Prærieleven

Bilde: En gul en... og en svart en. Her sitter de og nyter godværet og utsikten fra haugen sin.

Jeg befinner meg akkurat nå på den gode gamle prærien og kan videreformidle det glade budskap om at huset fortsatt står. Det er en stund sida sist jeg var innom her, men endelig har jeg da fått prøve meg som prærieulv igjen, sjøl om moroa nok blir kortvarig.

Det er visst på høy tid at nanden får litt hjelp til å oppdra denne gulingen sin, så han lærer seg å etterleve god prærieskikk. Akkurat der er jeg jo sjøl blitt ganske flink i løpet av sju år med stadige påminnelser, og jeg har nokså grundig bevist at all lærdommen fortsatt sitter like godt etter en måneds fravær. Ikke noe slinger i valsen her nei. Her skal en da oppfører seg som en dannet dame.

Ehm. vel. Det finnes kanskje visse unntak, som når nanden gnubber meg på magen eller rufser meg godt ved halerota. Da mister jeg nemlig alle hemninger og blir nokså dyrisk opptatt av å nyte berøringene. Det kan neppe defineres som anstendig oppførsel når jeg ligger på rygg og bretter meg ut så godt det lar seg gjøre, eller står der gryntende og gyngende samtidig som halen foretar sine radbrekkende øvelser. Det er i grunnen ganske imponerende at det viltre vedhenget der bak fortsatt er i full drift.

Jeg har også gjort en stor oppdagelse som dessverre ikke er til min fordel. Maten her i gården har fått en kraftig oppgradering, men det gjelder altså bare for denne unge herremannen. Jeg må nok slite med min blanding av oppbløtte småkjeks og frysetørka vom. Jeg har såvisst ikke lagt skjul på at jeg også ønsker meg ordentlig kjøttmat og synes denne forskjellsbehandlinga er blodig urettferdig. Ett gode har jeg da heldigvis. Jeg får nemlig mat mye oftere enn denne nykomlingen.

Ellers er det jo litt mer liv her i gården nå som ungdommen har satt sitt preg på prærietilværelsen. Han kan være litt småtøff når han først finner ut at han skal leike, og i dag gjorde nanden det nokså klart for han at det ikke er akseptabelt å spise gamle seige logradordamer til lunsj. Litt oppgitt måtte jeg bort å viske henne noen ord i øret om at jeg faktisk er så seig og sta at jeg er kapabel til å ordne opp sjøl. Ho ville ikke høre på det øret og er visst av den oppfatning at vi godt kan beherske oss en tanke for å unngå å pådra oss stygge riper i lakken og andre mer eller mindre alvorlige skader. Dessuten stiller ho seg tvilende til hvorvidt jeg tar hensyn til at jeg snart blir ti og ikke to år.

Når vi er ferdige med våre sprell og har klatra ned igjen fra tuntreet, sørger nanden nokså kjapt for at præriefreden senker seg. Det foregår med en kort og grei kommando som vi begge godt forstår betydningen av og prøver som best vi kan å adlyde.

Småbøllete hilsen fra Ariell

Prærievisitt

Da er jeg vel hjemme fra en staselig påskeferie som jeg har tilbrakt som mutter og fatters servicehund. En har jo ikke tid og ork til å hvile på sine laurbær sjøl om en er blitt pensjonist. I og med at mine arbeidsoppgaver stort sett har hatt tilknytning til avfallshåndtering i en eller annen form, mener nanden at renovasjonshund er en mer passende betegnelse. Vel. Det får ho nå mene hva ho vil om. Jeg gjorde i alle fall nytte for meg når fatter ikke hadde armer nok til å bære søppelposen i tillegg til alt det andre som skulle være med.

Nandens foreldre har virkelig skjønt at jeg både kan og virkelig fryder meg over å få hjelpe til. Jeg kan bære telefon og avis, hente sokker, hjelpe til med strikketøyet, vaske opp og rydde kjøkkenbenken. Riktignok lar de meg fortsatt ikke slippe til på de tre sistnevnte områdene, men med min iherdige innsats er det jo alltids lov å håpe på opprykk til en enda finere stilling. Kjøkkensjef hadde vært topp. Å få assistere fatter med terasseutvidelse og vedkløyving kunne også vært interessant, men nanden sier jeg skal holde meg langt unna alt som heter trevarer, for det blir så mye flisespikkeri. Dessuten spiser jeg av lasset og de tobeinte verdsetter dessverre ikke alle former for bearbeiding av tre like høyt. De foretrekker visst helst flis uten fis.

