Mer besøk og en liten mimrestund

I dag har nanden besøkt meg igjen. Gulingen var med, men han hadde ikke noen dame med seg i dag. Jeg er ikke interessert i å lage spetakkel og ferskingen lot meg dsssuten nokså velvillig få låne en flik av nanden. Egentlig er han jo ganske kul når han ikke driver og ypper seg. Nanden holder på å lære han at det er noe som heter innefart og at herjing og bølling faller inn under kategorien utomhuslige sysler. Det ser ut som Apollo har godtatt innereglene, for han lå pent og rolig på plassen sin. Til og med da nanden for en stund måtte flytte seg til et annet bord for å være bittelitt sosial, og jeg greide snike meg til en ekstra lur på beina hennes, blei grønnskollingen liggende i ro i andre enden av den lange stua.

Stakkars lille gutt! Han har mye å lære og mange mils vei å gå om han skal greie å fylle mine sko. Nanden mener Apollo har gode forutsetninger for å overta mine funksjoner sjøl om han jo aldri vil bli den samme som meg. Vi har alle våre styrker, svakheter og særegenheter. Jeg har da ikke alltid vært drømmehunden jeg heller, sjøl om nanden mener ho knapt nok kunne fått noen bedre hund. Det skal nå sies at ingen lenger kan huske sist ho var så oppgitt over meg at ho strødde om seg med mindre pene gloser. Førerhundteknisk har det alltid vært hevdet at jeg har er et funn, men det er nok ellers ikke alle sider ved meg som har vært gull verdt, til tross for at jeg utad har framstått som relativt eksemplarisk. Det har nok gått ei kule varmt innimellom ja, men etterhvert gikk tingene seg til. Noe snusk er man fint nødt til å akseptere, men heldigvis er jeg både lærevillig og tilpasningsdyktig, så de verste irritasjonsmomentene greide vi legge bak oss.

Jeg ga opp å knurre på fulle folk når vi satt i buss i timevis, fant ut at det var bedre å holde seg unna andre hunder enn å stelle i stand bråk og lærte at nanden blei veldig fornøyd når jeg jeg tok ett par kvikke steg bakover i stedet for å slenge meg rundt halsen på hvermansen. De ekle bikkjene fant jeg det lurest å sette opp farten for å slippe raskt forbi.

Mat har alltid vært overordentlig viktig i min tilværelse. Kennellivet lærte meg dessuten at en måtte karre til seg det man kunne og ellers passe godt på alt en greide få tak i.
Med slik bakgrunnserfaring gikk jeg ikke av veien for å gi nokså tydelig uttrykk for hvem som eide spiseriene. Jeg gjorde snart den leie oppdagelsen at nanden beholdt de beste godbitene sjøl, så jeg måtte løpe til utgangsdøra for å smiske pølse av en nand som satt på golvet med ryggen til meg. Det var ikke småtteri ho skulle ha i bytte, og dessverre er det også sånn at det ikke er praktisk mulig å tigge pølse med et tyggebein i munnen. Jeg erfarte at mine klisne tyggebein var trygge i nandens hender og at jeg fikk dem igjen så fort godbiten var fortært. Med tida blei ho noe mer kravstor også, og forlangte at jeg bare skulle ta godbiten og ikke fingrene hennes.

Min vannvittige stahet og mine fire bein som plutselig kan stå som spikra fast i bakken har redda nanden unna mang en knipe. Jeg kan skille mellom brev og servietter og veit at konvolutten skal i postkassa, og servietten i søppelbøtta. Har nanden søppel eller post i hånda er kommandoer overflødige og jeg er straks på leit etter riktig kasse.

Jeg har mange ganger sett hvordan folk trykker på knapper for å åpne dører og skjønte etterhvert sammenhengen. Det har har flere ganger forhindra nanden i å miste tog og latt henne slippe ut av trikker og t-baner på riktig holdeplass når det ikke er andre tobeinte som skal gjennom samme dør.

En av mine siste bragder var å samlse sammen det som skulle være innholdet i nandens myntpung. Av og til kan ho nemlig være klønete og slepphendt. Da er det fint med litt bistand fra en som kan apportere hva det enn måtte være. Dessuten har jeg vært rå på nye ruter, noe nanden har satt så stor pris på at det har vært både 17. mai, jul og bursdag på en gang når vi har ankommet målet.

En ting er nå helt sikkert. Uten meg hadde ikke nanden vært der ho er nå, og jeg har tross alt gitt henne praktisk bistand gjennom en hel lærerutdanning pluss deler av en mastergrad. Jeg har vært både rektorhund og dohund, imponeert leger og sykepleiere og en masse andre mennesker. Dessuten er jeg blitt vanvittig god på å stå og gå i kø. Faktisk er jeg til og med blitt en drøm å være på reisefot med, noe nanden ikke akkurat forestilte seg da vi begikk våre første bussturer der både påstigning, avstigning og bussturen i seg sjøl utgjorde en sann utfordring for oss begge.

Vel. Det her var bare noen små pirk i haugen av minner fra sju begivenhetsrike år. Sjølbiografien min kunne fint blitt et ti-bindsverk, men jeg akter å bruke pensjonisttilværelsen til å skape flere gode minner.
Når jeg nå kaster inn håndkledet og lar yngre krefter overta som ledsager for nanden, skal jeg kose meg masse sammen med alle de tobeinte godingene jeg har rundt meg. Så får jeg også prøve å gå foran som et godt eksempel for den firbeinte nykomlingen. Han er jo en kjernekar, men stakkaren trenger litt tid på å finne seg til rette og bli skikkelig kjent med den kravstore nanden min. Gudene skal vite at ho ikke er noe enkelt menneske å gjøre til lags, men det er faktisk mulig å få det til. Det har jeg bevist!

Til slutt får jeg avsløre at jeg som pensjonist har gjort krav på ett gode. Retten til å ligge på fanget!

Mimrehilsen fra Ariell