Takk for i år!

Bilde: Apollo og Ariell sitter igjen ved vedskjulet og venter på mer ved så det nye året kan feires med noe godt å tygge på foran en god og varm ovn.
________________________________________________


Da årets siste dag på hell og vi skal for alvor ta farvel med det gamle året og ta fatt på et nytt.

Tradisjonen tro har nanden spist pinnekjøttet hos moder'n og fader'n. Vi fikk vaære igjen hjemme og passe huset noen timer, men vår tobeinte er nå tilbake. Vi har fått lufta oss og rista løs, og nå er det en snau halvtime til det braker løs. Vi har ingen veldig nære naboer, så det værste bråket slipper vi, men til gjengjeld høres smellene fra større deler av bygda ganske godt ned hit. Nanden regner likevel med at med litt radio og noe å tygge på vil levenet gå nokså ubemerka hen hos oss her på prærien. Det er for øvrig første og siste gang ho tilbringer timene i overgangen til et nytt år her nede. Ho har ellers hatt ett par høye herrer eller en gjeng bjefferter å berolige, men nå er det bare oss, så da nyter vi for denne ene gangens skyld timene rundt årsskiftet med litt præriefred. Det gamle året skal få ebbe ut i stillhet og det nye får komme smygende mens vi tar livet med knusende ro.

Da gjenstår det bare å ønske alle et riktig godt nytt år!

Hilsen Ariell og Apollo. Nanden hilser også.

julegjest

Bilde: Veslepelsen tygger på en liten tyggering som ho holder fast mellom labbene.
_______________________________________________________

Vi har nok en gang hatt overnattingsbesøk, så kjøedelig har det definitivt ikke vært det siste døgnet. Ho er en skikkelig ertekrok denne velse firbeinte frøkna, men samtidig veldig morson å leike med.

Sida denne krabaten er aldeles spinnvill med en kropp som flyr som en virvelvind og ho nesten er i stand til å klatre oppover glatte veggen, har nanden døpt henne om til Spindie. Heldigvis er det ikke full fart hele tida. Innimellom kan ho rett og slett være et skikkelig dovendyr. I natt sov ho kongelig i nandens seng der ho tilbrakte hele ni timer. Nanden mente til slutt at det fikk være grenser for dorming og ville ha dyret ut for en luftetur. Det var ikke spesielt populært, og da pelsen innstå at andre var i ferd med å ta fatt på en ny dag, krabba ho med en misfornøyd mine enda lenger inn under dyna.

Etter en livlig dag hær på prærien er det atter stille etter at gjesten nylig blei henta. Her er det nå tid for kveldstur før vi går til ro.

Romjulshilsen fra Apollo

Bøffeljakt

Nanden bestilte halsbånd til Apollo, men det var praktisk talt så stort at jeg kunne gått sammen med han i det. Halsbåndstørrelser er et vrient kapittel, særlig når det kommer til halvstrup av martingaltypen, så her måtte måles og funderes i forsøk på å finne fram til en mer egna størrelse å bytte i. Så får vi se om det blir noe halsbånd på kaoskaren.

Her forleden kom nanden over et halsbånd til meg. Et nydelig svart bånd i bøffellær med strass. Rålekkert, men visstnok også rådyrt. Det skal også finnes i en enklere utførelse, så da er bøffeljakta i gang. Til vår minivenninde fantes samme type halsbånd i brunt, så da blei det et i julegave til henne i stedet. Halsbåndet kler henne veldig godt, så nå står sele i samme utførelse langt opp på eierens ønskeliste.

Julehilsen fra Ariell som fortsatt har minst ett halsbånd :)

Årets favoritt 2011 - Premier Busy Buddy bristle bone (Hunter Smart Active Brush Bone)

Bilde 1: Bristle bone


Bilde 2: Modifisert Bristle Bone der et ekstra sett gummiskiver erstatter midtstykket med nylonbust.
____________________________________________________________


For tredje gang kårer vi årets favoritt, og panelet har i år fått forsterkninger i form av dobbelt antall hunder. Det har vært mye bra å velge i blan de tolv favorittene som har vært presentert gjennom året. De spenner over mange kategorier, fra pleieartikler til leiker og godbiter. Til og med fôr har unntaksvis fått tildelt status som månedens favoritt.

Til tross for mange gode kandidater er Bristle bone en sjølskreven favoritt hos oss firbeinte. Nanden anser den nok heller som forbruksvare og dermed et nokså kostbart leiketøy, men hennes spinkle stemme er knapt hørt i denne sammenheng, så vi har trumfa igjennom denne yndlingen som årets favorit.

Det hører med til historien at den ene av oss må holde seg til en modifisert variant som han er blitt tildelt etter nokså raskt å ha tatt knekken på flere børsteskiver. Nanden har med andre ord et høyt ønske om å kunne kjøpe gummiskiver separat for å slippe unna innkjøp av to komplette bein for raskt å ende opp med ett. Nå kommer reservedelene etter hvert også godt med, så de er nå greie å ha bakhånd.

Det forundrer nanden at produktet markedsføres som anbefalt for kraftige tyggere. Riktignok kan vi begge tygge nokså intenst, men ekstremt harde i kjeften er nå ingen av oss. Likevel tar altså den yngste av oss knekken på midtstykket etter midtstykke, og det er alltid i skøyten skivene løsner fra hverandre, så det burde jo kunne finnes en bedre patent for å få dem litt mer robuste. Til gjengjeld er nandens modifiserte versjon svært så holdbar. Beina har gitt oss timevis med fornøyelig tyggekos, både med og uten bust. Derfor fortjener de absolutt utmerkelsen "årets favoritt". Godt nanden har hamstra tyggeringer og har oppdaga hvordan ho på enkelt vis kan skaffe flere. Gledelig er det også at Dyrekilden nå har tatt inn disse beina og et utvalg andre produkter fra Busy Buddy serien.

Månedens favoritt - Vetbed teppe

Bilde: Apollo har inntatt en Biabäd med Vetbedteppe

Det finnes en drøss med ulike typer fiberpelstepper til hund, og de forekommer i ymse kvaliteter og prisklasser. Nanden er generelt ikke overbegeistra for slike tepper da de gjerne bidrar til ubehagelige elektriske opplevelser og dessuten nærmest gror det labradorhår i dem.

De originale vetbedteppene er heller ikke fritatt for ekstrajobben med børsting og risting, men de er på langt nær så ille som mange andre teppevarianter. Disse teppene gir minimalt med statisk elektrisisitet. De er tjukke og gode og dermed mjuke og behagelige å ligge på. Med en hund som av og til benytter ledige stunder til å kose teppene og putene sine i fillebiter, er det nødvendig med tepper som kan motstå hundetenner, og ikke går i oppløsning om noen skulle falle for fristelsen å nappe litt i det. Originale vetbedtepper er relativt vanskelige å rive fra hverandre, og sjøl etter mange kosestunder er teppet vårt fortsatt helt.

Dette teppet er også med på tur i de tilfellene der hundeseng er tilgjengelig på oppholdsstedet og vi derfor ikke trenger ha med biamadrassen.

Nanden mener at de originale vetbedteppene også er lettere å holde reine enn mange andre varianter. Det lar seg greit børste med en karde uten at det ser ribba ut etterpå. Det kan også kokvaskes, noe kjære kosetepper av og til vil kunne trenge. I starten hadde vi dynetrekk på teppet for å unngå at det dro til seg så mye hår og annet rask, men nå utgjør jo denne fuskepelsen litt av kosen for oss firbeinte, og etter at vi en stille natt hadde greid å kle av teppet vårt, har vi fått beholde det uten trekk på.

Som Originaler flest stiller heller ikke ekte Vetbedtepper i laveste prisklasse, men holder jo desto lenger. Det er jo et vesentlig poeng, for det er alltid like utrivelig å bli fratatt velbrukte koseting.
Vetbedteppet har nå vært i jevnlig bruk i over tre år. Det er minst tre ganger så lenge eosm de andre teppene vi har hatt her i huset, og ikke engang det siste årets tilskudd av gylden kosegris har tatt knekken på det robuste teppet med grønn underside.

Både vi og nanden skulle gjerne hatt flere av disse teppene, men nå om dagen er de ikke enkle å oppdrive. Hundehuset.no solgte i sin tid disse produktene, men denne nettbutikken eksisterer ikke lenger. Antakeligvis er de nok å finne i enkelte dyrebutikker, men en skal være klar over at tepper av ymse slag selges som Vetbed.

Hjem til holke og julehus

Bilde 1 og 2: Jul i stua. Her er det engler som gjelder og nærmest nissefritt.
____________________________________________________________


I dag har vi kommet oss hjem fra kråkeslottet, men føret her på prærien er like sørgelig føre som alle andre steder i omegnen. Den kalde, fine løssnøen vi forlot på julaften er blitt våt og ekkel. På veien vår er det skøytebane og nanden må gå diverse omveier for å komme helskinna mellom huset og vedskjulet.

Det siste døgnet har det vært så kraftig vind at øra våre truer med å blåse vekk. Uværet har roa seg en del nå, men det blåser fortsatt ganske bra i tillegg til at det regner vannrett.

Det er med andre ord ikke spesielt festlig å være ute i timevis, så nanden sørger for at vi har litt ekstra å finne på inne.

Vi synes alle det er litt godt å komme hjem til "roden og freden". Her kan vi også svinge litt ekstra med halen uten fare for å subbe ned noe pynt og fjas. Noen ting må nanden sette fram på sine faste plaser for å komme i julestemning, men noe overdådig pynting til jul har det aldri vært her i gården.