I dag avlegger jeg prærien et kort besøk for å sjekke at huset står og at nanden gir den nye prærieulven en grundig innføring i prærielivets muligheter og begrensninger. Det er nemlig ikke lite som kreves for å bli god prærieulv.

Vel. Jeg får varme nandebeina litt mens den slappe ungdommen er i drømmeland. Han må forresten ha stranda på ei øde øy, for det kan ikke være mye liv der han befinner seg nå. Han bare smatter litt innimmellom og har det visst ganske fint ser det ut til. Da er nok safariturene mine noe livligere ja. Jeg går heller ikke av veien for å forfølge en elgoraff, noe nanden nokså tydelig har fått merke fra tid til annen. Det tok tid før arret på leggen hennes forsvant etter drømmeturen der jeg spant av gårde, og uheldigvis kom i skade for å sette ei klo i det skrøpelige skinnet hennes. Det kan vel trygt kalles et aldri så lite mareritt, for det var ikke akkurat reimlær av prima kvalitet det der nei :) Mulig vedlikeholdet også var mangelfullt.

Nåvel. Det var jeg som skulle avslutte til fordel for litt nandelig nærvær.

Kosehilsen fra Ariell

En lang historie for en lang fredag

Vel. Jeg er vel en forklaring skyldig sjøl om dette er litt vanskelig, og ikke engang nanden snakker så veldig høyt om det. Nå er det jo litt håpløst for henne å ro seg unna sannheten, for hennes firbeinte er plutselig blitt lys og har fått ekstrautstyr, så det er strengt tatt ingen tvil om at det har skjedd noe drastisk. Denne gulingen har altså gjort prærieulv av seg og har også kommet brasende inn i min tilværelse.

Det har seg altså slik at ting plutselig begynte å skje veldig fort for en måneds tid tilbake. Nanden hadde nok ikke helt tatt med i beregninga at ho skulle få ny hund så fort, men ho er nå ferdig samtrent med denne gule jyplingen og de har vært på frifot noen få dager. Det er jo gjerne da sirkuset virkelig begynner, så de jager nok påskekyllinger så fjæra fyker og knuser påskeegg så det skvetter rundt øra på dem.

Apollo er en herlig labbegutt og barnslig som toåringer flest. I likhet med meg har han også utseendet med seg. Han er ikke av det helt lyse slaget og likner litt på en karamellpudding med mye karamellsaus over.

Etterhvert skal jeg vurdere å la han få bistå meg litt med bloggen, så dere får nok stifte nærmere bekjentskap med karen. Men akkurat nå trur jeg han har mer enn nok med å lære seg nandens husordensreglement og alle de håpløse bestemmelsene om ferdsel på prærien.

Det er godt jeg er kommet over den tida da jeg var ung og dum og på død og liv måtte oponere mot de tobeintes hersketrang og underlige måter å te seg på. Jeg har stort sett akseptert spillereglene for omgang med de tofotede vesnene og deres omgivelser, og lever rimelig godt med dem. Men blir det for ille funker det fortsatt å klemme øra godt inntil hue, så slipper jeg å høre det jeg ikke vil høre. En må jo nyttegjøre seg de få fordelene hengeørene gir. Nanden er riktignok av en litt annen oppfatning og mener at jeg steller i stand skikkelig fest for soppen når jeg tetter igjen ørekanalene på den måten.

Dessuten trekker de gjerne inn piggene når jeg setter opp mitt mest uskyldige ansiktsuttrykk som klart og tydelig formidler at "nei du, dette vet jeg da aldelese ingenting om. Så hvordan dette kan ha foregått må du spørre flua på veggen om".

Her jeg ferierer på hytta ved sjøen og koser meg glugg ihjel med go'beina mine, sender jeg Apollo noen medfølende tanker, og håper han finner ut hvordan han skal hanskes med nanden uten å havne i store vanskeligheter. Ho kan være vrien både å forhandle og diskutere med, så det er best å ikke ha for mye høy i hatten.

Ønsker samtidig alle der ute noen fantastiske påskedager, enten de nytes med eller uten påskeegg, skismurning og solkrem.

