Dronningen av kråkeslottet

Jeg må vel kunne regnes som herskerinnen av kråkeslottet nå. Jeg har nemlig fått tilhold hos nandens foreldre, men nanden sjøl glimrer med sitt fravær. Det er veldig uvant og jeg savner henne litt. Likevel er jeg ikke så superdeppa som jeg var første gang ho var innlagt på sjukehus for noen år sida. Jeg kan til og med være lit sosial, men logrefaktoren er nok ikke altfor høy.

Egentlig har jeg ingen ting å klage over, for nandenmamsen og nandepapsen steller veldig pent med meg. Faktisk er de nok både mildere og snillere enn nanden sjøl. og så får jeg gå masse tur. Av og til må jeg være litt i buret mitt, men de gjør alt de kan for at jeg skal få slippe. Alle rom det finnes noen mulighet for at jeg kan bryte meg inn i er nå kjemisk frie for alt som kan være i nærheten av å oppfattes som spiselig, og min nåværende matmor er fornøyd med at jeg ter meg såpass bra.

Jeg er til og med så heldig at jeg får være med både på kjøreturer og på besøk i nabolaget. Det synes jeg er kjempestas for jeg er jo vant til å få være med på det meste. De skjønner heldigvis at jeg ikke er en sånn golvfille som bare kan stues bort i en krok og at jeg trenger å få se litt av verden innimellom.

Det er blitt litt tomt og stille i nabolaget etter at min grå kompiss med krøll på hale nylig vandret til de evige jaktmarker. Han var et par år yngre enn meg og har hatt flere leie sykdomstilfeller den siste tida.

Sant å si har jeg det som plommen i egget, men det er litt underlig at ikke nanden er her hos meg.

Utganngsmarshilsen fra Ariell