Ruskopp-dag

På tide å heise flagget for en matglad labrador, for dette er virkelig min flaggdag! Nanden har rydda i grønnsaksskuffen, noe jeg skal få nyte godt av framover. Ho blei spesielt fornøyd med den grønne, fine mosen av spinat, brokkoli og blomkål. Den skal visst være reine medisinen for slike vanskelige kropper som meg. Potet -og gulrotmos smaksatt med rosmarin er heller ikke å forakte. Den har jeg fått prøvesmake, og sier ikke neitakk til litt mer.

Ellers har vi nå mildt, stille og solfritt påskevær. For oss er dette ypperlig, men det passert nok ikke alle påsketuristene like bra. Det fryder nok nanden litt, med tanke på alle skifarerne som jo trekker til fjells i flokk og følge for å nyte sola og utsikten. Ho sier at de tross alt ikke har fått det verste været, og at de neppe fortjener noe bedre enn dette, når de rømmer hjemmefra. Kriminelt festlig, og med fare for både krangler og skillsmisser. Det finnes sannsynligvis en del som like gjerne kunne tatt med skilsmissepapirer i stedet for skismøring til fjells denne påska. Og hva skulle de vel gjort uten påskeåpne butikker, slik at en av partene kan unnskylde seg med behov for en langtur til butikken langt nedi dalen. Det kunne nok blitt katastrofalt. Så kanskje påskeåpne butikker i det minste bidrar til at praktiseringen påskekrim blir noe redusert og at den største dramatikken heller overlates til de som er gode på å skrive om slikt. Alt dette og mere til har altså nanden tenkt høyt i mitt nærvær, mens jeg har lagt en trøstende labb på kneet hennes og sagt at det helst går bra, og at vi to i alle fall skal holde ut påska i lag.

Ferdsel i butikker med horder av påsketurister er nesten verdt et eget kapittel. En må virkelig være blid og opplagt om en skal greie å fullføre den ekstremt tøffe handlerunden med akseptabelt resultat. Nanden er glad jeg er god på å finne igjen handlevogna vår, for den må stå på post, mens vi lister oss avgårde for å finne saker og ting, og prøver å snirkle oss fram i en overfylt butikk med hyller, kasser, esker, podier, handlevogner, og sist, men ikke minst, en bråte tussete mennesker som ikke kan komme seg fort nok til fjells. De albuer seg vei og bruker handlevogna for å dytte på i køen som starter ved inngnangen. De går over lik for å karre til seg den siste pølsepakka, det rette påskeegget og de beste appelsinene. Når de så nærmer seg mål og er kommet til kassa, finner de ut at de har glemt papir i metervis eller engangsgrill, og må gjøre helomvending for å trave gjennom hele butikken før de kan apportere det glemte ved start. Så er det bare å bane seg vei tilbake til mål og den virkelige nedturen. Da er det godt å ha plastkort, så tusenlappene de må ut med ikke blir så godt synlige. For i kassa på Kiwi nytter det nemlig ikke å prute. Heldigvis!

- Puh... På tide å trekke pusten.
Dette er altså det tobeinte kaller ferie. og nanden mener vi har levd mer enn nok av urbant liv i det siste og trenger en avstressende ferie som kan gi både kropp og sjel rom for rekreasjon. Derfor holder vi oss hjemme og prøver så godt det lar seg gjøre å unngå ferdsel på ugunstige steder og tidspunkter hvor de tobeintes ekstreme flokkliv lett kan ende i det totale kaos, der konkurranse -og jaktinstinkt tar fullstendig overhånd.

Påsken er definitivt ingen spøk her i fjellheimen, og snart kommer påskeendene kvekkende inn på tunet. Vi har i alle fall registrert at de er i anmrsj, så nå er det på tide at andedammen på tunet tar form og gjør plass for litt fugleliv.

Påskegal hilsen fra Ariell