Påskeeggende hilsen fra Ariell

Feriefølelse

Nanden kom traskende tidlig med gulngen sin i dag. Ho skyldte visst fatter noen penger som ho ikke huska å levere i går. Dessuten har herr og fru Snarheim planer om å dra på påskeferie i dag. Slikt skjer sjelden grytidlig, men nanden har lært at det ikke finnes regler uten unntak. Unntaket inntraff ikke i dag heller, så dermed fikk nanden noen timer med kaffe, sol og dobbel bikkjekos på verandaen. Vi klumpa oss sammen på verandagolvet både den tobeinte, jeg og denne gule. Der tok vi livet med ro inntil nanderyggen begynte å klage over komforten.

Her om dagen kom jeg visst i skade for å skrive noe om mine tidligere nykker. Nanden sier at man kan se mellom fingrene med slikt når man gjør som meg og utnytter forbedringspotensialet maksimalt. Seinest i dag har jeg nemlig bevist at matforsvar for lengst er et avslutta kapittel. Jeg og gulingen lå nemlig på verandaen og gomla litt påskeknask i hverandres nærvær, helt uten stress.

Nei, nå må jeg løpe for nå er bilen ferdig pakka og matmor roper på meg. Jeg skal få være med på påskeferie med mutter og fatter, så nå kan nanden ha det så bra. Endelig får jeg mulighet til å stikke av en tur uten henne. Det er jo ellers ho som har vist visse tilbøyeligheter ti å reise fra meg.

Feriestemt påskehilsen fra Ariell

Ikke akkurat latmannsliv

For tredje gang har jeg hatt besøk av nanden og hennes polkagris. Ettermiddagen tilbrakte vi i finværet på verandaen der vi firbeinte delte broderlig på vår felles tobeinte.

Vi tok livet aldeles med ro mens de tobeinte inntok grillmaten sin. Etterpå reiste vi på bursdagsbesøk til nandens bestefar, der jeg etter en rask hilserunde inntok mutters og fatters fang, mens nanden så til at Apollo verken begikk noen overdrevne hilseritualer eller fikk anledning til å finne på andre sprell. Jeg gjorde det helt klart at jeg absolutt ikke var på tur med nanden og la øra ekstra godt inntil hue så jeg slapp å høre hennes innvendinger mot å ligge på fanget når man tross alt er gjest.

Etter bursdagen var jeg med mutter og fatter til fjells. Der er det bløtt og sølete. Påskesnø er det ikke lett å oppdrive nå, så vi måtte ta beina fatt og labbe av gårde i søla fra parkeringsplassen og opp til hytta som lå et godt stykke unna. Jeg fikk en god kveldstur på den måten. Både været og temperaturen var utelivet verdig, så jeg fikk slappe av på et teppe mens de tobeinte inspiserte det nye byggverket. Det blir lett mye ståk og bråk med masse småfolk i ei lita hytte, så det var godt å få en fredelig plass å ligge på. Sida det var såpass godt uti kveldinga blei det en snar visitt. Vi skulle jo ta oss ned igjen til bilen innen natta kom snikende også.

Nå er det definitivt natta for meg, så nå skal jeg legge meg på madrassen min og snorke i kor med fatter til mutter blir sprø. Og når matmor finner ut at det er tid for å ta fatt på en ny dag skal jeg holde gubben med selskap til fruen er kledd og klar for mine frokostritualer inkludert tur, mat og diverse. Det er godt ho ikke er av det slaget som har for vane å dra seg til langt på dag, for da ville nok min tilstedeværelse lagt en demper på feriefølelsen i disse påskegule dager.

Nattakos fra Ariell

Mer besøk og en liten mimrestund

I dag har nanden besøkt meg igjen. Gulingen var med, men han hadde ikke noen dame med seg i dag. Jeg er ikke interessert i å lage spetakkel og ferskingen lot meg dsssuten nokså velvillig få låne en flik av nanden. Egentlig er han jo ganske kul når han ikke driver og ypper seg. Nanden holder på å lære han at det er noe som heter innefart og at herjing og bølling faller inn under kategorien utomhuslige sysler. Det ser ut som Apollo har godtatt innereglene, for han lå pent og rolig på plassen sin. Til og med da nanden for en stund måtte flytte seg til et annet bord for å være bittelitt sosial, og jeg greide snike meg til en ekstra lur på beina hennes, blei grønnskollingen liggende i ro i andre enden av den lange stua.

