Stille før stormen

Bilde: Ariell og Apollo har inntatt kosekroken og den store Biabedden for å slapper av. Godt å ha en god liggeplass når uværet setter inn og en må tilbringe litt mer tid under tak.

De som spår været mener vi har uvær i vente. De siste timene har det verken vært antydning til vindvær eller væte, så da er det vel stille før stormen.

Det er godt med litt oppholdsvær innimellom. Den tida benytter vi sjølsagt godt, for når det først holder opp å regne for en liten stund må en jo bare nyte tilværelsen utomhus.

Innimellom prøver nanden å vakle skogstur med Apollo og et støttebein. Ikke så lett å gå i skogen med krykke med påmontert pigg, for de hekter seg jo fast i det høye graset og gjør alt så mye vanskeligere. Det er visst ikke måte på hva den tobeinte kan finne seg i for å få en smak av moderns forikål, så ho kjempa seg fram på blaute stier og over jorder som ikke akkurat er nyslåtte. Fram kom de da, men da de kom hjem hviska min lyse kompis meg noe i øret om at det slett ikke gikk fort.

Jeg får mine daglige lydighetsøkter både inne og ute. I tillegg får jeg gjerne en liten løstur borti høgget her. Da er det bare meg og nanden på tur, noe vi begge synes er trivelig.

Om morningen får vi en rask luftetur i bånd hver for oss så nanden er sikker på at vi er skikkelig våkne og har fått gjort det vi bør før dagen virkelig tar til og vi raser i vei mellom uthusa. Da får ho samtidig sjekka at alt er som det skal med oss. Dessuten kjemper ho nokså innbitt for å etablere bedre luftevaner for vår lyse venn som jo gjerne lorter litt både her og der. Det skjer nokså uavhengig av tid og sted så lenge man befinner seg på områder som kan betegnes som utendørs. Det hetes visst at det går framover, for det skal nå ha gått et anseelig antall uker sida sist han gjorde fra seg i sele.

Faren er likevel langt fra over for når nanden mener det går i riktig retning overrasker gjerne lysluggen med et tilbakefall. Lorteproblemet har også tidligere vært fraværende i flere uker, men så en vakker dag greier han helt plutselig ikke motstå trangen til å slippe ut et par små kladder der han går. Det detter helst ut helt uten noe forvarsel, men i heldigste fall kan han rekke å styre av veien hvis mulig. Vanningsanlegget har han fått såpass mye kontroll på at det stort sett er tid til å befri han for seletøy før vannet kommer sildrende, men noen ganger er det virkelig bråhast, för må man så må man jo med en gang.

Av og til blir nanden superflau for avfallet kan komme i mengder så det ser ut som om det er gått flere døgn og ikke bare en liten halvtime sida sist han gjorde vått og tørt både godt og grundig.

Sladrehilsen fra Ariell