Romjulshilsen fra Apollo og Ariell

I pose og sokk

Bilde 1: Juleposene Apollo og Ariell fikk til jul


Bilde 2: Julestrømper
__________________________________________________________


I morges hang det plutselig to strømper over senga vår. Det lukta unektelig ganske fristende av dem, men det var ikke sånne svette sokker, men store strikka strømper med julemotiv. Inn i var det noe godt å tygge på.

I julegave fra nandens yngste søster og veslevofsen hennes fikk vi julepose med enda litt mer spiselig, blant annet fikk vi et nytt brushbone hver og et lite tyggebein. Av glad-dachsen med familie fikk vi også tannrensbein og noen tørka kjøttstrimler, så nå har vi masse å kose oss med.

Av nanden fikk vi et nytt Nina Ottoson-brett som denne gang heter Dog Domino. Ho mener vanskelighetsgraden kan varieres såpass mye at vi begge kan ha glede av den. Vi fikk også hver vår oransje polarvest fra Hurtta.

Kvelden har vi brukt til å passe kråkeslottet, mens nandefamilien holdt sine selskapeligheter i nabolaget. Det er greiest sånn, for da er det lettere med lufting og fôring. Dessuten er det mindre stressende med en stille og rolig julefeiring enn å befinne seg en kveld midt i en endeløs pakkehaug blant en skokk spendte unger og to små spinnville og forvirra bikkjer.

Gjengen kom hjem for en liten stund sida. Vi har fått en siste luftetur. Nanden har nå fått selskap på sofaen av dyna og puta og har gjort det nokså klart at det er på høy tid å sove.

Vi ønsker våre blogglesere en fortsatt fin julefeiring!

Juleklemmer fra Ariell og Apollo

Fin frokost

Nanden rydder i matskapet og kjøleskapet, noe vi får nyte godt av. Stas med litt variasjon i kosten. Det skjer ikke ofte, men nå i disse førjulstider prøver nanden å være litt ekstra snill i håp om å blidgjøre prærienissen.

Til frokost vanker det i dag egg og tunfisk. Jeg har akkurat fått min porsjon med eggeerstatning og nå sitter Apolloen så pent han kan og ser bedende på vår tobeinte og håper på klarsignal om lov til å forsyne seg av skåla ho har satt ned. Han lager snart innsjø på golvet om ho ikke er grei og sier værsågod litt kvikt, for her er det nemlig ikke bare tennene som løper i vann. På noen få sekunder har det vært så mye slev i fritt fall at golvet er klissvått og fryktelig sleipt. Nanden har definitivt pådratt seg litt ekstra arbeid.

Frokosthilsen fra Ariell

Handle, pakke, rydde, vaske

Bilde: Apollo ligger og leiker med vår bittelille firbeinte gjest som er på klatretur forå nå øret hans. Kanskje er det hviskeleiken de holder på med.
_____________________________________________________

Det er i dag nøyaktig ett år sida nandens sjukehusinnleggelse, noe ho nokså sliten og oppgitt har feira med et legebesøk.

Etter at nanden var ferdig hos legen geleida jeg henne innom NAV så ho fikk unna noe papirarbeid der. På vei ut igjen blei jeg gjenstand for en hel del oppmerksomhet da vi gjorde en rask stopp på det kommunale servicekontoret for å kjøpe inn noen ekstra avfallssekker.

Det var bra med folk rundt omkring, så jeg hadde nok å jobbe med da nanden skulle ha utført diverse ærend så de endelig kunne strykes fra den lange huskelista. Det gikk greit, men både jeg, nanden og den eldste av hennes søstre var nokså slitne etter hanndleturen.

Vi hadde ikke vært lenge hjemme før nandens yngste søster kom rullende inn på tunet. Ho hadde med firbeint besøk til oss, så vi har hatt god underholdning mens de tobeinte spiste, pakka inn gaver, rota litt, rydda litt og gikk til angrep på en flokk hybelkaniner, noen vanskelig tilgjengelige fluelik og et ukjent antall meter med spindelvev.

Til slutt forsvant gjestene og nanden med dem, men ho kom heldigvis tilbake etter en times tid så vi fikk påbegynt alle våre kveldsritualer. Nå er vi slitne, fornøyde og stelt for kvelden alle sammen, så nå går vi til ro.

Nattakos fra Apollo

Tre pinner igjen til jul

Bilde: Labbetussa og labbetassen koser seg i varmen fra vedovnen. Her er det godt å ta en blund når kulda biter.
______________________________________________________

Nå er det bare tre pinner igjen i tyggepinnekalenderen vår og ingen har juksa og tatt noen pinner på forskudd, så da er nok nissen i ferd med å spenne Rudolf og gjengen for sleden for å legge i vei på pakkerunden sin. Hær på prærien har vi vår egen nisse. Han har jeg møtt mange ganger. Det er helt sant.

Det er definitivt ingen fare for at snøen vil forsvinne her så lenge vi har denne kulda. Det bæres ved og fyres døgnet rundt. Trasketuree begrenses i lengde og omfang, men øker i antall, så en får da lufta pelsen noen ganger i løpet av dagen. Jeg gjør så godt jeg kan for å bidra til pelspleien. Sukkersnøen fungerer bra som pelsrens, noe som kan komme godt med nå som det er så kaldt at julebad ikke engang er noe diskutabelt tema.

Julesnøbadshilsen fra Ariell

Når en juletradisjon forsvinner

Bilde: Hund og hest spiser av samme høydott. "HØYtidelig julelunsj."
_______________________________________________


Nanden prøver å få oversikt over hvilke gaver og andre innkjøp som gjenstår, men hjernecella hennes har for lengst tatt juleferie og er dermed lite samarbeidsvillig. Ikke engang en skriftlig oversikt er nok til å gi trygghet for at tingene er under noenlunde kontroll.

En ting er i alle fall sikkert. De røde eplene nanden tidligere år har hatt på handlelista si til jul er det ikke lenger bruk for. I dag er det nøyaktig to år sida nandens havremoped og min store, vennlige beitekompis vandra til de eviggrønne gressganger. Med han forsvant også nandens mangeårige julaftensrituale med blankpussa juleepler. Ho holdt gjerne av en liten bit til meg også, men det er jo hele tre år sida sist det skjedde.

Dessuten hadde jeg for vane å "smake" litt på hestematen ellers også, og gikk ikke av veien for å innta et høyverdig måltid høy sammen med de høye herrer. Kunne jeg snike meg til noen havrekorn eller en liten munnfull kraffôrpellets gjorde jeg gjerne det også. Vel, den tid er jo forlengst forbi. Litt mindre variasjon i kosten nå for tida.


Tidlig tirsdagshilsen fra Ariell som gjerne skulle hatt litt hestemat igjen

Årets siste hele uke

Bilde: Adventsring i porselen med skulpturerte engler og alle fire lysene tent.
_________________________________________________


Jula nærmer seg med stormskritt og vi har tatt fatt på første dag av årets siste hele uke. Nanden har fortsatt altfor mye ugjort sjøl om ho egentlig har sagt at det ikke blir gjort særlig mange juleforberedelser her i år. Det gjenstår fortsatt noen julegaver, men de skal visst få vente til torsdag da ho likevel må slite i vei på grunn av en legetime. Formen har vært relativt stabil de siste dagene, men ikke spesielt god, så her foretas ingen unødvendige krumspring.

Det er kaldt om dagen, men knakende godt snøføre, noe jeg får nyte godt av i mine forsøk på å gi nanden litt gåtrening. Jeg er jo slik en tilpasningsdyktig herremann som nokså greit finner meg i når vi må liste oss framover med små museskritt. Den tobeinte setter umåtelig stor pris på den egenskapen da det stundom går veldig seint med henne, enten det er kranglete kropp eller leit føre som har skylda.

Når jeg ikke lager liv på tunet eller trasker tur med min tobeinte, fungerer jeg utmerket som sengeforlegger. Der kan jeg ligge i det uendelige å holde nanden med selskap, men innimellom kommer Ariell tassende for å avløse meg.

Kjølig mandagshilsen fra Apollo

Firbeint overnattingsgjest

Bilde: Apollo og vår lille firbeinte gjest leiker. Apollo med nesa i været mens veslefrøkna strekker seg etter. "Ingen er så lav at man ikke kan tøye seg.!
_____________________________________________


Fra i går til i dag har vi hatt overnattingsbesøk av minibjefferten fordi eierne skulle på en lenge planlagt Harry-tur. Det har gått over all forventning, ja til og med helt uten valpete uhell denne gangen. Det er usannsynlig kaldt der ute igjen, så det blir ikke mye uteliv på småttisen, men ho får da gjort sine nødvendige ærend og trives ellers godt under jakka til nanden når snøen biter på labbene.

I korte perioder kan frøkna bedrive en intens aktivitet som kan bli litt i meste laget for en gammel skrott, men jeg er en tålmodig dame, og det verste jeg kan finne på er å ignorere spilloppene. Apollo derimot synes det er moro med valpesprell og er gjerne med på leiken.

Gjesten tilbrakte natta på sofaen sammen med vår tobeinte. Frøkna har tydeligvis godt sovehjerte og rørte seg knapt på ni timer. Da nanden vurderte å stå opp krølla den vesle pelsdotten seg godt sammen under teppet, og mente tydeligvis at det var alt for tidlig å starte dagen, sjøl om klokka var langt over frokost-tid etter mine begreper.

Jeg tilbringer mye av dagen inne og holder veslefrøkna med selskap da jeg heller ikke er så glad i kulda. Apollo er gjerne med nanden ut når anledningen byr seg. Nå om dagen har han visst fått det for seg at hans viktigste oppgave er å skremme spøkelser, men gudene skal vite at Eivind beinlaus ikke er særlig lettskremt. Elgen derimot tusler stille vekk når prærievaktbikkja tar i bruk stemmebånda. Kan ikke akkurat si denne gullgutten har noen gullstrupe for han er nokså grov i målet der han står og barsker seg. Nanden pleier berolige han med at det verken blir elgsteik eller spøkefugler til middag samme hvor mye spetakkel han lager. Da blir det brått stille og Apolloen står bare der med hue på skakke og ser undrende på henne som om han prøver å fatte hva ho egentlig hvisker om.

Nå har vår firbeinte overnattingsgjest forlatt bruket og nanden mumler noe om oppvask og oppbløtte kveldskjeks. Det hadde absolutt ikke vært av veien med litt mat i kroppen før en går til ro for natta, så jeg forventer at sistnevnte tiltak iverksettes snarest.

Sein lørdagshilsen fra Ariell

Tid for jul og vampyrer

Bilde: Ariell og Apollo sitter pent å venter foran døra til vedskjulet. Snør gjør det også.
_____________________________________________________


I går morges satte vi oss på bussen og rulla den lange turen nedover dalen, før vi suste videre med tog. Nanden gjorde unna noen nødvendige ærend i tigerstaden før vi begikk en aldri så liten julehandel på et av Drammensområdets mange kjøpesentre. Nanden og søstra holdt på å gå berserk på Panduro. Nanden var i hundreogti da ho fant avstøpningssett for fot- og håndavtrykk til småttisser. Ho har i flere år hatt planer om å få tatt poteavtrykk av Ariell, men har aldri fått rota seg til å kjøpe inn det ho trenger til formålet. Nå er to sett innkjøpt så ho kan få tatt avtrykk av min gylne pote når ho først skal sette i gang med slike prosjekter.

Til tross for mye deilig matlukt holdt jeg meg pent i ro mens de to unge damene inntok sin juletallerken på senterets kinarestaurant. De hadde nok ikke forventa den mest perfekte julematen på et slikt sted, men nanden kan knapt huske å ha spist bedre ribbe. Ho er mo ellers mest glad i svoren hvis den er tilstrekkelig sprø og kan fint unnvære kjøttet, men denne gangen grisen så veltrimma, mør og godt tilberedt at den uten vansker lot seg spise. Ja, den var visstnok så god at mitt reisefølge syntes det var ille å ikke greie få i seg all den gode maten, men det var så mye at noe blei liggende igjen på tallerknene.

Etter å ha tilbrakt ei god og rolig natt i stua til nandesøstra bar det ut igjen i morges. Vi fikk bilskyss til stasjonen og satte på ny kursen mot Oslo. Jeg fikk frokost før vi dro, men nanden hadde ikke prioritert den slags for sin egen del, så da vi gikk av toget måtte vi på kjapp frokostjakt før vi fant veien ned til T-banen. Det var massevis av mennesker over alt, men heldigvis er både jeg og nanden såpass godt trent i omrdået at vi ikke fikk de store problemene med å komme fram. Etter å ha tatt banen et stykke måtte vi gå en stundt. Vi måtte ta en nokså stor omvei da nanden klok av skade ikke prøver å ta banen til en stasjon der den for tida ikke stopper pga. oppraderingsarbeid. Etter gåtur og trikketur kom vi fram til Rikshospitalet der jeg fant en benk i håp om at nanden ville spise frokosten sin der. Av ymse grunner var det ikke så aktuelt med mat akkurat da, men det blei i det minste drikkepause på oss før vi labba inn på sjukehuset. Jeg har såvidt vært innom der en gang tidligere for å hente medisiner til nanden, så ho valgte å henvende seg i resepsjonen for å få bestilt en portør. Vi måtte vente litt før det kom noen som kunne følge oss til rett sted, men vi var på plass et drøyt kvarter før ho hadde time. Etter en kort samtale med legen fant vi veien ut igjen sjøl, men før vi kunne dra måtte nanden også innom vampyravdelingen. Ho mente å vite sånn omtrentlig hvor vi skulle, men like ved inngangen sto sjølsagt en gjeng med staur. Det var i alle fall det de oppførte seg som, så da blei det min jobb å finne en høvelig omvei og deretter lokalisere døra. Det gikk fint og nanden var strålende fornøyd med meg. Skranken fant jeg også. Heldigvis er dette et sånt sted der alle får tildelt kølapp når de legger fram sin henvisning. Uheldigvis for nanden var det et tjuetalls personer som skulle stikkes før henne, så i 40 lange minutter måtte vi vente. Det begynte å bli litt i drygeste laget, men til slutt slapp vi inn. Vel, denne Stikkfrid var nok ikke vant til at pasienter med firbeint følge og var nok ikke helt komfortabel med situasjonen. Nanden svarte avkreftende da ho blei spurt om jeg pleier forsvare henne om noen gjør henne noe vondt. Dama var likevel ikke helt overbevist og forklarte ærlig nok at hun var litt skeptisk til hunder. Nanden sleit litt med å holde seg alvorlig da ho lovte å ikke skrike, og prøvde forklare at nålestikk er en del av hverdagen hennes. Vel. Nanden skreik ikke og hvitfrakken fikk blodet sitt uten at jeg gjorde noe forsøk på å blande meg inn. Jeg hadde jo fått beskjed om å ligge i ro, så da gjorde jeg jo det.

Så skulle vi ut igjen av disse snirkelgangene, forbi skranken og venterommet, så ut i den åpne glassgate der det alltid er masse liv og røre. Nanden var storfornøyd da vi spasserte ut hovedinngangen. Med høy haleføring geleida jeg henne over den store, islagte plsseen og fant overgangen. Vi gikk forbi trikkestoppet og pasienthotellet for å finne en plass jeg kunne tisse skvetten min i fred, før vi rusla tilbake til trikken og tok den ned til sentrum. Nanden er ikke glad i å gå av trikken ved jernbanetorget etter at området blei lagt om. Der er det flere ekle gatekrysninger, men den biffen greide vi også. Vi gikk gjennom Byporten der vi både fikk prøvd oss på karuselldør og rulletrapper. Nanden skryter masse og sier jeg er veldig dyktig gutt. Jeg forhindra en frekkas av en travel mann i å skvise oss i karuselldøra. Da vi skulle ut igjen av den la jeg breisida til for å viste nokså tydelig at her er det faktisk vi som skal gå :) Det gikk visst ikke helt ubemerka hen for På vei mot rulletrappa rakk nanden å få med seg noen ord om den flinke hunden som passer på mor sammen med den avsluttende kommentaren "Det der er kloke dyr det."

Dettte blei langt, men nå har vil altså toga og bussa oss helt hjem til prærien. Det innebar en holkete mellomlanding på Kongsberg, men jeg berga min tobeinte der og. Nanden sier at det her var vår siste lengre utflukt før jul. Det er nok best for henne. Jeg synes det er spennende å være med på bytur.

Vi har fått hjem vår svarte engel også, så her spinner vi avgårde så snøføyka står.

Fornøyd førjulshilsen fra Apollo

Mer svineri

Bilde: Apollo under det snøtunge tuntreet. "Alle har vel sine svin på skogen og dette er nandens egen lortegris som her planlegger vinterens første snøbad i svinaktig mye snø."
________________________________________________________

I morges fikk nandens venstrefot nok et ublitt møte med en dørterskel, og enda ho er fornuftig og bruker innesko har den stakkars tåa det litt vondt. Ho prøver vanligvis å gå forsiktig for å unngå slike ublide sammenstøt, men har jo ikke alltid hellet med seg tydeligvis. Kanskje ho nå kan innse poenget med diktusbånd for å holde styr på tær som ikke vil være med. Men neida. Esel er esel, forfoten skal absolutt ikke henge i stropp og dermed er blå tær i ferd med å bli normaltilstand.

Apropos diverse tilstander har jeg bevist at jeg har enda et gir nanden var uvitende om. Jeg blir småhyper i all denne snøen og setter av gårde så bakbeina nesten springer fra frambeina. Jeg er fortsatt nanden søte, lille polkagris med disse gylne tverrstripene mine. En ting er sikkert. Jeg er verken ter meg eller likner noen julegris. Jeg har jo dessuten tatt av noen kilo og nanden synes heller ikke jeg vagger i vei så markert som jeg gjorde i starten, så nå likner jeg kanskje heller litt på et villsvin :)

Kanskje jeg også en dag kan avansere fra kostevals til en feiende polka??? Vel, noen danseløve blir jeg vel helst ikke, sjøl om nandens yngste søster synes jeg likner litt på en løve. Nå har jeg jo bevist at jeg ikke liker slike brølende dyr så veldig godt, så særlig mange likhetstrekk enn litt kroppsfassong og bevegelser er det vanskelig å finne. Riktignok er jeg en Lionshund, men definitivt ingen løve. Da må jeg i så tilfelle være en snøløve :)

Snødansende hilsen fra Apollo

Koste-Kari går fra kosten sin

Bilde: Apollo bærer sopelime.

_________________________________________________________

Innimellom detter det ned noen flere snøfiller og nanden må ta med sopelimen ut for å feie vekk det grøvste ved dører og slikt. Det skal ikke mange centimeter med snø til før det ikke går an å åpne døra inn til vedskjulet, så der må det passes ekstra godt på.

