter en gang på langtur til doktor dyr. Det tok litt tid, og vi reiste hjem noe seinere enn planlagt. Synd for nanden min, for det så ut som det var henne som skulle hatt helsehjelp. De første timene satt vi på et lite, rolig spisested. Min tobeinte beholdt jakka på, og med glidelåsen dratt godt opp i halsen, mens ho skalv så det skrangla i hele beinhaugen.
Da vi endelig kom hjem ett par timer etter planen, stupte ho feberheit og skjelven i seng, etter at jeg hadde fått avlevert det som måtte ut av både fast og flytende avfall og hadde fått min enkle middag servert på lite elegant vis.
I dag er nanden heldigvis feberfri og får ikke lenger sånne voldsomme hosterier, men toppformen er nok fortsatt et stykke unna. Både formen og været er heldigvis såpass at ho orker gi meg muligheter for litt leik og adspredelse på tunet, så jeg lider ingen stor nød.
Med meg går det sånn passe. Veterinæren finner stadig noe nytt øyesnusk. Høreredskapen sitter forunderlig nok fortsatt på plass, men bærer stadig litt preg av lettere besoppning. De ser ellers nokså fine ut og skal også i fortsettelsen renses flittig.
Veterinærenes dom er ikke lenger bare opplest og vedtatt. Den forefinnes også i skriftlig form, så da er det bare å smøre seg med den store tuben tålmodighet. Vi får ikke gjort stort annet enn å vente og se hva det offentlige makkverk finner på av krumspring. Nanden er visst forberedt på det meste, så det skal nok noe til å overraske henne.
Nanden er glad vi har kommet hjem til bordet vårt. Med flere daglige økter med PELSstell, øye- og ørebehandlinger er det veldig praktisk, og ikke minst mye mer behagelig for nandeskrotten når kroppen hennes blir lunefull og får lyst til å være plagsom, noe den gjerne gjør etter en lengre periode med mye stolsliting som nå.
Vel, vel. Får finne meg et sted å krølle meg sammen nå trur jeg. Teppene mine er visst på vandring, jeg finner dem i alle fall ikke, så jeg får vel ty til sovekroken min i stua.
Småsløv hilsen fra Ariell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar