Leksehjelp

Bilde: når katten er borte, danser hunden på bordet. Det spørs bare hvor mye hjelp det var å få av denne firbeinte lille krabaten.
________________________________________________________________


Lesehunder som skal bidra til å gjøre barn mer motivert for lesing er jo i vinden om dagen. Nandens søster som riktignok leser på videregående nivå har visst sin egen lesehund. Dagens kråkeslottbesøk fortalte meg alt jeg trenger vite om den saken. I nødens stund skulle nemlig nandne gi en hjelpende hånd i "kommunikasjon og service" og besvarelsen skulle unnagjøres på fem snaue timer. Timer som går ufordragelig fort når en står bom fast og helst skulle ha levert en stund før tida for å rekke tusen andre ting.

De tobeinte leste oppgaveteksten omatt att og omatt att, bladde i bøker, googla og reiv seg i håret. Det vesle hundedyret dansa på bordet, mens jeg holdt meg pent i bakgrunnen. En skal nemlig passe seg vel for tobeinte som leser mellom linjene. Om det ikke kommer noe tog, kan en likevel være sikker på at de havner på villspor.

Om den firbeinte fungerte som leksehjelp? Joda. Den bidro jo til å løfte stemningen noen hakk der den trampa i tastaturet og drakk av nandesøstra sitt vannglass, og besvarelsen blei levert og bestått. Og sida målet dermed var nått gjorde vel bikkja nytta si :)

Belest hilsen fra Apollo

Tur for to

I dag har jeg vært på bytur med nanden. Joda, bare vi to. Det er en stund sida sist kan man si, men i dag måtte det altså til. Jeg skal jo til helsekontroll ett par ganger i året, og min tobeinte som er den av oss som holder styr på klokke og kalender, hadde regna seg fram til at det nå var på høy tid med en ny sjekk.

Jeg er erklært nesten frisk som en fisk. Skavankene jeg har pådratt meg gjennom et langt liv forsvinner jo ikke, men ellers står det ganske bra til. Mine gamle, gule tenner er litt nedslitte og så mangler jeg jo fortsatt den tanna som aldri har vært der, men ellers er tanngarden i god stand. Pelsen er blitt noe loslitt her og der og grå hår blir det stadig flere av, men såpass må en regne med i min alder.

Jeg har heller ikke pådratt meg nevneverdig mye mer øyeproblemer og blodprøvene viste normale verdier. Ører med litt mindre elastiske øreganger med ett og annet hårfjon må en også finne seg i etter mine lange, leie ørerhistorier, men ellers har ørene det helt fint.
mer bevegelig blir man heller ikke med åra, men da jeg skulle på vekta greide jeg knapt holde lemmene i ro. Den viktigstre kroppsdelen hva bevegelighet angår er definitivt halen, og den fikk jeg virkelig bevist at fortsatt er i full funksjon. Dessuten ga jeg også uttrykk for at jeg nok helt sikkert ville greie å komme opp på undersøkelsesbordet i 85-90 cm høyde, men veterinæren ville senke det litt for meg. Jeg godtok det under tvil, for slike prosesser tar jo også tid, og jeg ville jo opp på bordet fortest mulig.

Nanden er veldig frnøyd med å ha en frisk og glad senior i huset, men mener jeg oppfører meg mer som en rabiat valp hos doktor dyr. Ho bør vel strengt tatt være glad for at jeg fortsatt går dit med glede. Jeg trenger ikke engang sele for å geleide nanden pent fra knutepunktet til dyreklinikken. Til tross for at jeg nå har vært pensjonert fra tjenesten som førerhund i over ett år, kan jeg da kunsten å ledsage, og det skader sjølsagt ikke at vi begge gjerne vil til samme sted. Det er jo som kjent viktig å ha felles mål.

Frisk og freidig hilsen fra Ariell

Lang søndagstur

Bilde: Apollo og Ariell snuser rundt i veikanten.
__________________________________________________

I dag har vi nok tilbakelagt en av årets desidert lengste rusleturer. mest fordi nanden er frustrert og oppgitt om dagen. Det er ikke stort igjen av præriefreden, og dessuten finnes det visst også andre ting å irritere seg over.

Nanden kkommer jo ikke all verdens langt på fem timer, og ett sted måtte vi jo dessuten snu, men det blei en fin tur for oss firbeinte i alle fall, med innslag av beiting, badeliv og viltre sprell.

Riktignok blei vi ikke veldig våte etter badeturen vår. Jeg var ut i fjorden en liten tur, mens Apolloen sto igjen på land og så dumt på meg.

Nå er vi tilbake på prærien, sultne og slitne alle mann, og skal forhåpentligvis nyte en stille kveld. Nå har endelig gravemaskinene gjort sitt for dagen, men i gryinga er de i gang igjen.

Småsliten hilsen fra Ariell

Ein skigard...

Bilde: Apollo ved en delvis sammenrast skigard i Hurradalen.
____________________________________________________________


Etter to uker i Hurdal er vi kommet hjem og skal være her på prærien ett par uker før vi drar østover igjen.

Nanden er sliten og nok også litt oppgitt over ymse diskusjoner og snøballer som ruller seg større og større enda vi er kommet langt ut i mai. I løpet av ukene vi har vært på farten har vi flere ganger passert en forfallen skigard og min tobeinte synes vel egentlig den nokså godt ilustrerer alle de hindringene noen er litt vel glad i å sette opp, til stor frustrasjon for de som rammes. Men.. ein skigard kan'kje vara evig veit du... Joda, sangfuglen min har stadig lulla på den visa når vi har gått forbi skigarden :)

Ellers er det med litt skrekkblanda følelser en har vendt hjem til prærien. Mye præriefred er det i alle fall ikke for her graves og hogges i stor stil, og nanden innser at det er på høy tid å flytte på seg. Vi må et godt stykke vekk fra gården for å finne ro og plass nok til å springe løse.

Vel. Vi får se hva helga har å by på. En ting er sikkert. Fri fra gravemaskiner og andre doninger får vi ikke. Her holder de på fra fuglene står opp til lenge etter at sola har lagt seg, og helger er intet untak.

Helgehilsen fra Apollo

Vår i skogen

Bilde 1: Apollo i skuret ved øvre inngangen til luftegården på Hurdalsenteret. Her er det både benk og belysning også.

Bilde 2: På kveldslufting i luftegården. Apollo sitter fortsatt i skuret og ser ut på den mørke vårkvelden.

Bilde 3: Benken ved nedre inngangen til luftegården. Apollo har inntatt benken og nyter en solrik vårdag.
____________________________________________________


Nå har vi holdt til her på Hurdalsenteret i nokså nøyaktig en uke. Det er ikke overveldende spennende. Til tross for at jeg ikke kan være med i fellesarealene fordi det er person med mulig hundeallergi på kurset har jeg det forsåvidt greit. Når nanden ikke er hos meg sørger ho for at jeg har noe tidtrøyte å stå i med. Fordi nanden er altmuligassistent på dette kurset får jeg stadig være med å gå tur. I hel
ga har det ikke vært så mye program, så jeg og nanden har vært mye ute i det fine og til tider middels fine været.

Det går også med en del tid til pelsstell, for jeg slipper litt hår nå om dagen. I starten av oppholdet blei jeg også bada fordi nanden ikke har samvittighet til å trekke med seg en lurvete og ustelt lortegris. Vi bor nesten helt i nordenden av senteret og langt fra luftegården. Det skjer stadig ting både ute og inne her, så vi må stadig finne oss nye veier for å komme ut.

Nanden synes dette opplegget er ganske trælete fordi ho jo ikke går så fort og stadig må fly fram og tilbake for å lufte meg, følge meg tilbake på rommet, gå til spisesalen, gå til undervisningsrom, henten noe her, hjelpe noen der osv. I tillegg til at det er tidkrevende blir også ganglaget hennes mer ustøtt når jeg ikke er der og kan trekke henne i riktig retning, og ho må konsentere seg hardt om å stokke beina.

Det er veldig lytt i denne delen av senteret, noe som bekynrer min tobeinte litt fordi jeg er fæl til å snorke om nettene. Til gjengjeld er jeg ikke av typen som drømmer veldig høylytt. Jeg er mest snakkesalig på dagtid og er særlig pratsom når jeg blir litt ivrig eller hvis noe er veldig kjedelig, men når jeg er aleine lager jeg ikke noe spetakkel heldigvis.

Nå er det på tide å lufte nanden litt. I dag har ho sitti litt mye i ro så ho trenger å røre litt på seg.

Vårlig skogshilsen fra Apollo

Månedens favoritt - Furminator furdry

Bilde: Apollo iført Furdry-dekken.
__________________________________________________________


Furdry er et microfiberdekken som skal beskytte omgivelsene mot våt hund samtidig som den medvirker til at pelsen tørker fortere. I motsetning til rimeligere badekåpemodeller til hund, holder dette produktet hva det lover.

Aldri før har vi blitt så fort tørre igjen etter et bad, noe som jo er en fordel både for oss firbeinte og for omgivelsene våre. Nanden er også positivt overraska, og til tross for prisen mener ho at Furdry-dekkenet var en fornuftig anskaffelse.

Furdry har åpninger som hue og hale skal træs igjennom før man fester borrelåsen under buken. Den løse fliken foran trekkes mellom frambeina så den dekker bryst og buk, og festes til slutt over ryggen med borrelås.