Da nanden i formiddag skulle hente ved tok ho like gjerne med seg kosten i samme slengen. Vedbagen blei full og tung så begge hender måtte til for å kunne få den med inn igjen på noenlunde fornuftig vis uten at det gikk altfor hardt ut over visse kroppsdeler. Dermed blei kosten stående igjen utafor vedskjulet helt aleine. En glad og våken labbegutt lar ikke sopelimer stå igjen i en krok å sture, så da jeg oppdaga kosten sørga jeg for at den fikk god fart over tunet. I stedet for å ta meg en real svingom med den leverte jeg deg nokså pent og målretta til nanden som hadde fått kreka seg tilbake til huset og sto i dørgløtten å venta på meg. Sed det. Da sparte jeg min tobeinte for den turen.

Kostende hilsen fra Apollo

Mer snø

Bilde: En gul en og en svart en som virkelig snødynker hverandre.

____________________________________________________

I går morges blei veien vår brøyta og nanden var veldig fornøyd, helt til vi skulle ut en stund etter frokost. Da lå det nemlig like mye snø i veien igjen og det snødde tett. Det er blitt ganske mildt nå og tyngre å gå. Det merkes godt på gangtempoet til min tobeinte.

Gårdagen innebar den vanlige fredagsutflukten for å skaffe mat til huset. Jeg hadde min fulle hyre med å holde nanden på beina på dårlig brøyta fortau og i glatte bakker. Det er utfordrende for oss begge, men vi greide oss i dag også. I tillegg greide jeg å imponere en nandetante med å geleide min arme nand stille og forsiktig ned ei trapp som opprinnelig har nokså ujevne trinn på grunn av ymse vedlikehold og som i dag også var full av snø og dermed ikke veldig farbar. Min egen tobeinte var også kjempefornøyd for å gå ned der med henne er ho sørgelig klar over at kan være en hard prøvelse sjøl for den tålmodige. Med en spinnvill Ariell på min alder mener ho det aldri kunne gått bra. Da ville det nok tvinge seg fram et behov for å slippe bøyla og finne et rekkverk å klore seg fast i. Utfordringen nå er jo enda større da ho trenger både krykka og meg for å være noenlunde trygg på hvor ho plasserer beina fordi følelsen i føttene er så nedsatt.

Ellers benytter vi helgefreden til å nyte alt det hvite vi endelig har fått. Det er herlig å være labrador og kunne fryde seg over all løssnøen.

Nedsnødd hilsen fra en dyktig Pollegutt

Koste-Kari rydder snø

Bilde: Med lys i vinduet og snø ute har mange så smått begynt å komme i julestemning.
______________________________________________________


Etter ett par døgn med et anseelig antall kuldegrader og kun et tynt snødekke på bakken, har det gått hardt ut over både innlagt vann og følsomme hundepoter. Nanden har etter beste evne prøvd å bære ved og har holdt ovnen varm så godt det har latt seg gjøre. Mangelen på snø gjør det også mye mer huskaldt, så det skal noe tli å holde dampen oppe uten å sitte oppe døgnet rundt for å passe ovnen.

I dag har heldigvis de strengeste kuldegradene begynt å slippe taket... og vi har fått snø! Vi snakker jo ikke akkurat metervis, men i alle fall så mange centimeter at det går an å vasse litt i den. Dessuten snør det fortsatt!

Vi firbeinte fryder oss over snøen vi har fått og har det ustyrlig moro med å frese i vei så snøføyka står. Nanden er også glad for snøen, men har innsett at den vil komme til å gi henne noen ekstra utfordringer. Vinterfottøy er nemlig et vanskelig tema. Joggesko og flere centimeter løssnø er ikke en spesielt god kombinasjon, men med en kropp som er vanskelig og ikke vil ha andre sko på må det jo bare bli sånn. Gamasjer bør nok vurderes.

Nå er heldigvis snøen så lett og kald at den ikke er veldig tung å gå i, men nanden er redd det kan bli en utfordring når været mildner og nsøen blir tung og våt. I håp om å kunne hjelpe seg selv et stykke på vei, tok ho derfor med seg sopelimen og kosta seg vei over tunet, så ho i det minste kan komme seg til vedskjulet uten store vansker. Kroppen var imidlertid ikke helt begeistra for noen titalls meter med lett kostejobb og gikk til derved til hevnaksjon ved å plage nanden ytterligere.

Vi andre to har imidlertid hatt en fornøyelig seinkveld der ute, og Apollo fant ut at det var veldig festlig å fange snøen nanden sendte av gårde med kosten sin. Etter å ha lagt seg midt i veien for henne var han aldeles nedsnødd og reiste seg som hvit og vakker snøhund. Det var tydeligvis moro, for han la seg ned for å snødynkes ett par ganger til. Da nanden satte fra seg sopelimen et kort øyeblikk så han også sitt snitt til å stikke av med den. Han hadde jo på sitt labbeguttvis forsøkt å by henne opp til dans, men når ho ikke ville fikk han heller ta til takke med kosten hennes. Nanden kunne ikke annet enn å le av han der han veiva rundt på tunet i sin egen kostevals, men ho var nok litt ekstra oppmerksom da han kom for å levere bustepinnen tilbake.

Frydefull vinterhilsen fra Ariell

Snøfryd

Bilde: Apollo og Ariell sitter på dørhella, og døra har fått en ikke helt ekte barkrans med kongler og bær.
_______________________________________________


De som spår været har de siste dagene gitt oss lovnader om at det skal bli kaldere. Da sutrer nanden og sier at hvis det skal bli kaldt vil ho ha snø også. Den har latt vente på seg i år, og på turene våre i dag har det fortsatt vært islagte dammer, frossen grus og stive grastuster å kjenne under beina.

Da vi skulle ut på kjapp luftetur nå i kveldinga fikk vi en overraskelse. Nanden syntes underlaget var noe snodig da ho satte beina utom dørstokken og lurte på om det var hennes numne føtter som spilte henne et puss. Vi firbeinte spratt av gårde som om vi aldri hadde opplevd snø før og kom inn igjen med snøkrystaller i pelsen.

Riktig nok er det ikke mengder med krystalisert vann enda, men en får bare håpe at det fortsetter litt til, for vinterkulde uten snø er virkelig guffent.

Snøfrisk hilsen fra Ariell og Apollo

Andre søndag i advent

Bilde: Ariell nyter en stille adventstund, og to lys er tent i englekransen.

Nanden skulle egentlig tilbrakt formiddagen hos den eldste av sine lillesøstre og hennes barn med flere, men juleverksted og førjulskos måtte vike for nandekroppens leie luner. En nand som nærmest er på krabbestadiet og i beste fall kan bevege seg i en slags uregelmessig, tretakts gangart bør helst ikke bevege seg særlig langt utafor tunet. Ei heller bør man ha særlig store planer for dagen når man befinner seg i en slik tilstand.

Det er på slike dager ho er ekstra takknemlig for å ha to firbeinte som kan aktivisere seg sjøl, så etter å ha påsett at vi hadde fått gjort både stort og smått, fikk vi rase fra oss, mens vår tobeinte sto stabla inntil husveggen. Der sto ho godt og var i alle fall ikke i faresona for å bli nedrent av to stykk vill labrador i fri utfoldelse. Med noen sånne turer i løpet av dagen og ellers litt ekstra huebry, kan til og med en fredelig præriesøndag bli ganske innholdsrik.

I tillegg har jo nanden alltids et behov for litt firbeint bistand i huset. Ariell er fortsatt en kløpper på å vrikke seg i vei etter saker og ting som har trilla langt inn under senger og sofaer. Jeg er nok dessverre ikke fullt så atletisk og kommer til kort på det området, men gjør det ellers stadig bedre som både apportør og fluefanger. Nanden fyrer tidvis så hardt at fluene våkner til liv i den tru at det er vår. Da er det godt å ha sin egen fluesnapper i firbeint format.

I morges kom nanden i skade for å lokke en haug med tomme plastflasker ut fra kroken sin og sjølsagt trilla de i alle retninger ut over golvet. Til tross for den elendige dagsformen hennes har flaskeopprydning neppe gått fortere unna her i gården. Vi stilte begge villig opp som ryddehjelp, og vips så var jobben gjort.

Søndagshilsen fra præriens ryddekomite

Helgekos

Bilde 1: Lille Indie har satt seg vel til rette på leneskoen og koser seg ved vedovnen.


Bilde 2: Denne skoen kan visst brukes til så mangt, og lissa er litt god å småtygge på.


Bilde 3: Den yndig Chihuahuafrøken ligger langstrakt under vedovnen. "Har det som plommen i egget, men risikerer å bli hardkokt!"


Bilde 4: Trekløveret har inntatt plassen ved vedovnen og koser seg i varmen.

______________________________________

I går og i dag har vi hatt småtroll på besøk. Det gikk ganske livlig for seg første dagen, men det er noe roligere i dag. Det er småkaldt ute for sånne små, men kulda var visst ikke noe stort problem så lenge ho fikk følge med oss andre firbeinte. Da blei det litt bevegelse også, så en holder varmen. De lange lufteøktene blei det jo ikke på veslemor, men det var visst også stas å få sitte under jakka til nanden på turene over tunet etter ved.

Nanden misunner lille Indie de mjuke, fine potene. Med de vær- og førerforhold vi har om dagen skal en ikke ferdes mye utomhus før det trengs både sokker og smøring. Isen er skarp, grusveiene harde og de frosne grastustene stikker som nåler.

