Trappetroll

Jeg har oppført meg pent i togtrapper den siste tida. Riktignok er jeg ikke overbegeistra for å gå i slike bratte, glatte trapper, men nanden hadde nesten slått seg til ro med at jeg var kommet over det verste. Under fredagens togturer sådde jeg ny tvil om den saken, men denne gangen var det til en forandring ikke påstigningssperra som slo inn. Trappene på intercitytogene er temmelig vemmelige å gå ned også, særlig når en ser rett ned i helvetesgapet og virkelig må ta sats i håp om å berge seg over på fast grunn. Jeg vil jo for all del unngå å forårsake en tragisk ende på en ellers god reise.

Da vi skulle av toget på fredagens formiddagutflukt blei jeg stående fast på fire stive bein ved toppen av trappa. En oppdretter av diverse større hunderaser kom ilende til, og før verken jeg og nanden viste ordet av det sto jeg trygt på perrongen. På tur til Hurdal skulle vi av på Eidsvoll. Det vil si. Nanden ville gå av mens jeg igjen var sterkt i tvil om det var en helt trygg foreteelse å forlate toget. Uheldigvis for meg kom det ingen sterke, hundevante mennesker til unnsetning denne gagen og nanden mener det var best slik, for ho kan jo ikke ha med seg folk for å bære rundt på meg. Det er dessuten såpass mye kropp å nå rundt at nanden ikke med sin beste vilje greier løfte meg om ho er aldri så frisk. Armene strekker til for kort og ho får rett og slett ikke ordentlig tak på meg.

Nå var heldigvis avstanden mellom toget og perrongen ikke så avskrekkende stor så nanden greide overtale meg til å droppe planen om å bli med helt til Lillehammer for å snu. Ho blei nok litt småstressa og frustrert av disse nykkene mine og nenvte noe om at vi en vakker dag blir gjenstand for avisoverskrifter av typen "Førerhund skapte togkaos på østlandet." Det blir nemlig fort mye klabb og babb når NSB ikke overholde rutetidene sine. Jeg er jo ellers en togvant kar og min tobeinte er i tvil om hvorvidt avstanden mellom tog og perrong er det eneste utslagsgivende.

Hilsen trappetrollet Apollo