Furdry selges i mange dyrebutikker og på nett, blant annet hos Canis

Prærieutvidelse

Bilde: Apollo har fått overtaket på Ariell som ligger nede, mens han holder henne godt fast.

Nå forsvinner det lille man har hatt av skog i utkantene av jordene her. Ned mot elva er det nå temmelig snaut og nanden er glad ho ikke skal bo under sånne forhold vinterstid. Riktig nok er det kaldt her nede om vinteren, men med skogen imellom har vi likevel vært forskåna for den verste gufsen fra elva.

I morges lå det atter snø. Snøvær har vi nå hatt tre dager på rad, så veldig vårlig er det ikke nå om dagen.

I dag har nanden fortastt med ryddinga i gamlestua. En hel del papp og papir både derfra og fra uthuset har nå forlatt bruket, men så er det alt det en skal flytte med seg da. Ellers sliter ho med styrearbeid der manko på hjelpetrenere er en gjenganger. Oppi det hele kommer enkelte andre begivenheter litt brått på.

Vi firbeinte benytter tidlige morgenstunder og seine kvelder til å bølle på ute, for da er det ingen skumle graveredskaper og hogstmaskiner i aksjon. Det går forresten stadig folk rundt huset her. Jeg prøver å la være og knurre og bjeffe på dem. Nanden sier jeg er veldig flink. Ho er nemlig fullstendig klar over at jeg absolutt er i stand til å bruke stemmebånda når jeg måtte føle trang til det. Ho synes forsåvidt det er greit nok at jeg sier i fra, men mener ho fortsatt ikke er treigere i oppfattelsen enn at det bør holde om jeg varsler en gang. Det hjelper da på, og nå bærer jeg meg heller ikke når rådyra tusler forbi midt på natta. Eivind Beinlaus er jeg imidlertid ikke helt fortrolig med enda. Nanden sier han godt kan få lov å plage vettet av fanten som har "overtatt" prærien.

Akkurat nå er jeg litt sliten etter iherdige forsøk på å få tak i noe vanskelig tilgjengelig snadder. Hvorfor må nanden gjøre det så vanskelig? Får slappe av litt nå mens jeg venter på kveldstur og kveldssprell.

Førkveldshilsen fra Apollo

Grave, grave.. hogge, hogge

Bilde: Ariell og Apollo koser seg i Biabädden. "Tryggest å være inne når de styrer på som verst der ute."
__________________________________________


Her hogges og graves så en kan lure på om det blir noe annet enn et eneste stort krater igjen av hele prærien. De bråkete tingestene er i det minste ikke fullt så tett på i dag. Verre blir det når snekkerne kommer for å skifte vinduer og ytterkledning. All tidligere erfaring tilsier dessuten at slike begivenheter driver fram sagflisa og muselorten som ligger og lurer i sprekker og høl, og nanden har dermed en viss anelse om at det vil komme til å se ut som et katastrofeområde innomhus også.

Vår tobeinte er litt mer enn en tanke irritert da forrige eier har holdt igjen huset fram til oktober og husleiekontrakta gjelder til da. Ho har ikke sagt opp huset enda, og synes vel egentlig denne bondeknølen i det minste kan la være å late som han har hastverk. Såvidt ho veit bor han ikke i telt, sjøl om det på mange vis kan virke sånn.

I dag mottok nanden en telefonsamtale som ga henne verdens beste unnskyldning for å fordufte ett par uker, men ho håper inderlig ho kan bli kvitt et flyttelass til før vi stikker i vei til andre skoger lengre østover.

Hilsen Apollo som synes alt styret her på prærien er noe stort tull

Med nanden på bytur

I morges stakk jeg og nanden en tur til byen fordi ho er så usannsynlig dårlig til å planlegge og dermed måtte haste i vei til apoteket for å skaffe mer medisiner. Vel, vi fikk da gjort litt mer også. Etter en nokså mislykka kjøpesentervandring for å få tak i ei legathåndbok, fant jeg vårt faste spisested så nanden kunne innta sin lunsj og feire sitt nederlag. Vi rusla innom Meny der nanden fant noen nødvendigheter. Det gjorde ho visst også på Clas Ohlson. Det vil si, ho fant mye der, men ikke alt det ho egentlig skulle ha. Nanden planlegger å avlegge sjappa et nytt besøk når flyttinga er noenlunde unnagjort og ho ser hva mer ho trenger.

Så gikk turen innom dyreklinikken for å hamstre fiskeolje til gamlemor med sine stive ledd og lurvepels. Etterpå gikk vi til dyrebutikken som ligger vegg i vegg med dyredoktoren. Der sneik nanden seg til å studere Jægerens superdekken, da ho fant noen pakker som allerede var åpne og vel så det. Vi besøkte teppehjørnet også, men min tobeinte vil fortsatt ha et kremhvitt teppe i riktig størrelse, så det blei ikke noe mer fiberpels med hjem i dag heller. Tomhendte gikk vi nå likevel ikke derfra, for nanden kjøpte griseører før vi labba i vei mot knutepunktet.

Nanden fant ut at vi hadde noen minutter til overs, så vi rusla like godt innom den andre dyrebutikken også. Det endte sjølsagt med at ho måtte halte i vei til bussen det forteste kroppen hennes tillot.

Vel hjemme igjen fant vi ut at vi vi nå bor på noe som mest minner om en annleggsplass. Med to knurrende gravemaskiner hvorav den ene sto brummende rett ved soveromsveggen, måtte nanden la sine planer om en hvil fare. Dermed dro ho og nandemoder'n på bygdekvinnelagsts klesvisning, mens vi firbeinte fikk dorme fredelig bak i bilen, eller husmannstraktoren som nanden ynder å kalle doningen. Det er ei lørje av en folkevogn som går mest av gammal vane, men kommer fram nesten over alt. Den har vært i familiens Skrotnisses eie så lenge at den nok forblir der litt til. Nå om dagen gjør den uvurderlig nytte for seg som flyttebil, og har dessuten god plass til en hjemmehjelps viktigste remeider. Bøttestativet og hanskene har virkelig danseplass og slenger i utakt oppover bratte bakker, krappe svinger og hølete veier.

Nå er klesvisninga over, bygdekvinnnenes fortreffelige kaker og tilhørende velbrygga kaffe er inntatt, vi har fått sove i fred og ro, kveldsmaten og en seinkvelds luftetur er unnagjort og særlig nanden ser nok fram til ei god og rolig prærienatt. Jeg er også sliten etter dagens byutflukt, så da sier vi natta.

Nattakos fra Apollo

Vinteren som ikke ville slippe taket

Bilde: Garasjen og låven på bruket vi skal flytte til. Ja, også våningshuset som ligger mellom trærne i bakgrunnen.


Bilde 1: Apollo og Ariell i fullt firsprang over jordet.


Bilde 2: Ariell med sine små, flagrende ører har nådd igjen Apollo og er nesten klar til å smake litt på han.


Bilde 3: Apollo og Ariell front mot front. Ungdommen ligger og ser forventningsfullt på gamlemor. "Skjer'e no' mer her i dag'a?"
______________________________________________


For tredje gang denne uka har vi stått opp til snøføre. Etter å ha hatt en dag med
ganske bra vær i går var det jo på sin plass med litt vinter igjen :) Vi bør jo ikke få for mye av det gode, for slikt blir en bare bortskjemt av.

I går begynte nanden så smått å rydde sommerstua. En del saker og ting som ikke er i daglig bruk er nå kjørt av gårde til det som en dag skal bli vårt nye husvære.

Ellers går dagene med til å nyte prærielivet. Vi var ute en del i formiddag før den store, bråkete traktordoningen inntok prærien. Nå har de kjørt fram og tilbake i timevis, og nanden begynner å få en sterk fornemmelse av at prærieidyllen nokså raskt og i brutale vendinger går mot sin definitive slutt. Vi må nok finne oss i at det blir mye mer spetakkel rundt oss i tida framover. Hva for slags planer denne bondeslampen har vites ikke, men nanden venter i gru og spenning. Dette har tross alt vært hjemmet hennes i drøyt ti år, og det er ikke alle forandringer som fryder.

Savnet av friheten og en temmelig fredelig, trygg og uforstyrra tllværelse vil nok bli stort. Og den dagen vi skal forlate vårt lille koselige præriehus for godt vil nok også den enkle kjøkkenløsningen med god arbeidshøyde for en kortvokst nand måtte vike for nye forvokste utfordringer.

Jeg har jo også bodd her i de åtte åra jeg og nanden til nå har delt, så for meg er det også uvant å få friheten begrensa på denne måten. Vi får nok utnytte morningene og seinkveldene enda mer til uteliv de kommende ukene.

Vemodig præriehilsen fra Ariell

Ett år i tjeneste som førerhund

Dagen i dag er en av de dagene da alt helst skal skje samtidig. Nanden har jobba langt ut i de seine nattetimer, før ho endelig kunne unne seg noen sårt tiltrengte timer med søvn. Så var det bare å komme seg opp igjen og gjøre oss klare for dagens utflukt. Vi har vært på fredagshandel for å sikre husholdningen tilstrekkelig med proviant til helga og kommende oke, samt diverse medtervarer og andre nødvendigheter man bare må ha.