I går kveld hadde vi også trivelig besøk av eieren av velse pelsen, til umåtelig stor gjensynsglede for dem begge. Ikke ofte vi ser noe til nandesøstra her på prærien, men desto mer stas er det jo når ho tar seg tid til å sitte ned litt.

Etter en god og rolig natt kom Indie tilbake i morges. Vi har flokka oss rundt en rødglødende vedovn der vi koser oss heller verre alle tre. Gjesten fant gromplassen helt innunder ovnen, så nanden blei nesten litt småredd for å ende opp med helstekt chihuahua. Det er ikke noe vi ønsker på menyen her i gården, men dyret hadde da hjerneceller nok i behold til å krype fram igjen før behovet for å fiske henne fram blei for påtrengende.

Varm helgehilsen fra Apollo og Ariell

Vi teller ned til jul

Bilde 1: Superenkel adventskalender. En bunt med 24 tyggepinner og rød sløyfe.


Bilde 2: To tyggepinnekalendere. "Sjølsagt har vi fått hver vår kalender. Det skulle da bare mangle!"

________________________________________________

Joda, jeg har da fått julegave i alle de åra jeg har slitt for nanden, men julestrømpa og adventskalenderen har ho spart meg for så langt. Nå er det på tide å innføre noen nye juletradisjoner. Apolloen feirer jo sin første jul sammen med oss, og så blir det jo siste jula vår her på prærien.

Sida det er så begrensa hva jeg kan spise er det helt uaktuelt å kjøpe ferdig kalender til oss. Nanden har derfor fiksa en rimelig og enkel kalendervariant til oss hver, en bunt med tjuefire tyggepinner pynta med rød julesløyfe. Vi er dermed sikra en liten pinne hver dag fram til jul, og nanden får samtidig hjelp til å holde styr på hvor mange dager det er igjen til julaften :)

Desemberhilsen fra Ariell

Fra stjernegutt til stjernegris

I kveld har vi firbeinte vært opptatt med intens tyggevirksomhet. Det er alltid like stas å få noe godt å gnafse på, men nanden var ikke fullt så fornøyd med resultatet. Noen typer tyggebein blir lett litt klissete og etterlater seg lett nokså tydelige spor.

Nanden mener likevel at det ikke bare er beinet sin skyld, men like mye en viss herremann med mine tyggeteknikker og behov for å drasse ting med meg. Det er vel dermed unødvendig å nevne at det ikke så særlig pent ut etter Apolloen. Det så ut som han hadde spist med hele seg, så nanden måtte til med såpe og vann på to madrasser. Ho måtte også vaske golv både i stua og på arbeidsrommet, der grisegutten i et uoppmerksomt øyeblikk og behov for nandens nærhet hadde lagt seg til for videre inntak av klineriet.

Nå er det natta for oss alle. Nanden har satt vekk kluten og vaskebøtta, og vi firbeinte er småslitne etter en lang og god tyggeøkt.

Mindre grisete hilsen fra Ariell

Trasig tirsdag

Dagen i dag begynte med at nanden forsov seg nokså grundig, noe som resulterte i at lufting, firbeint frokost og tobeint påkledning blei unnagjort på fem minutter. Ariell blei satt til å passe huset. Jeg fikk et par timers kjøretur før vi krabba ut av bilen og labba inn et sted der det var liten tvil om at mange firbeinte hadde vært innom før meg. Etter å ha vist nanden ledig stol og litt venting, dilta vi videre innover i lokalet der jeg måtte avfinne meg med en tur på vekta, men nå har jeg jo ikke stort å skamme meg over. Jeg har ikke tidligere framstått som noen stor gutt med i overkant mye labradorformer, men nanden var mildt sagt overraska over at jeg har gått ned hele tre kilo sida utlevering i april.

Etter noe som vel må kunne anses som en litt vel kjapp helsesjekk fikk jeg mine vaksiner. Nanden hadde en formening om at kennelhostevaksine skulle være tilstrekkelig denne gangen, og fikk dermed enda en overraskelse da både sprøyte og nesedråper blei satt.

Veterinøsa gjorde et forsøk på å avblåste siste døgns bekymringer over underlig øregrums etter å ha iaktatt alle synlige deler av høreredskapen min. Lettelsen gikk over i en smule harme da nanden ikke lenge etter gjorde en ny oppdagelse. Vi reiste videre trygg forvissning om at mine ører skulle være friske og hele, men så prøvde jeg å snike meg til litt forsiktig gnikking av øret mot nandens buksebein. Ho var ikke særlig fornøyd da ho fant mer grums og etterhvert noen tørre skorper ved nedre kant av ørekanalåpningen. Nå er det heldigvis ikke noen stor og alvorlig skade, men ører er nå en gang ører.

At jeg kunne finne på å klø på meg et sår kom ikke som noen overraskelse, og sida jeg både er litt pysete, har litt ømfintlig hud og heller ikke er spesielt glad i ørestell, valgte nanden å la en som bør kunne sitt fag se på det. En undersøkelse som tydeligvis ikke var mye verdt.

Litt mild, forsiktig rens for å fjerne de mest irriterende blodkladdene har gjort underverker. Likevel er nanden av den oppfatning at veterinæren burde være så vennlig å gjøre oppmerksom på denne lille skaden når ho nå hadde fått beskjed om å ta ørene mine i grundigere øyesyn.

Dagen har ellers vært brukt til et aldeles unyttig sjukehusbesøk med nandens vrange skrott. Langt mer matnyttig var turen innom en dyrebutikk der nanden kjøpte en julegave, en sekk med tørrfôr og en stor pakke tyggepinner. Etter det rulla vi den lange veien hjem, da det ikke var særlig stemning for noe mer trasking på kjøpesenter.

Det er ikke få butikker jeg og nanden har tassa innom de siste ukene, så det var godt å kunne komme hjem i god tid før midnatt. Dyrebutikker er forresten veldig spennende, men den slags krever helt klart sin mann, for det lukter så uimotståelig godt, og godsakene ligger lett tilgjengelig. Nanden mener jeg greier holde meg ganske bra i skinnet, men følger nok litt ekstra godt med når vi er på slike steder med massevis av fristelser i snutehøyde.

Julehandelhilsen fra Apollo

Adventstid og halv novemberuke

Bilde: Adventstjerne, englekrans og en førjulstemt lyslugg av en labrador.

Nanden har kommet seg gjennom første søndag i advent med turngruppas tradisjonelle førjulsfest, og julegrantenning som like gjerne kunne blitt julegrantemming om uværet hadde kommet noen timer tidligere. Riktignok skal det ha vært en veldig våt og kald foreteelse, men det blåste heldigvis ikke nordavind fra alle kanter akkurat da grana blei tent. De frammøtte representanter for bygdefolket strakk armene sine så godt de kunne for å få ringen til å rekke rundt hele det lysende treet. Det verste vindværet tok til i etterkant, så en får håpe grana ikke legger seg langflat i blæsten.

Vår tobeinte har gravd fram det mest nødvendige til den første adventskosen, men mildværet og snømangelen gjør det vanskelig å forstå at november snart er forbi og at sjølveste julemåneden står for døra. Julegavene er ho godt i rute med, men ellers har ho ikke tenkt å anstrenge seg hardt med juleforberedelsene i år heller. Kroppen setter visse begrensninger og jula kommer dessuten langt ned på prioriteringslista i disse flyttetider.

Foruten tunsprell og tasseturer i skogen der det blåser så øra stritta i alle retninger, har helga vært brukt til de vanlige ritualer som pedikyr og pelsfjerning. Nanden bærer seg over halen til Ariell og sier det ser ut som halespissen er avtygd. Visst kan jeg være rampete, men det er aldeles ikke jeg som har spist på haletippen hennes. Ariell passer dessuten godt på halen sin fordi ho helst vil ha den for seg sjøl. Ikke mange som får komme nær den nei men ho godtar at nanden holder litt i den for å klippe vekk de verste tjafsene. Saksa befinner seg nok ikke langt unna nå, for slik en frynsete hale vil ikke nanden være bekjent av å ha på noen av sine staselige firbeinte :)

Adventshilsen fra Apollo

Prærien har fått teppe på

Bilde: En storøra frøken har kveila seg godt sammen i go'stolen. "Absolutely stressless."
_______________________________________________


Vi har fått litt snø som nå er blitt liggende et døgn, men det er mildt der ute, så den er ganske våt og truer med å forsvinne om det ikke blir litt kaldere. Inntil videre ligger det i alle fall et lett, hvitt teppe over prærien, noe vi setter stor pris på alle tre. Nanden håper vi får en passe kald og snørik vinter som det går an å være ute i uten at en fryser av seg labber og det som verre er. Vi har i alle fall fått benytte denne dagen til å ta kropp og sanser i bruk der ute i alt det hvite.

I går kveld besøkte vi kråkeslottet. Nandemodern passer vesle nurket, men nå er det jo tid for julebord, og dermed meldte det seg et behov for hundepassvikar for noen timer en sein fredagskveld. Nanden var sjølsagt ikke vond å be. Dessuten går vi storlabbene godt over ens med frøkna. Jeg fungerer best som pute, mens Apollo er en fin leikekamerat. Nanden tok henne med ut innimellom så ho kunne gjøre sine nødvendige ærend. Heldigvis er det ikke kaldt, og frøkna fikk utforske snøen litt. Det kalde, rare som gjør bakken helt hvit er jo helt nytt for henne, så det måtte luktes og smakes på, og jammen lot den seg ikke grave i også.

