Et hal(v)t steg i riktig retning

I går hold nanden seg godt fast i dørkarmen mens vi gjorde unna våre utomhuslige sysler inkludert noen gode runder tunsprell. Det går greit for en dag når vi er to til å holde hverandre i aktivitet, men tilkalling av assistanse for gjennomføring av en real labbetur for oss firbeinte var en stund under vurdering. Nå holdt vi det gående en god stund på formiddagen så ingen av oss følte stor trang til noe særlig mer enn en rolig ettermiddag. Huebry og tungebrekking blei det også en god del av, så til slutt sovna jeg på kjøkkengolvet, mens Apollo kveila seg sammen på badet.

I dag har vår tobeinte gitt slipp på dørkarmen og prøvd seg på noen forsiktige vaklende steg på tunet. Vi har vært hensynsfulle nok til å la være og springe henne ned. Det er ikke spesielt vanskelig å vippe henne av pinnen om dagen. Å få henne ut av senga kan imidlertid være en prøvelse. Til tross for at jeg ikke lenger er noen ungdom er jeg den første som står opp her i huset når jeg er på overnattingsbesøk.

Riktig nok tråkker jeg ikke lenger nanden i filler, men ho sier jeg har sånn slumreknapp for jeg kommer tilbake sånn omtrentlig hvert tiende minutt. Når jeg til slutt kommer bærende med halsbåndet mitt pleier ho å ta hintet og kravle seg ut av loppekassa. I morges måtte jeg gi henne litt ekstra drahjelp så ho fikk reist seg opp. Jeg fant nemlig en singel sokk, noe nanden så sitt snitt til å utnytte. Det var nok ikke akkurat fordelaktig for den stakkars sokken at vi dro i hver vår ende, men jeg fikk i hvertfall min tobeinte på beina. Vill av glede og forventning kom jeg i skade for å tråkke på de bare totillene hennes. Vanligvis ville det kommet noen stygge grimaser og et stønn, men ikke i dag. Neida, ho lo litt av meg og sa jeg må passe på hvor jeg satte labbene mine. Det er vel ikke akkurat noe godt tegn når nanden ikke kjenner at jeg setter klørne i beina hennes, men det er visst bedre enn i går.

Apollo har overtatt tøffelhentinga, men krykker, stokker og annet som slenger er det fortsatt jeg som holder styr på. Nå mangler jeg bare en kraftig sele med en fast bøyleinnretning så nanden har noe å støtte seg på.

Jeg er altså på helgevisitt på ubestemt tid fordi mutter og fatter har reist til flåttland. Alle var enige om at det var best jeg fikk slippe å bli utsatt for de ekle snylterne som sprer så mye fanteri. Dessuten er jeg til uvurderlig nytte for en hjelpetrengende nand, og fryder meg hver gang mine gjerninger resulterer i smil, kos og godord.

Jaja. Jeg får vel se om det er behov for noe mer praktisk bistand før vi knyter beinhaugen.


Helgeslutthilsen fra Ariell som er i det hjelpsomme hjørnet