Nanden fikk også anledning til å irritere seg over et uomtenksomt menneske som bare måtte hilse på meg. I stedet for å bite hue av han fikk heller jeg beskjed om å holde meg i skinnet, noe jeg forsåvidt greide, men uten altfor stor overbevisning da jeg vel ikke akkurat framsto som helt uinteressert. Det er ikke så enkelt når folk setter øya i meg og vil klappe og dulle. Nanden har gitt opp de som ikke engang gir seg til kjenne og spør først, og ofte oppfatter ho kun at jeg blir litt uoppmerksom og at bakparten er nokså aktivt med.

Jeg er ikke typen som stikker bort til hvermannsen, men når de kommer bort og tilbyr meg kontakt er det likevel vanskelig å avstå. Jeg er jo et sosialt vesen. Nanden lurer litt på om ho skal gjøre den samme jobben med meg som ho gjorde med Ariell og innarbeide et diskret ryggesignal. Ariell valgte sjøl hvem ho ville hilse på og kunne da være nokså intens. Om ho anså personen som uaktuell å hilse på trakk ho seg unna, noe de aller fleste nokså greit aksepterte. "Den hunden vil ikke hilse..." og så tusla man bare sin vei til nandens lettelse, og Ariell fikk klapp og kos av henne i stedet. Det ga den tobeinte delen av ekvipasjen en lys ide om at rygging er en praktisk øvelse også for å kunne trekke seg ut av uheldige sosiale kniper. Effektivt var det i alle fall og har spart dem for en del utfordrende møter med uvitende mennesker og personer som bare ikke kan styre seg.

Så har vi hatt vårt fredagstreff på den lokale kafeteriaen. Nå er mormora nylig kommet hjem sammen med alle trekkfuglene, noe nanden synes er veldig koselig. Det kan imidlertid være litt vrient med sånne mormormøtene fordi dama kan snakke ganske høyt og intenst i tillegg til å være nokså direkte, også når jeg er i sele. Alle forklaringer til tross hjelper det lite reint praktisk. Jeg er jo slik en god og flink hund som passer på det stakkars barnebarnet hennes, og dermed er det visst aldeles umulig å la meg i fred.

I dag er det ett år sida jeg og nanden blei godkjent som førerhundekvipasje. Nanden synes det er underlig å tenke på at det er gått et helt år allerede. Noen utfordringer vil det jo alltids være, men jeg har ikke utsatt nanden for de store problemene, så ho er fortsatt veldig fornøyd med meg. Ho mener dessuten at ho sjøl utgjør den største utfordringen fordi det jo ikke akkurat går fort framover med henne, men sier jeg takler det veldig bra.

Begivenheten måtte jo sjølsagt feires, så for en gangs skyld har vi fått ordentlig middag. Nanden har nemlig servert kokt laks med poteter og grønnsaker, noe vi satte stor pris på. En på alle måter smakfull markering av mitt første år som førerhund.

Fornøyd hilsen fra Apollo som stadig har noe å feire

Hverdagen vender tilbake

Bilder: Apollo iført sitt nye halsbånd og kobbel fra Hurtta cappuchino-kolleksjonen. Halvstrup med kjetting og kobbel, begge i lys brun, rundsydd nubuck.
_____________________________________________________


Også her på prærien merkes det godt at det nå er slutt på ferien. Det begynte så smått mandag kveld. Både i går og i dag har nanden hatt mye nærkontakt med både PC og telefon, og ho sier at lista over gjøremål vokser fortere enn ho har kapasitet til å jobbe, for den blir stadig lengre.

Her i huset gjenstår fortsatt å rydde bort noen rester av påskegult, men kyllinger, egg og harer er det lite igjen av. Ellers er det jo dagen derpå for oss som har feira bursdag, men feiringa har ikke fått de store negative konsekvensene, så vi lever godt med gårsdagens utskeielser.

Jeg har tatt i bruk halsbåndet og kobbelet jeg fikk til min treårsdag og ser ganske så staselig ut. Nanden er også fornøyd for halsbåndet passer meg fint og kobbelet er godt å holde i, og dessuten veldig praktisk med metallringen på håndløkka.

Hilsen den kjekke ung herremannen Apollo

Hurra for meg som fyller tre år!

Bilde 1: Ariell har gjort en stor oppdagelse. En stor, grønn dunk som lukter godt. ".. men hvor er bursdagsbarnet?" (Han sitter bak tønna og kikker såvidt over den.)


Bilde 2: Den digre dunken fortsatt med lokket på. Bak den synes Apollo såvidt der han sitter og venter på det magiske øyeblikk der lokket letter og innholdet kommer til syne.


Bilde 3: Lokket er vekk og en lang oksemuskel stikker opp av fôrtønna. Apollo sitter bak den og lurer på hvordan han nå skal gripe ann saken.


Bilde 4: Apollo koser seg med en lang, god oksemuskel og krysser labbene for å få bedre grep på den lange tingesten.


Bilde 5: Apollo deler broderlig av godsakene så Ariell har også fått en oksemuskel å tygge på.
_______________________________________________


I dag er det tre år sida jeg kom til verden. Så langt har det ikke vært noe spesielt å bemerke ved treårsdagen min da den har vært en nokså vanlig, fredelig hjemmedag med regnvær og uteliv når vi finner ut at vi får lyst.

Vel. Bursdagsgave har jeg da fått, og med nytt halsbånd og kobbel i lys brun nubuck ser jeg virkelig staselig ut. Nanden mente egentlig at kobbelet var i lengste laget, men kjøpte det da ho fant ut at det er utstyrt med en metallring på håndløkka slik at den kan kneppes fast i karabinkroken og gjør det dermed mulig å halvvere lengda på kobbelet på en grei måte. Når jeg er med på tur kan det av og til være greit med et langt kobbel, og nanden mener denne løsninga bør være brukbar.

Nå ser det ut som det skjer noe stort her for det gikk akkurat en fôrsekk forbi.
- Neimen, se! Der komme jammen en diger grønn plastdunk vandrende også. Hmm. lukter himmelsk. hva kan det være i den da?

- Oi! Her skal det visst feires i lange baner og mange meter til ende.
Jeg har nettopp kommet over noen kjempelange oksemuskler. Det er visst mer godsaker oppi kjempeboksen også, men det ligger så langt nedi at jeg ikke kan se det, bare lukte. Nåvel, Jeg kan jo uansett ikke få spist alt på en gang. Nå trenger jeg bare litt bistand med å få tak i den lange tingesten, ellers må jeg velte tønna og det blir nok kanskje ikke så populært.

Det er ikke så aller verst å fylle tre år og det kunne gjerne skjedd litt oftere. Nanden mener ellers at jeg godt kunne slanke meg ett par kilo, men ho ser visst mellom fingra med det i dag. At jeg har litt for mye masse har ikke vært nevnt med et ord. Andre sier jeg ser fin ut, men min tobeinte er tydeligvis langt fra enig i det. Akkurat nå spiller det ingen rolle, for jeg har virkelig fått noe å kose meg med. Ja, også har Ariell fått litt, men der er det visst ikke noen ekstra kilo å ta hensyn til heller, men heller andre grunner til å holde igjen litt på spiseriene.

Ingen dårlig avslutning på dagen dette her nei.
- Nam, nam.

Fornøyd hilsen fra en stor, liten treåring som koser seg masse på dagen sin

Den gule høytids siste dag

Bilde: Ariell og Apollo koser seg med sine påskesprell i sola og har til go med fått en anelse påskesnø å boltre seg i.
________________________________________________


Egentlig skulle nanden vært sosial og dra i middagsselskap i dag, men ho har visst takka nei. Nyvene i panna er så djupe at de må nå helt inn til hjernebarken, og kanskje enda litt til. Ser ut som påska virkelig har tatt på for hennes del. Ikke mye som skulle tilsi at ho bør være så medtatt etter påskedagene, men ho ser virkelig lidende ut. Vi går stille i dørene og tar utenergien utendørs. Her i gården har vi lav fartsgrense innomhus, og ikke er det plass nok til å ta helt av heller.

Vi baser rundt på tunet mens nanden sitter i gangen med ryggen mot døråpninga og følger med på hvor vi befinner oss. Ute skinner sola, noe ho helt tydelig kan styre sin begeistring for akkurat i dag.

Nå er vår tobeinte på god vei til å finne dyna og puta, så da må ho vel få lov til å ta seg en lur før vi maser om kveldstur.

Påskeslutthilsen fra Ariell

Eggende helg

Bilde 1: Apollo har lagt seg ned for å studere et påskeegg han fant ute i sola og egget har latt seg åpne. "Hmmm. Hva er dette for noe?"


Bilde 2: Apollo har fått ut innholdet i påskeegget. "Snodig påskehare som legger egg i egg."


Bilde 3: Apollo har spredd eggefangsten i grsset. "Puh! Slitsomt med påskeegg."
____________________________________________________


Nanden måtte ut for å få tak i litt mat og mer påskekrimskrams og det var visst godt jeg hadde øya med meg for det var sjølsagt folksomt og full trengsel over alt. Vi kom da helskinna hjem igjen, men slike utflukter kan være en utfordring og en blir nokså kokt i toppen av slikt.

I dag har vi hatt strålende sol og vi har vært masse ute. Det har tydeligvis påskeharen også, for jeg kom over en hel del egg den hadde lagt fra seg.

I ettermiddag fikk vi en herlig rusletur før nanden stakk av gårde for å spise middag sammen med deler av familien, blant annet sin mormor som nylig er kommet hjem etter ett halvt år i varmere strøk.

Litt ekstra påskekos, både av det sosiale og det spiselige slaget er det også blitt i kveldens løp, så nå går vi fornøyde til ro alle tre.