Etter noen runder med aktivisering, mat, små lufteturer og hvile, klumpa vi to labbisene oss sammen i biaen, mens den lille la seg godt til rette på nandefanget der ho kosa seg heller verre. Ho er så herlig der ho ligger og knirker fram go'lydene sine.

Snøfrisk hilsen fra Ariell

Borte, hjemme, borte...

Bilde 1: Apollo på skogstur. "Hvilke vei skal vi ta her da mon tro?"


Bilde 2: Skiltet ved døra inn til hundebadet ved Hurdal syn- og mestringssenter. Skrift og symbol i relieff og god kontrast med hvitt på svart bakgrunn. Øverst vises en dusj det kommer vannstråler ut av. Rett under står en hund. Under symbolet finnes påskriften "HUNDEBAD" med store relieffbokstaver. Nederst fra venstre hjørnet finnes samme tekst i punktskrift.


Bilde 3: Apollo sitter klar for et bad, og en god bunke reine håndklær ligger klar på bordet.

To uker i Hurdals skoger er tilbakelagt. For nanden har de vært særdeles strevsomme og krevende, så ho er tydelig sliten. For min del har det vært relativt rolig, men mange fine løsturer og en del sosial omgang med andre firbeinte har jeg fått. Fredag fikk jeg også oppholdets andre omgang i hundedusjen etter at jeg hadde begått en bedriten rulletur som min tobeinte ikke satte særlig stor pris på. Nanden er sikker på at lukta var merkbar på kilometers avstand, for den reiv godt sjøl i en ekstremt sløv nese.

Store deler av helga blei tilbrakt under et bord i en møtesal der jeg til tider måtte forsvare liggeplassen min, da enkelte tydeligvis misunte meg teppet mitt. Jeg kom også i skade for å overhøre nanden snakke med noen om damenes fortreffelige egenskaper. Jeg måtte dermed forsøke å motbevise deres konklusjon om at vi gutta har semre hjernekapasitet enn tispene. Blant annet gjorde jeg iherdige forsøk på ikke å vekke de slitsomme fuglemasinstalasjonene det finnes så altfor mange av rundt senteret. Noen av dem har jeg nemlig lært meg å lure, men enkelte nytter det ikke liste seg forbi på litt god avstand engang.

Vi er begge fornøyde med å være hjemme igjen, men hjemmekosen varte bare en dag før vi la turen nedover dalen igjen. Bare en dagstur denne gangen, men ikke mindre slitsom av den grunn. Nå har vi hjemmedag igjen før morgendagens dagstur. Nanden skal til nye undersøkelser av den vanskelige kroppen sin, men vi er heldige og skal kjøre privatbil, så komforten blir langt bedre for både to- og firbeinte. Hvis ikke kroppen svikter nanden fullstendig er det meningen å få unnagjort noe julehandel også.

I morges gjorde vi en stor oppdagelse. i løpet av natta hadde det lagt seg et tynt lag snø på bakken. Nå er det nesten helt borte igjen, men det kommer nok mer snart. Her i gården håper vi i alle fall det, for den ekle barfrosten er ikke særlig labbevennlig. Nå om dagen blir det noen runder smøring og sokking som forebyggende tiltak mot såre poter.

Hjemmekoshilsen fra Apollo

Nanden går fra vettet

Bilde 1: Portrett av Apollo.


Bilde 2: Apollo hviler. "Krevende å være nandens reisefølge, så her får man slappe av når muligheten byr seg."

Vi har vært her i Hurdal en drøy uke nå. Jeg synes det er helt greit, og får jo være med nanden over alt med unntak av restauranten. Ja, og så bassenget da sjølsagt, men der setter ikke min tobeinte sine bein heller. Hundebadet har vi imidlertid avlagt et fuktig besøk, og jeg får masse skryt for at jeg ser så velstelt ut.

Nanden har konkludert med at det er mer utfordrende å være her som kursdeltaker enn som praktikant og undres på om ho burde reise hjem nå mens ho fortsatt har noen spor av vett i behold. Dessuten er dette definitivt ikke stedet for folk med antydning til tynnslitte nerver eller befinner seg i andre krevende prosesser, for her er det visst en betydelig risiko for at en er på randen av nervøst sammenbrudd innen en tar fatt på hjemturen.

Oppholdet begynte med at vi fant en assistent liggende hjelpeløs i en trapp og nanden veit ikke annet enn at vedkommende fortsatt er innlagt på sjukehus. Så har vi vært både tilskuere til og offere for flere hendelser med løse, firbeinte villstyringer og bikkjemøkk rundt senteret. Sjølsagt er det ikke de firbeintes skyld, og nanden er oppgitt over lite hensynsfulle førerhundbrukere som er så brysomme for senterets øvrige gjester at folk ønsker alle førerhunder de treffer på dit pepper'n gror.

På toppen av det hele kom helgas opptrapping av smertestillende, godt krydra av samværet med en mildt sagt broket forsamling kursdeltakere. Ikke rart nanden lurer på om ho slipper herfra med noe vett i behold.

I kveld foregikk lufteturen sammen med min lyse labradorvenninne og hennes tobeinte. Det gikk som vanlig uproblematisk for seg helt til jeg fant noe jeg gjerne ville vise både to- og firbeinte. Vel, den firbeinte var ikke spesielt imponert, så jeg forsøkte meg hos nanden i stedet. Ho var ikke overbegeistra, forsøkte trekke seg litt unna og ville jeg skulle slippe. Jeg pleier ikke ha problemer med å adlyde slike ordre, men denne gangen var jeg oppsatt på å få avlevert tingesten jeg hadde plukka opp. Mus blei nevnt, noe som slett ikke hadde beroligende virkning på en nand med diverse leie erfaringer. Ho hadde en fornemmelse av at dette var for stort til å være noen vanlig mus, men flaggermus streifa tankene hennes. Det gjorde jo okke saken bedre, for min tobeinte har tidligere hatt ett par lite lystige møter med slike vesner, og misliker dem så inderlig at det ikke lar seg beskrive med ord.

Tullenand! Hvorfor i all verden skulle jeg fange henne en flaggermus? Trur det er for seint med noe forsøk på å bevare vettet der i knollen, for der finnes det tydeligvis ikke så mye som et bittelite snev av sunn fornuft.

Da nanden ikke var særlig mottakelig og ikke engang ville ta imot med bæsjeposen ho fant fram, foretok jeg heller avlevering til hennes luftefølge som også hadde utstyrt seg med pose. Vi gikk i flokk og følge innom resepsjonen for å avlevere den aldeles ufarlige hansken, og nanden rister stadig på hue over at det går an å være så utrolig lettskremt. Ikke helt bra å ha hanskeskrekk :) Slikt kan umulig være helt enkelt å hanskes med.

Sein onsdagshilsen fra Apollo

Månedens favoritt - Trixie sjampo/massasjebørste

Bilde 1-3: Sjampobørsten består av en rund, flat gummibørste med små åpninger som sjampoen kan renne ut gjennom, og en gummikopp som som kan fylles med sjampo.

________________________________________________________

Sjampobørsten er en gummibørste som likner litt på en sopp med flat hatt. Den består av to deler i fleksibelt gummimateriale. Børstedelen har gumminupper og fem bittesmå høl som sjampoen kan renne ut gjennom. Sjampobeholderen tjener også som håndtak og gjør børsten god å holde i. Man fyller enkelt beholderen med sjampo og trykker fast børsten, så er den klar til bruk.

Denne børsten er et godt alternativ til svamp ved sjamponering og kan brukes til både tynnet og utynnet sjampo. Erfaringsvis fungerer det best om sjampoen ikke er veldig tyktflytende. Sjampobørsten gir god fordeling av pleieprodukter for rengjøring slik at man kan bruke dem i mindre mengder, får sjampoen til å skumme godt og sikrer god reingjøring av hud og pels.

Til regelmessig pelsstell kan børsten også gjøre god nytte for seg til lett massasje og fjerning av løs pels. Den fungerer spesielt godt om den fylles med litt lunkent vann, gjerne tilsatt noen dråper av en mild og god balsam. Slik får man enkelt fuktet pelsen, noe som letter stellet, har en rensende effekt, pleier og styrker hud og hårlag, samt bidrar til å redusere pelsslitasje.

I tillegg til at børsten er god å holde og jobbe med for de tobeinte, er den også en sann nytelse forr oss firfotinger. Sjampo- og massasjebørsten er å finne i en del dyrebutikker, men kan også kjøpes hos Canis.

Putepartering

Bilde: Apollo i den rosa hundesenga som tidligere hadde funksjon som talende hundevekt. "Puta gjør denne senga gull verdt til tross for dens grelle utseende."

Den grelle, rosa plastsenga som engang har tjent som hundevekt er foreløpig blitt stående på arbeidsrommet til tross for at den både er stygg, stum og tar mye plass. Grunnen til at den har fått bli er nok at jeg av og til finner roen der når nanden aldri blir ferdig med PC-knotting og andre tidkrevende sysler. Etter at jeg og Ariell fikk stor biabâd på deling har jeg riktignok ikke vært noen flittig bruker av rosa plast, men puta som hører til den senga digger jeg og drasser den gjerne med meg rundt omkring da den er blitt min egen kosepute og sutteklut.

