Præriestillhet

Vi har vendt hjem til prærien etter å ha vært "fraværende" noen dager. De siste fire døgn har vi hatt tilhold i nandeforeldrenes kråkeslott på grunn av de sørgelige omstendighetene. Apollo fant ut at buret mitt var et fint sted å være, og jeg låner det bort med den største glede. Jeg fikk biaen hans i stedet, og var særdeles fornøyd med det.

Nå har vi vært hjemme noen timer og har fått sprelle fra oss på tunet, beita litt og gått en fin, stille skogstur med vår tobeinte. Nandeskrotten er ikke helt medgjørlig om dagen og det stadige påfyllet av smertestillende medisiner gjør kroppen hennes tung og trøtt. Likevel sier ho det er godt å komme ut og tasse litt i skogen, få rørt på lemmene og lufta tankene.

I dag kom de første to punktheftene av boka nanden bestilte for akkurat en uke tilbake. Bokvalget sier vel sitt om hva ho tenkte allerede på det tidspunktet, for det er definitivt ingen krimbok ho har gitt seg i kast med denne gangen. Med Per Fugelli sin siste tittel "Døden, skal vi danse?" i fanget og meg i armkroken har ho prøvd å gripe tak i en litt alternativ tilnærming til dødens alvor.

Apollo som gjerne kommer hoppende og sprettende når noen er lei seg, har skjønt at han nå må vise andre takter for å nå fram til en nedstemt nand. Det nytter ikke bykse i vei og slenge ut en lang tunge, så nå tasser han pent bort til henne og setter seg tett inntil med den stor skallen sin i fanget hennes. Jeg legger helst hele kroppen min oppå henne, gjerne med hue godt inni nandens armkrok eller i halsgropa.

Onsdagshilsen fra Ariell som passer godt på nanden sin