Påskeaftens hilsen fra Apollo

En lang fredag

Bilde: Ariell ruller seg i snøen. "Litt egenpleie må til sjøl om en er blitt stelt etter alle kunstens regler."
__________________________________________________


Etter en lang rekke klare, kalde netter har denne natta vært mild og skya. I formiddag begynte det å regne, men så gikk nedbøren over til snø. Ut over dagen blei det kaldere og i kveld har vi fått klarvær igjen etter at noen centimeter snø hadde lagt seg. Snøen satte en effektiv stopper for nandens opprinnelige planer. Ho erfarte nemlig at denne snøen var lunefult sleip og fikk i løpet av dagen et noe brutalt møte med bakken.

Nå som det er blitt kjøligere er den kalde snøen fin å rulle den nystelte pelsen i. Det er nemlig ullrydding og labbestell som har vært dagens hovedtemaer. Apollo ser relativt presentabel ut etter dagens stelleøkt, men jeg ser som vanlig litt lurvete og losllitt ut synes nanden. Pelsen min har jo alltid vært en utfordring og blir jo ikke akkurat bedre med åra. Dessuten er jeg midt i den verste røytetida nå, noe som ikke akkurat får den til å se penere ut. Hår som skal vekk er det i alle fall nok av, så her er det daglig omgang med kam og karde.

Nystrigla hilsen fra Ariell

Grus-somt

Bilde: Ariell har inntatt sofaen, mens Apollo sitter på golvet. "Ikke verdt å ta seg slike friheter, men blodig urettferdig at gamla får gjøre som ho vil."
_________________________________________________________


I dag står visst fiksing av gårdsvei på arbeidsplanen til storbonden her på prærien. Det innebærer inntil videre en lite farbar vei med et ukjent antall grushauger, men nanden har nå likevel greid å lure seg ut en tur for å spise en kombinert påskefrokost og lunsj sammen med sin yngste søster. Vi firbeinte holdes langt unna gårdsveien i dag for å unngå at vi stikker av med all grusen og drar den med oss inn i huset.

I dag har vi for en gangs skyld hatt sol uten altfor mye vind som tilbehør, men det er ganske kaldt og om nettene kryper utetempen godt ned under ti blå.

Våryre som vi er nyter vi prærielivet så godt det lar seg gjøre, enten det er snakk om en bøllestund på tunet, fullt firsprang over jordet, gnafsing av langt, tørt gras eller litt avslappende stuekos. Jeg inntar gjerne sofaen, mens min lyse kompis gjør lurest i å holde seg på golvet. Jeg får låne nandens fang som huepute mens ho lar Apollo få litt ekstra oppmerksomhet og et par gode hender, så da er det vel egentlig ikke synd på oss.

Påskekoshilsen fra Ariell

Ei spøkefull palmehelg

Bilde: Årets påskedekorasjon her på prærien består av et stort glassfat med gul dekorsand, og små hvite porselensroser rundt et stort gult roselys.
_____________________________________________________


Det er visst påske sier de, og påskens farge er gul. Gult er kult, også for oss bjefferter. Nanden hadde noe gul dekorsand som skulle helles på et fat, noe jeg gjerne ville hjelpe til med. Av en eller annen grunn var ho ikke så interessert i min bistand og ba meg holde snuta mi langt unna, så ikke hele stua skulle bli full av knallgule sandkorn. Jeg snudde rompa til for å finne meg noe annet å fordrive tiaa med. Lykkevigvis fikk jeg nokså umiddelbart kontakt med husets sorte dame, noe som medførte at halen min blei nokså vilter. Plutselig tok en fast nandehånd et godt grep om logreredskapen min, for ho var ikke spesielt interessert i at jeg skulle feie bordet. Det er vel generelt en uting har jeg erfart, men halen min er nå akkurat i passe høyde til at den lett kan sveipe over stuebordet, og jeg har jo ikke helt kontroll over hva som skjer der bak.

Nanden er for lengst ferdig med årets påskedekorasjon. Denne helga har jeg også vært med på kjøretur. Ariell var igjen hjemme så jeg fikk låne liggeplassen hennes bak i bilen. Fy søren. Snakk om luksusdyr da. Har egen seng i bllen til og med.

1. aprl er på hell og nanden har ikke vært utsatt for noen lurerier. Derimot har ho pådratt seg en dundrende skallebank, og slikt er slett ingen spøk. Vår tobeinte gir nok snart etter for sine pinsler og inntar horisontalen fram til daggry. Lovende start på påska? Vel, vi skal uansett tilbringe den her på prærien, så noen stor katastrofe er det da ikke om ett par dager blir litt rolige. For oss firbeinte kan dessuten en nand i ulage ha absolutt spiselige fordeler.

Pamlehelgshilsen fra Apollo, som i mangel av palmegreiner vifter litt ekstra med en gyllen, nystelt hale

Hurra meg hjem

Etter frokost, utsjekking og noen timer undervisning dro jeg en haltende nand ut i en taxi for å bile noen mil, før vi fant oss et tog som kunne ta oss et stykke på hjemveien. Vi gikk av på Gulskogen der nandens søster venta på oss, så vi fikk bilskyss resten av veien hjem. Det er hva man kaller luksus, men hjelpes så godt det var å få tilbringe resten av turen i en bil.

Etter noen ganske rolige dager i Hurdal er jeg nå hjemme igjen, noe jeg måtte feire. Blant sakene nanden slengte ut av bilen da vi ankom prærien, var et pappbeger. Hva egner seg vel bedre for en skikkelig hjemkomstfest? Jeg knabba begeret med plastlokk, sugerør og det hele. og stakk i vei bort forbi huset så tilbehøret flaksa i alle retnnger. Sjølve begeret fikk enda hardere medfart, for da nanden skulle rydde etter meg var det pent partert i mange fine, små biter.

Nå er Ariell kommet hjem også, noe som virkelig er stas. Vi har nå tatt den store hjemkomstrunden sammen for å forsikre oss om at alt er som det skal her på prærien. Ja, og så måtte vi jo bølle litt av rein gjensynsglede.

Nå sier nanden at det er på tide for oss alle å gå til ro, så da får vi vel gjøre som sjæfa sier. Blir godt å sove hjemme i egen seng igjen, enda jeg har fått låne biaseng mens jeg har vært bortreist også. Dessuten er det godt å få tilbake en varm og god Ariell å klumpe meg sammen med.

Nattakos fra Apollo

Børste, vaske, tørke

Vi har ankommet Hurdalsenteret, og i ettermiddag fant nanden litt ledig tid til å få stelt meg. Det er et rituale jeg vanligvis må gjennom den første dagen her oppe. Jeg er såpass mye med rundt omkring at ho mener det er greiest om jeg er noenlunde nyvaska og ikke altfor illeluktende.

Med mitt medbrakte FurDry mikrofiberdekken er jeg faktisk snart tørr, enda det ikke er mer enn halvanen time sida jeg labba ut av hundedusjen. Nanden er imponert.

De nærmeste dagene blir nok relativt rolige for meg. Nanden har undervisning hele dagen, og dessuten sine plikter ut over kvelden også. I tillegg skal jo kommende dagers undervisning også forberedes, så ho får nok å stå i med.

Denne uka er vi firbeinte her oppe jevnt fordelt på landets tre førerhundskoler. I tillegg til meg er her en lys veiviser og en elegant krøllete pels som har gjennomlevd sin samtrening her oppe.

Vel, vel. Det er kanskje tid for å ta med nanden ut en tur mens det fortsatt finnes gode muligheter for å få rørt seg litt før mørket faller på.

Hurradalshilsen fra Apollo

Det var en gang...

Bilde: Det første bildet tatt av Ariell og nanden sammen. Fra Norges blindeforbunds førerhundskole på Bestum under samtreningskurset i mars 2004.
__________________________________________________________


I dag er det nøyaktig åtte år sida jeg og nanden fikk reise hjem fra førerhundskolen sammen, og i påvente av hjemstedstrening fikk jeg noen dager til å gjøre meg kjent på prærien. To dager tidligere, altså den 23. mars, var vi blitt godkjent som førerhundekvipasje på en dag som, etter at det endelig var bitt noenlunde bart, opprant med snø og slaps. Dessuten pådro jeg meg samme morgen en lei hoste etter vaksina jeg hadde fått dagen i forveien. Godkjenningsdagen blei en særlig nervepirrende affære for nanden som jo fikk meg utlevert som sin første førerhund. Ho sier ho har mange gode minner både fra samtreningsperioden og tida jeg var i tjeneste som hennes trofaste ledsager. Det har så absolutt vært noen begivenhetsrike år både på godt og vondt.

Nå har jeg jammen vært pensjonist i ett helt år også. Det var litt underlig i starten, men jeg får fortsatt utføre oppgaver som er til både glede og nytte for nanden. De tobeinte mener at jeg har all grunn til å nyte pensjonisttilværelsen, men jeg er ikke av typen som hviler på mine laurbær. Jeg trives best når jeg kan få lov å gjøre noe meningsfylt, så jeg kan være til litt nytte. Jeg passer derfor på å minne min tobeinte samboer om at jeg fortsatt er fullt i stand til å utføre en førerhunds oppgaver godt og grundig, og trår mer enn gjerne til både som ledsager og når bortkomne eiendeler skal oppspores.

Vårlig hilsen Ariell, pensjonert, men fortsatt aktiv førerhund

Månedens favoritt - Les Poochs karder

Bilde 1: Dobbel, grønn Les Poochs karde i bruk.


Bilde 2: Enkel, grønn Les Poochs karde.

______________________________________________________


Jada, De koster både skjorta og buksa og er først og fremst børster som foretrekkes av de som steller med pelshunder. Sannheten er at de likevel slår andre karder langt ned i støvlene også for oss med kortere pels og ikke fullt så store krav til redskapen.

Karder er uunværlige for oss firbeinte med god ullproduksjon, både for å holde styr på den ulla som skal sitte på kroppen og for å bli kvitt det som bør vekk for å holde huden og pelsen sunn og frisk. Problemet med karder til oss kortpelser er at mange av dem har så skarpe stålfibre at de blir særdeles lite hudvennlige med de konsekvenser det kan få. I tillegg sliter de gjerne mye på pelsen.

Les Poochs er en type fleksibel karde. Børsten er dobbeltsidig og børstefibrene er montert i en gummiplate som gir etter for trykk. Børstene finnes i flere hardhetsgrader og utforming på børstefibrene som skilles ved hjelp av ulike farger.

Type børste må velges ut fra pelstype og pelslengde. Vi har de grønne kardene som er middels harde. Den gule og noe mjukere varianten er også godt egna for labradorpels.

For et drøyt år tilbake kjøpte nanden en enkel karde for å teste da de tross alt utgjjør en raltivt kostbar investering. Den svarte absolutt til forventningene, så det siste året har vi også hatt en dobbel karde. Den egner seg godt til større børstejobber på sånne digre hopperter og bjefferter som oss, men begge børstene gjør sin uvurderlige nytte da de den smale varianten kommer bedre til på enkelte kroppsdeler. Den doble modellen har to enkle karder montert på samme skaft. Disse to beveger seg dermed uavhengig av hverandre og gir dermed større fleksibilitet enn om den hadde vært i ett helt stykke.

Den eldste av oss har alltid vært litt "hårsår" og stiller spesielle krav til å bli stelt pent med.

Hunder med spesielt sensitiv hud krever også spesiell omtanke ved valg av redskaper og remedier til pelsstellet. Slike forhold vil jo variere fra hund til hund, men enkelte raser er mer utsatte og en vil jo helst forebygge hudproblemer framfor å trigge dem.

At pelsredsakpen både er funksjonell og komfortabel i bruk er avgjørende for om stelleøkta blir en kosestund eller et sant mareritt. En del børster må omgås med største forsiktighet for å unngå ubehag og skader, og resultatet blir gjerne deretter. Nanden har testa kardene grundig på egen hud for å forsikre seg om at de virkelig er skånsomme. I motsetning til andre karder lager de ikke så mye som en ripe i lakken.

I de verste røyteperiodene kan en ha fordel av å benytte en karde mothårs for bedre effektivititet, men mange karder gir pelsen såvidt tøff behandling at dette ikke fungerer. Med kardene fra Les Poochs er ikke dette noe problem. De glir lett gjennom pelsen, men tar samtidig med seg den løse ula. I tillegg til å være gode mot oss firbeinte er disse børstene også snille mot de som skal stelle oss da en slipper å bevege håndleddet så mye for hvert børstetak. En annen uvurderlig fordel med disse kardene er at de tåler en god omgang reingjøring med såpe og vann. Det trengs nemlig innimellom, men det er langt ifra alle børster og karder som overlever slik behandling.

Det er ikke så mange norske nettbutikker som selger disse kardene. Noen billigere kopier av fleksikarder er observert og forsåvidt også forsøkt, men er ikke å anbefale.


Doggia selger et utvalg av Les Poochs karder.

Så var vi hjemme igjen allerede

Bilde 1: Lille Indie rusler rundt på jordet. "Mer enn nok tumleplass for en liten kropp på snaue tre kilo som nesten går seg vill i blant de tørre grastustene."


Bilde 1: Ariell har fått overtaket på Apollo, mens lille Indie bidrar som heiagjeng.
____________________________________________________


Avreisa i går blei utsatt noen timer da en nandebror med bil og noen minutter til overs tok seg bryet med å kjøre oss til en seinere buss. Natta blei kort for nanden, og mobilen blei flittig brukt ut over dagen. Etter å ha ankommet Tigerstaden og brukt altfor lang tid på å trekke nanden med meg til møtelokalet, fikk jeg endelig krype inn under ett bord for å slappe av noen timer, uten å bry meg det minste om hvilke vanskelige problemstillinger de tobeinte fikk slite med. Etter møtet var visst nanden fortsatt ikke ferdig med å snakke, så jeg la meg ned for å vente på at ho skulle løsrive seg så vi kunne komme oss derfra. Ventetida brukte jeg til å studere de andre firbeinte litt i smug.

Vi gikk til trikken som vi av og til tar ned igjen til sentrum. Nanden liker det ikke noe særlig fordi det etter diverse omgjøringer er blitt så vanskelig å orientere seg fra trikkestoppet ved jernbænetorget. Skjønner ikke hva ho stresse mred jeg da. Litt kaos blir det jo når mange skal av trikken, men jeg veit da hvor vi skal hen. Dessuten får jeg på den korte strekningen sårt tiltrengt vedlikehold av ferdigheter i kryssing av gater og veier av ymse slag. I tillegg har den både karuselldør, rullebånd og rulletrapp å by på.

På Oslo S måtte nanden sjølsagt kave litt ekstra. Vi skulle ikke lengre enn til Asker, så vi kunne ta et tidligere tog enn planlagt. Dermed labba vi til spor 5, noe vi ikke gjør så altfor ofte. Nå tok det så lang tid før toget kom at nanden rakk å ombestemme seg, så vi forflytta oss til spor 8 for å vente på vårt vanlige tog. Etter en stund fikk vi vite at toget var tjue minutter forsinka, men da var jo det andre toget gått. To minutter før toget vårt rulla inn på stasjonen kom beskjeden om sporendring og vi måtte forflytte oss tilbake til spor 5 i all hast. Nanden vagga i vei så godt ho kunne, men med trapper både ned og opp var ho sterkt i tvil om vi ville rekke det. Det gikk greit, og vi kunne ta livet med ro til vi skulle av i Asker. Det skjønte jeg ikke helt poenget med da jeg aldri tidligere har gått av der sammen med nanden. Ho lurer likevel på om jeg har vært der før, for jeg var ikke i tvil om hvor det var mest fornuftig å gå.

Vi blei henta med bil og reiste til Lier for å spise litt og sove noen timer. Der inntok nanden sin kveldsmat, karbonadesmørbrød servert med kniv og skje. på et bord som var så høyt at det rakk min lille nand helt opp til haka. De tobeinte hadde visst mye moro med den bordsettingen der, men oppi all den lattermilde galskapen huska de heldigvis at også jeg gjerne skulle hatt litt å spise. Nanden serverte meg et sånt mjukt bein som av og til utgjør min turproviant når vi er på korte turer hvor det fort kan bli litt seint og vi skal reise tidlig hjem dagen etter.

Dagen etter fikk vi sitte på med nandens søster, og på vei til skolen slapp ho oss av på Gulskogen, så vi kunne toge videre i retning hjemover. På den stasjonen er det litt høydeforskjell mellom toget og perrongen og jeg måtte ta sats for å komme inn. Heldigvis er det ikke sånne bratte, glatte trapper på lokaltogene våre, så det gikk greit å komme på.

Bussen vi tok fra Kongsberg stopper ikke i gangavstand fra prærien, og nanden hadde egentlig tenkt å avente den siste mila da det går en skolebuss ett par timer seinere. Nå kan sånne greie brødre med bil være veldig kjekke å ha, så vi gikk til kafeteriaen for å vente på han. Jeg blei plassert under ett bord mens de tobeinte inntok sin lunsj, og etter at nanden hadde sørga for at broren ikke blei gående sulten, rulla vi hjem til prærien. Ariell kom hjem litt seinere sammen med vesle "Spindie" som har tilbrakt noen ettermiddagstimer ute sammen med oss.

Nå senker præriefreden seg og det blir godt å roe ned litt etter et døgn på reisefot.

Bereist hilsen fra Apollo som mener at borte er bra, men hjemme er best

Nye utfluktsforberedelser

Vi har visst en ny utflukt på gang, for nanden svimer rundt og prøver å samle sammen diverse saker som medisiner, mobillader, turproviant til oss firbeinte, og liknende. Storsekken har vi ikke sett noe til, så det er neppe noen utflukt over mange dager jeg har i vente.

Dagen før sånne avreisedager er det gjerne litt stille for oss firbeinte sida vår tobeinte har mer enn nok å styre og stresse med. Denne gangen er det visst ekstraordinært mye, og nanden har snakka i telefonen og knotta på diverse dingser i hele dag. Til og med når ho har vært med oss ut på tur har ho vært opptatt av en eller annen knotteboks.

Så lenge nanden sitter i ro kan jeg godt krølle meg rundt beina hennes og ha det fint der, men noen ganger flytter ho seg så brått at jeg får en uforsvarlig rask retrett fra drømmeland. Her er en helt klart i faresona for hjertestopp, foruten omfattende skader på både hjernekasse og hjernemasse. Overlever en den sjokkarta oppvåkninga og det brutale møtet med skrivebordet, er neste utfordring å være så rask i oppfattelsen at en unnslipper ett par nandebein på vei i en eller annen retning.