Dessverre varer ingenting evig og puta var blitt nokså medtatt etter å ha pådratt seg et nokså ferdigtygd hjørne. Min iherdige innsats medførte også at nanden fant igjen vattdotter i hele huset, noe som resulterte i at ho satte ned foten og mente at nå fikk være nok. Nå er jeg ikke like ram som gamlemor når det gjeller vattinntak og har mer glede av å rive ut vatten enn av å fortære den, men av hensyn til gamle damers noe sære spisevaner og tilhørende konsekvenser var vår tobeinte snar med å rydde opp etter min destruktive kosestund, før den lille sorte fikk snusen i at det hadde foregått noe som kune likne putekrig med tilløp til slagmarkliknende tendenser.

Min kjære kosepute er altså konfiskert og ligger nå ute i det bulkete blålakkerte, nettingburet sammen med bæsjepoer og annet rask. Jeg gjorde et forsøk på å finne en erstatning, men Ariell sa ganske tydelig i fra om at ho ville ha sine ører i fred for min intense tyggevirksomhet. Nanden tok meg derfor med en tur ut i kveldsmørten så jeg skulle få noe annet å gjøre enn å sette flere grå hår på gamlemor. Praktisk talt er det vel ikke grå hår ho får av meg, men mine vakre gullhår.

Nandens forsøk på å skremme vannet av meg, som om kveldsturen der ute i mørkets uhygge skulle gjøre putesavnet mindre. jeg fikk en kong med noe godsaker i som holdt meg opptatt en stund, men det er like fullt noe som mangler her. Jeg klager min nød, men blir ikke hørt, bare ignorert. Det er virkelig hardt å være labbegutt i kveld. At nanden kan finne på å ta fra meg puta mi på den måten er bare så ubeskrivelig grusomt.

Ulykkelig seinkveldshilsen fra Apollo

Ny mandag.. ny uke

Bilde: Ariell slapper av i senga si. "Lader opp til ny uke og nye sprell."

Vi har ikke vært helt fritatt fra fuktig nedfall i dag heller, men solgløtt har vi da også fått. Etter skogstur og tunsprell gjør det ikke så mye om det regner litt, for nå skal vi uansett nyte litt innekos og pelsstell. Vi har begge en del ull til overs nå om dagen, og den ligger igjen etter oss over alt. Nanden er stadig på jakt etter grå lettvekts labradorer. Verken eksteriør eller farge tilfredsstiller rasestandarden, men slik blir nå engang krysningen mellom meg og præriens gullgutt. Vi omgås så tett at vi gjerne bytter litt pels også. Han er pepra med mine svarte hår, og jeg er i ferd med å få lange, gylne lokker der bak.

Nanden truer med å utsette meg for et vått og skummende renselsesrituale så jeg kan befris for noe ull og diverse annet inngrodd tull. I slutten av uka forlater jeg prærien for å passe kråkeslottet. Greit å være noenlunde velstelt da.

Vel, vi får nå se hva denne nandeskrotten greier utrette i løpet av de nærmeste dagene, for her kan en ikke gjøre annet enn å ta en dag av gangen og tilpasse gjøremål etter dagsformen.

Høstlig mandagshilsen fra Ariell

Vi tester fôrlabyrinten Buster DogMaze

Bilde 1: DogMaze likner litt på en gedigen matskål, men har eggeform og et spor der maten legges, så den blir vanskeligere å få tak i.


Bilde 2: Apollo tester DogMaze. "Her må en visst slite litt for maten, men noen stor utfordring er det dog ikke."

DogMaze er en stor, eggeforma plastlabyrint. Den har et djupt spor som snirkler seg litt rund omkring. Lbyrinten har åpning i begge ender slik at det som ligger i gangen kan skyves ut, men det er strengt tatt en overflødig detalj. Man skal nemlig være temmelig butt i ansiktet for å ha særlige problemer med å få tak i godsakene.

DogMaze er konstruert for å kunne fôre hele måltider og gjør sitt til at det tar lengre tid å få i seg maten. Jo mindre biter dess vanskeligere blir det, men ingen av oss her på prærien har vansker med å nå maten. Det ville helt klart tatt mye lengre tid om den faktisk måtte skyves ut, men nanden er forsåvidt fornøyd med at det ikke er nødvendig, spesielt fordi hundematen her i gården er av det klinete slaget. Herved bekreftes altså at DogMaze også kan fungere for ulike typer våtfôr, samt for tørrfôr som serveres oppbløtt. Det blir bare litt mer utfordrende å få i seg maten, noe som kan være fordelaktig for en del av oss.

Småsulten snurrehilsen fra Ariell og Apollo

En annen dans

Det er jo ikke første gang jeg viser at jeg kan danse. I mer kontrollerte former kan jeg danse slik nanden har lært meg, men av og til kan det ta litt av. I dag var det imidlertid ikke jeg som sto for de heftigste og mest vågale dansetrinna. En viss gylden herremann lot seg rive med i dansen så pelsføyka sto og naboen som bor et godt steinkast unna måtte sette på seg hørselvern.

Gutten tok ikke mye hensyn til at det er lavt under taket og at han risikerte både pels og stemmebånd i de villeste taktene. Nanden er generelt dårlig på dansing og nå om dagen er dansefoten særdeles lite tess, men Apolloen har dansa for to i dag så da gjør det kanskje ikke så mye. Nanden bidro med litt veiving med armene, ja også musikken da. Den kunne ho nok spart seg, for her i gården bor gutten sin som kan holde konsert. Ingen tvil om at gullgutten kan holde oppvisning med både sang og dans. Heldigvis kom han raskt til enighet med vår felles tobeinte om å droppe villmannsfakter og overdreven stemmebruk, men danse fra seg fikk han nå gjøre.

Nanden konkluderte med at dansing er en fin måte å kvitte seg med overflødig pels på, men det bør vel samtidig nevnes at ho strevde litt med etterabeidet. Vi firbeinte er sjølskrevne medlemmer av både den ene og andre komiteen, men denne gangen hadde ryddekomiteen tydeligvis svikta totalt. Pelsropprydding er dessuten noe komplisert, så den måtte ho fint greie sjøl. Støvsuging går ikke kroppen hennes med på, så det valses rundt med superkost, feiebrett, våtmopp og eddikvann.

Feststemt fredagshilsen fra Ariell som for en gangs skyld tramper taktfast fra tilskuerplassen

Mat, mat, mat...

Bilde: Ariell ligger på en tom fôrsekk.
__________________________________________________

Nanden har en fantastisk far. I dag kom han rullende i reisehuset sitt, men han parkerte bare for en kort stund, så han kom uheldigvis ikke for å bli. Det er jo dumt, for han er en trivelig kar, men sjøl om han dro like fort som han kom og vi ikke engang fikk hilse på, har vi da fått noe igjen for moroa vi blei snytt for. Nå er tønner og frysere fulle av mat til oss, så da er vi vel berga, om ikke for esten av vinteren så i hvertfall for en god stund.

Ellers ligger det an til å bli en våt og klinete dag. Det er ikke så stas, men vi har utnytta oppholdsværet vi hadde på formiddagen, så dagens lengste utflukter har vi fått unnagjort. Vi har tassa litt blant noen av skogens mange trær, og Apollo har forgjeves prøvd å jakte på virvlende høstløv. Det er neimen ikke lett når det blir så mye å velge blant. Jeg snuser litt her og der, men holder nøye øye med følget mitt så lenge min gyldne kompis går i sele. Sjøl om det ikke går i turbofart kan de plutselig bli borte rundt en sving, eller bak ei tett treklynge, så det er best å passe på hvor en har dem hen. Når vi er løse begge to prøver vi gjerne å skremme vettet av hverandre. Jeg synes det er særlig fint med sånne stubber som gir meg mulighet til å komme litt opp i høyden, for da kan jeg hoppe ned på Apollo når han kommer tassende for å se hva jeg driver med.

Høstturene i skogen er fine, og særlig spennende er det å vasse rundt i løvet for å finne noen gode lukter. Insektene har sagt takk for seg for i år og klamme fuktige sommerdager har vært nødt til å vike for den skarpe, friske høstlufta.

På tide med noe mat nå vel. Vi har jo mer enn nok, så det kunne jo vært fint med litt ekstra.

Sulten hilsen fra Ariell

Der pepper'n gror

Bilde: Ariell med snytefille i papirutgave.

_____________________________________________

Vel, det er nok helst fra krydderhylla det høstes pepper her i gården, og i dag må Ariell og nanden ha konkurrert om å sniffe den slags, for her nyses det i ett sett. Ariell er vel unnskyldt sida ho ofte får en nyseperiode som bivirknning kennelhostevaksina.

Nanden har bedt høyere makter pent om fritak fra høstforkjølelsen, men det kan se ut til at hennes aftenbønn ikke er hørt og at elendigheta kommer snikende likevel. Om morningen har det de siste dagene gått mest på tegnspråk her i huset, så det kan se ut til a Jon Blund har hatt noe ureint søvnstøv i posen. Nå er det også typisk nandekroppen å hale ut tida med et symptom av gangen som en forsmak på hva ho kan vente seg når alt til slutt kommer samtidig. Diverse kjerringråd med og uten ulike slag pepper er for lengst oppgitt, og nandens konklusjon er at den slags ikke fungerer som annet enn en overdose sjølpining når en allerede har det ille nok. En kjølende peppermynte- og lakrisiste sammen med en stor, firbeint varmeflaske er i det minste til litt lindring og trøst.

