En rar helg og en trist mandag

Lørdag ettermiddag fikk nanden vite at hennes bestefar lå på det siste og at legene ikke kunne gjøre noe mer for han. I går besøkte ho han på sjukehuset sammen med modern og sine tre søsken. Det blei en ganske rolig søndag for oss firbeinte, noe som ikke gjorde så mye, for det var en av sommerens verste regnværsdager. Vi gikk dessuten en god tur på lørdagskvelden så det var godt med en litt mindre aktiv dag, særlig for Apollo som er litt sårbeint.

Egentlig skulle de reise den lange veien ned til sjukehuset i dag også, men litt over halv fire i morges kom den triste beskjeden om at bestefaren hadde sovna inn. Nanden var helt knust da de dro fra han etter gårsdagens visitt og fortviler over at han ikke fikk ha noen av sine nærmeste hos seg de siste timene han levde.

Det tyngste for henne er nok nettopp at det hele skjedde på så kort tid og at de geografiske avstandene vanskeliggjorde mulighetene for å besøke bestefaren sin den tida han var innlagt på sjukehus. Ho forsto tidlig at han nok ikke ville greie seg gjennom sommeren, men ingen var forberedt på at hjertet var blitt så svakt at det ville svikte så fort. Man blir aldri klar for å miste noen, men likevel er det ekstra smertefult å miste en av sine nærmeste på denne måten.

I dag har jeg vært med en liten tur på mormorbesøk. Det var mange tobeinte der, men han jeg alltid blir så lykkelig over å få besøke var ikke å se. Den eldre herremannen med det lune smilet, den varme stemmen, den gode latteren, de snille øynene og de omsorgsfulle hendene kom aldri. Det syntes jeg var rart for han har alltid vært der før. Jeg fant meg noen bein å varme, men logrefaktoren var ikke særlig høy.

De tobeinte er så stille og triste. Nanden har hatt med Apollo på rusletur, mens jeg har fått bile med nandefadern. Det liker jeg kjempegodt og er alltid glad for å få være med på kjøretur.

Stille hilsen fra Ariell