Ho gjør noen spede forsøk på å vise litt hensyn, men av og til tenker ho ikke over at jeg er der fordi ho er så opptatt med ett eller annet som må fikses før tanken dunster vekk fra hjernebarken. Samtidig er ho visst av den oppfatning at jeg litt for ofte finner på å overreagere slik som jeg spretter opp og skremmer vettet av oss begge når ho bare har lea litt på lilletåa.

Nå har jeg fått litt ekstra å tygge på og ligger trygt plassert på en madrass i forsvarlig avstand fra de soner nanden trafikkerer.

Hilsen Apollo som foreløpig ikke er i reisemodus

Viltre vårtegn

Bilde: Ariell og Apollo i vilter brytekamp.
_________________________________________________________


I dag har jeg gått ekstra grundig til verks med filleristing av gulingen. I tillegg har jeg jage han rundt i søla, mens jeg sjøl sto over de heftigste raseturene og fortsatt var ganske rein og tørr etter uteøktene. I motsetning til meg er han ikke veldig sjølaktiviserende, men det skal ikke mye påvirkning til for å få fart på gutten. Jeg trenger sjelden sette etter han for å få den unge kroppen i aksjon, og om det ikke holder å dytte han i gang kjenner jeg godt til hans svake punkter og kan gjerne finne på å nappe han litt i øret eller spise litt på flankene hans. Da blir stakkar slille Pingle-Polle skikkelig pipedyr. Det skal visst ikke mye til før livet hans raser sammen, men sjøl om han klager sin nød er det ikke mye støtte å hente hos nanden. Han er nemlig ikke spesielt grei tilbake der han sleper meg rundt etter nakkeskinnet. Jeg lager ikke noe spetakkel av det, men hevnen er søt, og når jeg får nok av hans påfunn kan jeg da ta igjen med renter. Mange synes det ser litt brutalt ut, men det er like fullt bare leik, og er vi i skikkelig bøllemodus begge to kan vi holde på med vår gjensidige terrorisering en god stund. Går vi lei er det bare å finne noe tørt gras å knaske på, eller lunte bort til nanden for å få litt oppmerksomhet.

Vi får i alle fall rørt oss mye på dette viset. Dessuten er det viktig med mosjon for gamle skrotter også. Jeg er blitt flink til å regulere aktivitetsnivået etter hva kroppen min orker, og kan gjerne gi gulingen god fart rundt huset mens jeg sjøl snur og tar korteste vei tilbake til utgangspunktet. God fart kan jeg da fortsatt oppnå, men jeg må ta ut svingene litt mer da jeg ikke fikser de krappeste vendingene så godt lenger.

Vårsprelsk hilsen fra en vilter aldrende Ariellkropp

Tur for tverre tisper

Bilde: Ariell portrett.
____________________________________________

Av og til får jeg ha nanden for meg sjøl en stund. Før frokost i dag hadde vi damene en aldri så liten utflukt der vi vagga rundt på sølete gårdsvei og mellom skogens mange rare trær. Mellom trærne hadde elgen i all beskjedenhet lagt fra seg lorten sin, og ikke bare ett sted. Neida, jeg fant så mye elgbæsj at nanden mente hele bygdas elgbestand må ha felles avtrede her nede.

Jeg fikk ikke rare muligheten til å bidra i opprydninga etter skogens konge, for nanden var nokså tydelig på at hvis jeg i det hele tatt rørte etterlatenskapene, ville frokosten min bli avlyst. Etter å ha fått noen krasse påminnelser om det, ga jeg til min tobeintes lettelse, opp hele møkkplukkingsprosjektet. Ho mener det er til mitt eget beste da magen lett blir i ulage av å spise den slags avfall.

Frokosten er inntatt, eller rettere sagt innhalert, på mitt sedvanlige vis. I matveien er jeg såvisst ingen "dannet dame" og imponerer fortsatt med en aldeles rå spiseteknikk. Jeg har generelt ikke stort å lære av den gule jyplingen, og mine spisevaner finnes det nok uansett ikke råd for, men det må vel bare innrømmes at Apollo spiser mye penere enn meg. Ja, han kan til og med finne på å tygge en liten godbit, noe jeg aldeles ikke begriper poenget med. Nanden synes imidlertid at hans litt mer fosiktige tilnærming til mat er fornuftig, ja til og med underholdende. Og så smelter ho jo helt når den hjelpeløse stakkaren sitter og sutrer over en gulrotbit som har trilla litt for langt inn under sofaen. Den slags er ho snar med å fiske fram igjen til han, for jeg er mange hakk mer sjølhjulpen og til tross for alderen er jeg mer enn godt i stand til å åle meg innunder både her og der når der kan være noe av interesse.

Nanden er også opptatt av at ungdommen skal få nyte maten sin i fred og vil ikke ha noe av at jeg henger rundt og sikler etter maten hans. Det har jeg akseptert, og han må gjerne bruke lang tid på å spise sine oppbløtte småkjeks, for i mellomtida får jeg ha nanden sine hender helt for meg sjøl. Nanden sier dessuten at Apollo har såpass respekt for præriehusets sjefshurpe at han ville bli stående og se sin lille matrasjon bli slukt av grådigheta sjøl. Denne karen gjør ikke store anstrengelser for å skaffe seg sitt daglige brød, noe jeg tidlig lærte at er superviktig om en skal komme seg opp og fram her i livet.

Lørdagshilsen fra ei dame med livserfaring og næringsvett

Ett helt år

Bilde: Bilde av Apollo på førerhundskolen for ett år siden. Her sitter han tålmodig og venter på ett eller annet.
_____________________________________________________


For nøyaktig ett år tilbake traff jeg nanden for første gang. Et møte som var blitt utsatt ett par uker på grunn av at skolens kennel var blitt utsatt for kennelhoste. Dessuten skulle nandens prøvetur med ny førerhund i utgangspunktet ikke ha noe som helst med meg å gjøre. I slutten av februar var ho blitt gjort kjent med at de vurderte en stor, svart hann til henne. Planen var egentlig at jeg skulle vente helt til mai før jeg fikk bli førerhund på ordentlig, men så la jeg meg litt ekstra i selen for å innfri min treners mange høye krav, og da var det ingen hensikt å holde meg igjen lenger. Til tross for at jeg også var en av hundene som virkelig fikk merke kennelhosten, avsluttet jeg min skolegang i slutten av mars og påbegynte samtrening med nanden.

Nanden fikk seg en aldri så liten overraskelse da ho blei presentert for hunden ho skulle prøve i første omgang. Den store, svarte hadde krympa til middels størrelse og blitt lys, men noe kjønnsskifte blei det da ikke. Ho gikk en god prøvetur med meg i Oslos trafikerte gater, med innlagt kaffepause der jeg lå pent i ro under bordet og var bare grei gutt. Så skilte vi lag og nanden spiste en herlig lunsj på førerhundskolen før ho reiste videre med gamlemor som under besøket imponerte skolens ansatte med å vise seg som en umåtelig eksemplarisk hund.

Nanden fikk også tilbud om å prøve min store, mørke bror, men nå var både ho og treneren min særdeles fornøyde med vår prøvetur, og sjøl om de begge var skjønt enige om at det første ikke nødvendigvis er det beste, mente de også at vi to ville bli en god match.

Nanden sier ho var vel så glad for å slipppe kvalene ved å skulle mene noe om hvilke hund ho følte ville passe best. Ho har jo tidligere fått erfare hvordan slike prøveturer for enkelte hunder ikke gir noen mulighet til å vise sitt sanne jeg, mens andre er så tilpasningsdyktige at de kan omgås og jobbe godt med nær sagt hvem som helst. Dermed står en jo igjen uten noe godt grunnlag for å danne seg noe sammenliknbart bilde. Når en blir pressentert for slike motstykker for deretter å få tildelt den stakkars, vesle gvemefrøkna som ikke fikk vist seg fra sin bedre side, blir en mest letta over at ventetia for en avgjørelse er over, mens resultatet av den blir av mindre betydning.

Nå lot nanden være å mene så veldig mye om saken etter at ho prøvegikk for tildeling av sin første førerhund. Uansett hvordan ho prøvde å vri og vende på det, blei bildet feil, og foruten det faktum at begge hundene jo måtte gjennom den samme godkjenningsprøva for å bli førerhund, stolte ho nok på at skolen ville gjøre et klokt valg. Et valg som ga henne en intenst arbeidende førerhund i sju år, og nå en glad og lykkelig pensjonist. Alternativet var en stø og stabil type som etter tre år i tjeneste skulle komme til å dø av hjertesvikt. Nanden sier at man kan bli aldeles sprø av slike tanker, men like fullt er de en real påminnelse om de mange uforutsette konsekvenser av avgjørelser som tas. Hvor ville ho stått i dag dersom det hadde blitt en annen hund den gang?

Konklusjonen må vel fortsatt bli at livet er uforutsigbart, og om det er skjebnen eller reine tilfeldigheter som bestemmer er heldigvis ikke noe tema for oss firbeinte. Men en ting er sikkert. Det er fortsatt nøyaktig ett år sida jeg og nanden traff hverandre første gang.

Hilsen Apollo, nandens lille gullgutt

Vårvind

Bilde 1 og 2: Ariell invitererer en sliten Apollo til leik. Han er ikke så veldig vond å be, må bare puste ut litt mellom rundene.
________________________________________________


Vinden vil liksom ikke helt slippe taket. Innimellom er det stille og rolig, men det går sjelden mer enn et døgn, så kommer det noen skikkelige kast igjen. Dagene er i alle fall milde og fine, så det er en fryd å være ute. Av og til kan det være veldig kaldt om nettene, og da blir gresset ekkelt og stivt å trå på. Det legger seg is på den store tundammen og det knaser og braser når vi går på den. Når sola er frammme og det ikke blåser er det nydelig både for to og firbeinte.

