Slaktedag

Vi har kommet oss hjem etter et par dager på farten og nanden sier vi skal ta det litt med ro. Ho må snart holde beina sine fast for å holde styr på dem. Ho ser ikke helt god ut der ho stavrer seg fram, hardt konsentrert om å holde styr på beina. Kanskje litt vrient når en føler at de for alvor er i ferd med å miste bakkekontakten. Inne prøver ho å greie seg uten krykke, men skal ho utføre flere slike stund bør hjelm og knebeskyttere være minstekravet til sikkerhetsutstyr. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo se hva rabalderet gjaldt, og joda. Nanden lå på kjøkkengolvet og kava i et oppgitt forsøk på å samle de ustyrlige lemmene sine.


Og når vi først snakker om nedturer, få jeg vel samtidig meddele at også jeg har gitt mitt bidrag til dagens begivenheter, for sjøl om det ike skjer så mye er det da noe liv. Nå er det jo sånn at allting har en ende, og det hadde også gö'grisen min. Jeg kom nemlig i skade for å drepe den og skulle påbegynne parteringsarbeidet da nanden mente at nok var nok av hensyn til min egen sikkerhet. Det er blitt underlig stille her på prærien uten min høylytte latexgris, men til forskjell fra Ariell har jeg ikke for vane å sørge særlig lenge over tapte vennskap. Det kan ikke engang falle meg inn å gå rundt og sutre i dagevis over et rosa pinnsvin som ulykkeligvis har mista stemmen og ikke engang kan hviske eller vese.

Nei, på tide med en real cowboystrekk. Skal legge meg og svi litt flesk på badegolvet nå mens varmekablene fungerer på sitt beste. Det har da vel præriens vokter og slakter ærlig fortjent. Nandens nese er uansett så elendig at den ikke vil merke de mindre edle dufter av grilla labrador.

Ha en fantastisk lørdag.

Hilsen en fornøyd og lørdagslat Apollo