Vel, nå skal man ikke ta sorgene på forskudd, så Ariell kan godt varme meg litt inntil nanden måtte ha behov for henne. Uheldigvis foretrekker gamla å grille pels og koke hjerneceller under vedovnene, så jeg får hele den store senga vår for meg sjøl. Det er litt stusselig det, så jeg må av og til gå til nanden å klage min nød, særlig hvis jeg ikke får opp døra til badet så jeg kan ligge litt der.

Nysefri hilsen fra Apollo

Dagen i dag

Bilde: Tallerken med grillmat, men "uten grilla bikkje".
______________________________________________________

Det er nok ikke akkurat nandens drømmedag i dag, så vi jobber hardt som gledespredere, tilbyr ryddehjelp og tar henne med på små lufteturer. Til gjengjeld får vi litt ekstra å jobbe med på egenhånd når nanden innser at ho trenger en hvil. Ho funderer forresten på om ho bør senke sine krav i matveien og gå over til tørrfôr, men er ikke sikker på om det er noen god løsning for den som allerede er matlei. På slike dager som det her er det visst lite stas både å lage mat og spise den. Apollos blodige kjøttblanding som vanligvis ikke er noen stor påkjenning å servere blir reine brekkmiddelet. Heldigvis får han den bare en gang om dagen, og maten min er ikke på langt nær så udelikat og klinete.

Vi har begynt å merke de kalde nettene og ti blå uten snø biter godt. Bakken som er sleip og klinete når det har vært mildt nok en stund, blir beinhard og det er pyton for potene å tasse frokostrunde på stivfrossent gras og beinhard, knudrete grusveier. Det er visst tid for å sette i verk beskyttende og pleiende tiltak.

Kulda gjør det jo nokså huskaldt og vi er i full gang med vedfyringa. Apollo har ikke innsett hvor fantastisk det er å grille pelsen under vedovnen, men inn på badet vil han gjerne. Det er jo ikke mye varme han får fra meg når det fyres med ved her i huset, for da er det nesten så jeg omfavner den gloheite metallklossen.

Gloheit hilsen fra Ariell som har starta grille-seg-sessongen

Månedens favoritt - Starmarks Starmints

Bilde: StarMints godbiter fra StarMark. Godbiter med sylinderform. Den faste konsistensen gjør dem ikke spesielt lette å dele med fingrene, men bitene har grei størrelse.
___________________________________________________


Nanden kom over godbitene hos Hundekroken og fant dem verdt å teste. Med en firbeint samboer som slett ikke bør spise hva som helst, og en annen som innimellom trenger litt godsaker for å holde motivasjonen oppe, er det ikke helt lett å finne noe som fyller alle krav.

Star Mints er vegetabilske godbiter, men uten soya, hvete og mais. De er lett oppløselige, lettfordøyelige, kan baidra til friskere pust og støtte fordøyelsen. De er smaksatt med kanel, vanilje og peppermynte så godbiten for den kjøttsultne er det ikke. Men for oss som viser interesse for det meste som har tilstrekkelig spennende lukt er de midt i blinken og vi liker dem veldig godt.

StarMints er små og relativt tørre godbiter. De smuldrer ikke og er derfor lommevennlige. De er fine både som treningsgodbiter og til bruk sammen med aktivitetsleiker som Everlasting produktene og Nina Ottosons ulike aktiviseringsbrett.

StarMints inneholder: rismel, potetstivelse, glyserin, vann, tapiokastivelse, cellulosepulver, naturlig smak, lecitin, ølgjær, sesamolje, ingefær, sodium diacetat, kanel, anis, potasium sorbat, fennikel, vanilje og peppermynte.

StarMints er godbiter vi begge kan spise med god samvittighet og de er verdt å slite litt for.

Kort langtur

Bilde 1: Sofakos. Lille Indie har lagt seg til rette, nen er fortsatt våken.


Bilde 2: Småtroll trenger mye søvn. Indie sover i sofaen.

Vi stakk av gårde uti kveldinga i går sammen med nandefadern og lille Indie. Til tross for en noe ugrei helsetilstand hadde nanden avgjort at styremøtet ikke kunne droppes. Nå kom vi jo et godt stykke på vei i går, så det blei ikke så langt å reise til møtet i dag. Vi skulle egentlig dratt ganske tidlig, men etter at alle hadde fått sin frokost og nødvendige ærend var unnagjort, blei det bestemt at vi skulle bli igjen med vesle frøken vilter, mens nandefader'n reiste ut for å jobbe noen timer. Han oss litt seinere på dagen så vi kom oss vel fram til stasjonen. Nanden sjøl var veldig glad for å kunne slappe av noen timer ekstra, og etter en redningsaksjon for å forindre hjørnet på teppet under stuebordet fra å bli ramponert av sylskarpe valpetenner, fant både ho og Vesle Vilter veine til sofaen der de slokna begge to.

Jeg gjorde ett par forsøk på å låne meg et saueskinn. Det var jo ledlig så jeg så da kunne det da få litt selskap. Men neida. Med lennsmannssøvnen til min tobeinte gikk ikke det så bra. Ho mente jeg fikk holde meg til min egen madrass framfor å stjele andres liggeplass. Sida jeg er sånn en koseklump vurderer ho å investere i et sauesinn til meg, men ho sier det ikke vil skje før jeg har gitt meg med å rive håret av alle ting med antydning til noen form for pels.

Før møtet skulle nanden egentlig levere Ariell sin helsebok, men da det var umulig å oppdrive noen ho ville levere den til, blei prosjektet utsatt. Vi fikk dermed tid til å snuse litt i en dyrebutikk istedet. Ja, det blei faktisk både godbiter og leike på meg. Til gjengjeld var jeg nesten snill gutt hele resten av turen. Jeg jobba jevnt over veldig bra, men innimellom fikk jeg stort behov for å bråstoppe og vri litt på meg. Jeg var nylufta og hadde gjort det jeg skulle, forsto ikke nanden helt hva som gikk av meg, og undres stadig på hva det var jeg plagdes slik med. Ett par ganger stoppa ho for å sele av og sjekke hele meg skikkelig, men fant ingen tegn til at det skulle være noe i veien med meg.

Etter møtet var det tid for den lange hjemreisa. Den gikk heldigvis helt knirkefritt og godt var det, for mitt reisefølge var ikke i form til noen hjemtur med forviklinger.

Vi er endelig trygt hjemme igjen på prærien og skal straks gå til ro for natta.

Midnttskos fra Apollo

Husfred

Bilde 1: Ariell og det lille nøstet med de store ørene. "Fint å ha noen å krype tett inntil."


Bilde 2: Nurket sover på ene framfoten til Ariell. "Godt med en arm å sove på".


Bilde 3: Lille Indie vil leike med Apollo.

Jeg er her på prærien en tur etter ei fin helg, men blir ikke lenge. I kveld er jeg tilbake i kråkeslottet for å holde lille Indie med selskap. Er litt reservemamma for dette lille knøttet. Ikke fordi jeg bryr meg så mye om henne, men jeg lar henne få hoppe, sprette og kravle på meg. Det er litt kos når det lille nøstet legger seg på eller tett inntil meg. Slik kan vi ligge og slappe av lenge. Av og til får vi også slange oss på sofaen sammen med nandefader'n, noe vi begge setter stor pris på.

Apollo er også blitt god venn med den spretne og sprelske vofsen, og er nok litt mer leikekamerat enn meg. Ho mener nok fortsatt at han er litt vel stor og ruvende nrå han står oppreist, men Apollo har begynt å forstå at han får kontakt med henne når han legger seg ned. I motsetning til meg responderer han på leikeinvitasjonene til den vesle frøkna, men han prøver så godt han kan å vise hensyn og være forsiktig. En liten dytt med labben er jo nok til å velte henne over ende.

Her på prærien er det fredelig. Vi firbeinte får tidsfordriv og lufteturer etter behov mens nanden knotter litt her og pakker litt der, tjatrer alt for lenge i telefonen og prøver riste av seg den dårlige samvittigheten for at huset ser ut som et bomba krater. Ho sier det står masse arbeid å venter på henne når ho kommer seg hjem igjen på seine onsdagskvelden, men at det bare får vente til torsdag. Det er ingen overhengende fare for at noe ugjort stikker av her i gården, men nå har ho planer om å bli hjemme en stund.

Fredagen begynte med at vi fikk pressa tre firbeinte og tre tobeinte i bilen. Den minste av oss firbeinte blei etter en kort kjøretur satt av hos dagpappa. Etter halvannen times biling var det min tur til å slippe ut av bilen sammen med nanden. Da var vi ved dyreklinikken hvor jeg ikke har vært på lenge. Veterinæren var vedlig fornøyd med ørene mine. Han mente at ogsså øyeproblemene mine har roa seg. Alderen setter jo sitt preg på det meste og pigmentflekkene på hornhinnene er jo kommet for å bli, men iriscystene er ikke lenger så framtredende. Enklere tlfeller kan opereres, men vanligvis må en bare leve med slikt. Noen ganger kan cystene sprekke og forsvinne av seg sjøl, og det er sannsynligvis det som har skjedd hos meg. Nanden blei nærmest skrekkslagen da veterinæren ba om få ta ultralyd av buken min. Han hadde nemlig kommet over en klump, men etter ultralydundersøkelsen blei konklusjonen at det bare var en kladd med hard avføring. Seinere på dagen fikk nanden svar på blodprøvene som også var fine, så jeg er erklært frisk som en fisk.

Nanden stakk av med Apolloen og jeg fikk være med mutter og fatter på et døgns hyttetur, før vi vendte hjem til kråkeslottet og jeg inntok rollen som varmeflaske for den vesle lodotten.

Ettermiddagskos frq Ariell