Jeg viser meg fra min virkelig spreke side om dagen, og beviser nokså grundig at det er fult mulig å leve et aktivt liv sjøl om en begynner å dra på åra. Jeg imponerer til og med nandefader'n med min friske sprett og ville sprell. Ingen grunn til å ligge på latsida her nei. Slikt har man ikke tid til.

Vilter hilsen fra Ariell

Innholdsrik utflukt

I går var vi på tur til tigerstaden fordi nanden jo har skaffa seg enda merstyrearbeid. Bussjåføren som kjørte bussen på morningen lurte på om nanden hadde fått nye hund igjen, hvorpå ho jo svarte at jeg snart har vært hennes reisefølge i ett år.

På Kongsberg fikk jeg dopause og nanden spiste litt. Vi var også en snartur innom Nille. Ekspeditrisen lurte på hvor gammel jeg er. Ho mente nemlig nokså bestemt å kunne huske at nanden hadde en mørk hund tidligere. Nanden blei nesten litt overraska over at madammen huska det, for det tusler da to-tre førerhunder til i sølvbyen, og vi er ikke der så ofte.

Etter en tur innom meny blei vi nesten holdt igjen idet vi skulle ta rulletrappa opp en etasje. Den går rett ved siden av ei vanlig trapp, men med sine drøye førti trinn tar det år og dag om jeg skal slite med meg nanden opp der, så da er rulletrapp mye greiere. Mannen som kom bak oss hylte "Nei! Ikke der!" Det var uansett i seineste laget for jeg var i ferd med å sette framlabbene i trappa og nanden holdt pent følge. Da vi nådde toppen møtte vi en annen mann som var så imponert over at jeg kunne ta rulletrapp. Han henvendte seg til fyren som hadde ropt etter oss og var nærmest i ekstase over "denne flinke hunden." Han fikk ikke stort annet enn et kort ja til svar. Det viste seg at karen var en tidligere førerhundtrener, noe nanden mener kan forklare hvorfor han reagerte så kraftig da jeg gikk til rulletrappa i stdet for den vanlige trappa.

Turen inn til Oslo gikk ellers greit. Etter et møte som blei mye lengre enn nanden hadde beregna, måtte vi finne husly for natta. Det var jo blitt altfor seint til at vi kunne komme oss helt hjem. Nandefader'n mente vi kunne dra til Holmestrand for å overnatte på hytta. Da nanden sa ho ikke hadde nøkkel fikk ho vite at det var lagt ut en, så vi kunne bare reise ned. Det ville jo tross alt bli mye billigere enn en natt på hotell, sjøl med litt ekstra togreise.

Jeg huska på å minne nanden om at jeg virkelig hater å gå av og på intercitytogene. Kroppen min gikk rett og slett helt i lås, så til hennes store fortvilelse måtte ho få hjelp til å løfte meg både inn i og ut av toget.

På stasjonen i Holmestrand fikk vi skyss med en trivelig taxisjåfør. Vi rusla den siste biten inn til hytta så jeg fikk lufte meg ferdig for kvelden. Nå gjensto det bare å finne nøkkel så vi kunne låse oss inn og gå til ro for natta. Klokka begynte å tikke mot midnatt og vi var begge slitne etter en lang dag. Nanden fant ingen nøkkel, ringte sin far, fikk nye forklaringer, prøvde seg på en ny leiterunde, men måtte ringe igjen. Ho bestemte seg for å leite litt til, og joda. Hyttenøkkelen kom til rette, men den var det nandens foreldre som fant. Den var blitt med hjem.

Dermed la fader Snarheim ut på nattlig langtur, mens nanden fikk tillatelse til å knuse en rute for å kunne komme seg inn i hytta om det skulle bli kaldt. Vi holdt oss heller litt i bevegelse de to timene det tok før vi blei henta, så det gikk helt fint. I bilen fikk jeg god liggeplass med egen madrass, så jeg sov godt hele veien hjem.

Ariell kom ikke hjem før litt utpå dagen, så nanden har også fått sove en god stund til tross for at vi ikke var hjemme før tidlig i grålysninga. Riktig nok ser ho fortsatt ganske trøtt ut, så det blir sikkert tidlig kveld.

Hilsen Apollo som har vært på utflukt med stor U

Vårbløte veier for viderekommende

Dagens flerfoldige varmegrader inkludert vind og sol har gjort ende på snøen vi fikk for ett par dager tilbake. Her nede på flata blir jo vannet liggende en stund, så vi utfordres med ekstremt sølete gårdsvei og store innsjøer man må prøve å labbe rundt da nanden fortsatt ikke er fortrolig med svømming i sølevann.

Våren var nok kommet litt lenger da jeg og nanden fikk slippe løs på frifot rett før påske i fjor. At det kan være veldig sølete her har jeg jo fått erfare for vi lever jo tidvis nærmest i et sumpområde. Med dagens utfordringer var det omtrent håpløst å finne en farbar vei forbi det verste vannet og klineriet, og nanden var egentlig nesten helt sikker på at ho burde la være å utsette meg for den prøvelsen. Imidlertid greide vi det med ett par mindre uhell og feilbregninger, samt med god hjelp av ei som har mange års erfaring med slikt og virkelig er dreven i faget.

Så lenge vi ikke begir oss ut på offentlig vei får Ariell gjerne tasse løs når vi går tur. Nanden sier at hvis jeg viser like gode takter som olding kan jeg også en vakker dag få nyte det frie liv blant skogens mange rare skapninger.

Nå kan man jo diskutere i hvilken grad Ariell benytter seg av den friheten, for om vi er løse begge to er ho mest opptatt av at nanden ikke begår dumheter. Er jeg i sele påser ho at jeg gjør jobben min med å geleide nanden forskriftsmessig fra A til B. Ho lar meg jobbe i fred, men holder seg helst i nærheten, for sikkerhets skyld. I dag kom gamla meg til unnsetning og viste meg med sikkerhet og særdeles god dømmekraft hvor det kunne være lurt å gå.

Nå skal det sies at nanden på alle mulige vis er klar over at Ariell er rå på å vurdere hvor en bør sette beina sine på uframkommelige stier og veier. Det er med andre ord ikke uten grunn at ho etterhvert blei nandens skogstjerne. Det nanden ikke sjøl har forstått av dette er ho visst mer enn en gang blitt gjort oppmerksom på av både førerhundtrenere og hjelpetrenere. Der mange førerhundbrukere har vært henvist til å gå bak sine hunder, har Ariell plassert sine egne bein der det er verst for å gi nanden nok plass til å kunne ferdes trygt og tørrskodd.

At nandens gamle ledaager dessuten har sine helt bestemte meninger om hvordan ting skal utføres har mange fått erfare. Ho har til og med krangla med en førerhundtrener som til slutt måtte gi etter for hennes beinharde krav om å få markere ei grein i nandens nesehøyde framfor å la henne traske der det var mest klinete. På tiende forsøk med trener trakk ho vedkommende ut i søla, men fortsatte å markere kvist for nanden :) Et resultat av mange års trasking i uframkommelig skog der Ariell erfarte at bare ho sørger for å gjøre nanden oppmerksom på hindringer man ikke uten vidre kan komme forbi, fikser de resten sammen. "Ingen er så lang at en ikke kan bøye seg, og ingen er så kort at en ikke kan tøye seg."

Til tross for at skogsstitrening ikke sto på timeplanen under utdannelsen hennes, har altså Ariell gort det stort som stifinner. Noen av oss har visst mer enn nok kropp å holde styr på i ungdomstida og må drilles i gode grunnferdigheter framfor prøvelser ute i terrenget. Til gjengjeld har dagenes gang virkelig lært denne dama hvordan ting bør gjøres. Er man i tillegg arbeidsnarkoman og innimellom evner å kanalisere noe av energien i riktig retning, er mye av grunnlaget lagt for å kunne gjøre en god jobb.

Jeg er ikke den vanskeligste å veilede, så der vi sto fast med vann og søle på alle kanter tok jeg gladelig imot litt hjelp og støtte fra en garva friluftshund. Innimellom stilte Ariell seg opp og så dumt på meg når nanden ba meg finne vei. Nanden måtte le av den litt underlige væremåten hennes, for med et sukk fant denne reserveledsageren ut at jeg tydeligvis er så blond at bistand med praktisk problemløsning var helt nødvendig. Besluttsom og sjølsikker gikk ho først helt inntill oss og inntok deretter plassen rett foran meg så jeg kunne følge tett bak henne.

Nanden er glad vi har eksperthjelp så lett tilgjengelig og mener at vår gråhåra sjefsledsager virkelig er et eksempel til etterfølgelse. Jeg er mer av den oppfatning at ho kan være et eksempel til forfølgelse, for denne vårbløte veien er virkelig vrien å jobbe på og volder meg altfor mye huebry. Nå må jeg fortsatt regnes som fersking på dette området, så nanden mener jeg bør ha et godt utviklingspotensiale bare jeg får litt mer erfaring.

Hilsen Apollo som er lys over og brun under.

