Med nanden på slep

Bilde 1: Børste ulla først...


Bilde 2: ... og vaske. Så pjuskete og ulykkelig kan man altså se ut under slike omstendigheter, men jeg blei heldigvis både rein og tørr etterpå.

Jeg har slept rundt på nanden noen dager, men til tross for at det definitivt ikke har gådtt fort har ho stabba seg framover ved hjelp av et støttebein. Nå er det på høy tid å få satt hjul på henne for ho må konsentrere seg så hardt om å flytte pålene sine at de fleste andre funksjoner settes ut av drift.

Legen truer med ny sjukehusinnleggelse, men esler er nå engang esler og slike er gjerne så stae at de knapt lar seg legge inn så lenge de er ved bevissthet. Nanden sier nemlig at ho foreløpig ikke trenger passes på for å ta pillene sine, den påminnelsen greier kroppen fint å gi henne på egenhånd. Tidligere innleggelser har ikke hatt annet å by på enn pinefulle timers dyretransport (les ukomfortable drosjebiler) fra sjukehus til sjukehus for diverse undersøkelser der resultatene i etterkant forsvinner i systemet. Dessuten er ho blitt livredd for retningsville taxisjåfører uten sertifikat for rullestoltrilling, og slike som springer tjue meter foran en blinding som kreker seg fram med prekestol på vei ut til bilen. Ho har et sterkt ønske om i det minste å kunne få beholde beinstrukturene noenlunde inntakte og mener ho tross alt ivaretar den biten best sjøl.

Nandeskrottens leie luner gjorde det helt nødvendig å vende hjem til prærien et par dager før den opprinnelige reiseplanen. Egentlig skulle vi vært på styremøte og forelesning også, men det var bare å innse at det ikke var praktisk mulig med en kropp i slik elendig forfatning. Nandemodern ville ikke engang utlevere vår svarte prærieulvinne og blei heller ikke møtt med protester. Hvis tilstanden ikke forverres ytterligere skal visst saken tas opp til ny vurdering med maks et døgns saksbehandlingstid.

Den pinefulle ferden begynte med forelesning på torsdag. Etterpå reiste vi til Lier hvor jeg både overlevde besøket på kinarestaurant og slapp å få nytt halsbånd. Som forventa fant ikke nanden noe som tilfredsstilte hennes krav, så da var vi like langt.

Fredag dro vi en snartur til Holmestrand for å besøke Ariell som var med dit på helgetur. Heldighunden har to tobeinte og ei hytte i skogen helt for seg sjøl. Nanden sier ho må passe seg så de ikke tar feil av henne og malekosten for de har visse likhetstrekk. Røde hunder klør dessuten noe aldeles forferdelig, men de verken logrer eller bjeffer og er i det store og hele ikke noe godt selskap.

I helga trente vil litt sammen med de andre firbeinte fra førerhundklubben. Vi var riktig nok ikke med på alt fordi nanden blir helt ødelagt av å måtte tenke så hardt for hvert steg, men ho sier vi uansett ikke har så veldig mye fornuftig ugjort. Med unntak av elendig organisert fellesdekk er ho stort sett ganske fornøyd. Det ryktes også at ho skal ha mora seg med å skremme vettet av en firbeint herremann som holdt pipekonsert i nabolaget. Han ropte så sårt på sin mams, men ulykkeligvis kom det inn ei heks av en nand istedet. Stakkars krok. Godt han overlevde sjokket, men stakkaren blei tydeligvis stum av skrekk for det var stille fra den kanten resten av helga.

Også under det påfølgende kurset som begynte på mandag traff jeg flere førerhundkollegaer, men de var ikke så spennende. Det ville vært mye mer moro å plage samtreningssliterne litt, men nanden mener jeg fortsatt er såpass fersk sjøl at jeg bør ha min egen samtrening friskt i minne. Ferskinger har strengt tatt mer enn nok med seg sjøl og bør helst ikke havne i for mye trøbbel.

Jeg har vært med på min andre omvisning på det ikke helt ferdige Hurdalsenteret og begynner å bli kjent nå. Denne gangen var det til og med vann i bassenget, men nanden sier at vi firbeinte ikke har noe der å gjøre. Dessuten skal de visst bruke varme fra Hurdalsjøen til oppvarming og det spøkes sjølsagt med at badetemperaturen vil bli deretter. Hvor mange utenom badegale labradorer vil frivillig kave rundt blant isflaka da :)

Sjøl om jeg ikke fikk innta bassenget var det likevel ikke nødvendig å gå ut for å bli våt. Jeg fikk nemlig stifte bekjentskap med senterets hundefasiliteter i form av hundedusj. Fytti pyton! Jeg blei ikke bare utsatt for en grundig bløting. Neida, jeg fikk virkelg gjennomgå full behandling med sjampo og diverse andre remedier. Det var en sann lettelse da nanden til slutt fant fram håndklærne for å tørke meg, og akkurat den biten av stellet setter jeg faktisk pris på. Til tross for at jeg kan styre min begeistring for sånne vaskeritualer, sier nanden jeg er en drøm å håndtere i slike situasjoner i forhold til hva ho er vant med. Jeg kan i det minste skryte på meg å ha reist ganske nybada hjem, men i det fuktige høstværet vi har om dagen varer det nok ikke lenge før jeg ser ut som ei gedigen repekake.

Onsdag forlot vi byggeplassen i Hurdal mye tidligere enn planlagt fordi nandens kropp var i ferd med å gjøre henne aldeles tullete og legen ville ha henne hjem til kontroll snarest. Det var en nytelse å komme hjem, men litt stille her uten den svarte golvfilla mi. Dårlig gjort at sånne loslitte pelser skal få reise på luksusferie, mens slike kjekke, unge herrer som meg har labbene fulle av viktige oppgaver og må være dønn seriøse når vi er på reisefot.

Nanden sender stadig medfølende tanker til de stakkars førerhundbrukerne og de firbeinte ferskingene som er igjen på samtreningskurs og såvidt er halvveis i sitt opphold.

Hilsen fra Apollo som har bestått de store prøvelsene det innebar å få med seg nanden hjem