Vinteren som vendte tilbake

Bilder: Tre våryre logrehaler som boltrer seg på jordet.
_______________________________________________________


Mars er en lunefull måned, og nanden sier det fortsatt kan komme mye snø, sjøl om vi nå har hatt en periode med bra vær som har tatt det meste av snøen. Og jada, i går kkom det. Ikke veldig mye, men nok til at prærien igjen blei hvit.

Dagens sol og varme har gjort sitt til at det nå ikke er noe igjen av snøen vi fikk, og vi nyter utelivet for alt det er verdt. Det er deilig med vår. Ikke er det så kaldt at en fryser av seg både ører og haletipp, men heller ikke så vamrt an bare blir liggende i skyggen og pese. Enda er det få insekter som har våkna til liv, så slikt plages en heller ikke med. Livet er rett og slett herlig nå om dagen.

I dag har vi også hatt besøk av vår lille, våryre venninde, og vi har kost oss ute i timevis, både vi tre firbeinte og den tobeinte. Vi har slitt ut veslefrøkna så ho til slutt sovna i armkroken til nanden, og nå senker præriefreden seg så også vi "voksne" kan roe ned og ta en liten blund.

Våryr hilsen fra Apollo og Ariell

En lang dags ferd

I dag sto bytur på programmet, men for en gangs skyld var vi så heldige å få kjøre bil til byen. Det innebærer også at jeg har fått slappe av i bilen der nanden likevel har hatt med seg ledsager. I tillegg til at ho skulle til øyelegen og nandemoderen skulle innom biltilsynet for fornying av førerkortet sitt, var vi også en snartur innom dyreklinikken. Fiskeolje og ørerens til Ariell sto nemlig på innkjpslista. Ørerens er visst et kapittel for seg om dagen, fordi den rensen som har vist seg å fungere ikke lengre blir importert. Å rense ører med klorheksidin ukentlig er ikke noe som frister, men Clorexyderm er nå i alle fall innkjøpt.

Nanden var også innom den ene dyrebutikken da ho er på jakt etter et litt mindre reiseteppe til meg, men vil ikke ha mørkeblått og ei heller lyserosa, så det blei ikke noe teppehandel i dag. Det er ikke så mange steder som selger ordentlig vetbed, og det er det eneste jeg kan ha av sånne fiberpelstepper, for jeg har en tendens til å "kose" dem i filler.

Ellers har nanden sondert terrenget etter egna hvitevarer, da både nytt kjøleskap, komfyr og vaskemaskin skal anskaffes i nær framtid. Nå er ho kommet så langt at ho har plukka ut det ho vil ha, så da er det bare handelen som gjenstår. Tusenlappene får i alle fall bein å gå på. Dessuten gjorde ho alvor av å kjøpe seg ny musikkspiller. Ho har lenge lidd under savnet etter sin kjære Ipod shuffle, så nå blei det endelig en ny en på henne.

Det blei en lang dag, og jeg har gjort mitt beste for å gjøre den levelig for min tobeinte. Da jeg lå parkert på H&M noen minutter fordi nanden trengte å ha begge hender fri, fikk ho med seg at jeg forholdt meg helt rolig da en dame ikke greide la være å klå på meg. Oppdagelsen blei gjort litt i seineste laget, men jeg oppførte meg jo så bra, så jeg fikk masse skryt for at jeg ikke viste særlig interesse for vesenet. Nanden synes det er greit å slippe til stadighet og måtte fortelle folk hva de helst ikke bør gjøre.

Nå er vi kommet vel hjem og det er på høy tid med litt mat i en sulten skrott.

Litt sliten hilsen fra en veloppdragen Apollo

Prosjekt potepleie på reise

Bilde: Burts Bees baby bee nappy ointment.
_____________________________________________________


Seinvinteren og starten på våren kan være utfordrende for labbene da temperatur og føreforhold gjerne varierer mye på denne tida. Grus, salt, is og skare tærer på tredeputene og det resulterer fort i såre labber sjøl når en ikke trasker milevis hver dag.

I februar var vi en del på farten og det var derfor helt nødvendig med reisevennlige remedier til smøring av poter. Når den både skal fungere godt, være lett å ta med seg og være av en viss kvalitet begynner det å bli utfordrende. Vanlige potevokstyper på tube eller stift er veldig langt unna å tilfredsstille nandens krav, og er ikke engang for nødløsninger å regne. Da kommer heller en leppepomade basert på naturlige fettstoffer til anvendelse. Potevoksen vi bruker hjemme kommer i en nokså stor og lite reisevennlig boks, så her måtte det tenkes litt alternativt. Etter litt testing av diverse klin på tube har nanden nå greid å oppdrive en reisevennlig løsning som gir nok beskyttelse og pleie til vintersåre poter. Bonusen var at ho samtidig fant en håndkrem av samme merke som hennes vinterherja hender blir bedre av.

De siste ukene har det altså gått i bleiekrem når vi har vært på tur. Burt's bees har en egen serie med stelleprodukter til de minste. Baby bee-produktene er spesielt milde og ikke sammensatt av altfor mange ingredienser. Siden Nappy ointment har som formål å beskytte babyens hud mot urin ,og da spesielt amoniakk fra denne, gir produktet en god, men likevel pustende barriere mot ytre kjemisk påvirkning. Samtidig tilfører den huden fuktighet og har pleiende og lindrende effekt på sår og irritert hud.

Fettbasen i Baby bee Nappy ointment består av mandelolje og bivoks tilsatt jojoba, canola og lavandin. Mandelolje er en rik fuktighetsgiver, mens bivoks gir god beskyttelse mot ytre påvirkning. I tillegg inneholder produktet zinkoksyd som også er vanlig i mange typer potevoks der den sammen med fettbasen skal danne en god, holdbar barriere mot ytre påkjenninger som veisalt o.l.

Innholdet av E-vitamin, samt eterisk olje av lavendel, ringblomst og kamille bidrar til å roe hudirritasjoner, samt nære og pleie huden.

Både jeg og nanden er rimelig fornøyde med løsningen. Ikke er den overveldende interessant å spise, men ei heller så skrekkelig ille at man føler trang til å rømme unna. Den har spart mine poter for en del påkjenninger. Om en skal være ute en stund bør en huske å smøre underveis, men denne salva sitter ikke noe dårligere på potene enn vanlig potevoks.

Søndagshilsen fra Apollo som tasser stille rundt på mjuke poter

Vekk med vinteren

Bilde: Apollo og Ariell sitter på jordet og nyter vårsola.
_________________________________________________


Nanden synes det er litt snodig at det knapt er antydning ti vinter i slutten av februar. Den siste drøye ukas sol og mildvær har tært så hardt på snøen at det for meste er blitt bart. Isen ligger fortsatt en del steder. På jordene og i veien vår er det fortsatt innsjøer, så nå venter vi bare på endenen.

Vinteren har nok neppe sagt takk for seg enda, for i natt har det vært ganske kaldt igjen, og noen sier det er medlt snø i helga. En ting er sikkert. De stakkarene som nå har opplevd en bar og forblåst vinterferie, får heller ikke oppleve skiføre i påska om ikke værgudene slår til med en skikkelig snøfall.

Det er digg med snø, men det er vakkert nå i vårløsninga også. Fine vanndammer å frese rundt i og tørt gras som er særdeles kjekt å tygge på. Nanden er glad Apollo ikke er veldig opptatt av å rulle seg, slik jeg alltid har vært, for de gangene han gjør det har han en tendens til å finne de mest gjørmete og bedritne stendene. Er det noe vi virkelig har nok av nå om dagen er det søle. Vi lever nærmest i en sump her nede. Sjøl om jeg synes det er godt å gnikke og vrikke meg rundt på bakken, velger jeg i det minste tørt gras når jeg skal rull meg.


Vårlig hilsen fra Ariell

Ris til egen bak

Bilder: Apollo og Ariell i vilter vårleik før vi reiste på tirsdag. Da var det fortsatt antydning til snø. Slik er det ikke nå.
__________________________________________________


Da har jeg og nanden vært på bytur. Ja, vi er til og med kommet vel hjem. Årsmøtet i førerhundklubben gikk forbausende rolig for seg, og alle frammøtte kom rimelig helskinna om ikke like fornøyde ut av det. Litt misnøye og visking i krokene hører med når det blåser på toppene. Nanden har nå pådratt seg en hel del arbeid. Det var vel ikke hennes opprinnelige plan å stille til valg som leder, men noen ganger tar ting en vending som gjør at planer må endres.

Sida møtet jo var såpass seint at vi ikke kunne komme oss helt hjem samme kveld, overnatta vi på hlavveien. Vi fortsatte hjemreisa ganske tidlig i morges, så nanden har hattt mesteparten av dagen til å gruble på hva ho nå har begitt seg ut på. Det skal noe til å holde full oversikt over en svært så aktiv klubb med et femtitalls medlemmer, og sjøl om nanden er godt kjent med klubbens styrearbeid gjennom to år som sekretær, blir det litt andre oppgaver å utføre som leder.

I løpet av døgnet vi har vært borte er jordene blitt nesten helt bare. En og annen flekk med is finnes jo, ja, også mengder med vann da. Nanden bare sukker og sier det er godt vi har håndklær i huset, for en kan nesten ikke bevege seg ute uten å bli grundig blaut. Vel, det mumles noe om å styre unna de verste vanndammene, men hvem gidder å gå rundt sånne store innsjøer, når man heller kan nyte et herlig bad i dem.

Klissvåt hilsen fra Apollo