Stakkars lille gutt! Han har mye å lære og mange mils vei å gå om han skal greie å fylle mine sko. Nanden mener Apollo har gode forutsetninger for å overta mine funksjoner sjøl om han jo aldri vil bli den samme som meg. Vi har alle våre styrker, svakheter og særegenheter. Jeg har da ikke alltid vært drømmehunden jeg heller, sjøl om nanden mener ho knapt nok kunne fått noen bedre hund. Det skal nå sies at ingen lenger kan huske sist ho var så oppgitt over meg at ho strødde om seg med mindre pene gloser. Førerhundteknisk har det alltid vært hevdet at jeg har er et funn, men det er nok ellers ikke alle sider ved meg som har vært gull verdt, til tross for at jeg utad har framstått som relativt eksemplarisk. Det har nok gått ei kule varmt innimellom ja, men etterhvert gikk tingene seg til. Noe snusk er man fint nødt til å akseptere, men heldigvis er jeg både lærevillig og tilpasningsdyktig, så de verste irritasjonsmomentene greide vi legge bak oss.

Jeg ga opp å knurre på fulle folk når vi satt i buss i timevis, fant ut at det var bedre å holde seg unna andre hunder enn å stelle i stand bråk og lærte at nanden blei veldig fornøyd når jeg jeg tok ett par kvikke steg bakover i stedet for å slenge meg rundt halsen på hvermansen. De ekle bikkjene fant jeg det lurest å sette opp farten for å slippe raskt forbi.

Mat har alltid vært overordentlig viktig i min tilværelse. Kennellivet lærte meg dessuten at en måtte karre til seg det man kunne og ellers passe godt på alt en greide få tak i.
Med slik bakgrunnserfaring gikk jeg ikke av veien for å gi nokså tydelig uttrykk for hvem som eide spiseriene. Jeg gjorde snart den leie oppdagelsen at nanden beholdt de beste godbitene sjøl, så jeg måtte løpe til utgangsdøra for å smiske pølse av en nand som satt på golvet med ryggen til meg. Det var ikke småtteri ho skulle ha i bytte, og dessverre er det også sånn at det ikke er praktisk mulig å tigge pølse med et tyggebein i munnen. Jeg erfarte at mine klisne tyggebein var trygge i nandens hender og at jeg fikk dem igjen så fort godbiten var fortært. Med tida blei ho noe mer kravstor også, og forlangte at jeg bare skulle ta godbiten og ikke fingrene hennes.

Min vannvittige stahet og mine fire bein som plutselig kan stå som spikra fast i bakken har redda nanden unna mang en knipe. Jeg kan skille mellom brev og servietter og veit at konvolutten skal i postkassa, og servietten i søppelbøtta. Har nanden søppel eller post i hånda er kommandoer overflødige og jeg er straks på leit etter riktig kasse.

Jeg har mange ganger sett hvordan folk trykker på knapper for å åpne dører og skjønte etterhvert sammenhengen. Det har har flere ganger forhindra nanden i å miste tog og latt henne slippe ut av trikker og t-baner på riktig holdeplass når det ikke er andre tobeinte som skal gjennom samme dør.

En av mine siste bragder var å samlse sammen det som skulle være innholdet i nandens myntpung. Av og til kan ho nemlig være klønete og slepphendt. Da er det fint med litt bistand fra en som kan apportere hva det enn måtte være. Dessuten har jeg vært rå på nye ruter, noe nanden har satt så stor pris på at det har vært både 17. mai, jul og bursdag på en gang når vi har ankommet målet.

En ting er nå helt sikkert. Uten meg hadde ikke nanden vært der ho er nå, og jeg har tross alt gitt henne praktisk bistand gjennom en hel lærerutdanning pluss deler av en mastergrad. Jeg har vært både rektorhund og dohund, imponeert leger og sykepleiere og en masse andre mennesker. Dessuten er jeg blitt vanvittig god på å stå og gå i kø. Faktisk er jeg til og med blitt en drøm å være på reisefot med, noe nanden ikke akkurat forestilte seg da vi begikk våre første bussturer der både påstigning, avstigning og bussturen i seg sjøl utgjorde en sann utfordring for oss begge.

Vel. Det her var bare noen små pirk i haugen av minner fra sju begivenhetsrike år. Sjølbiografien min kunne fint blitt et ti-bindsverk, men jeg akter å bruke pensjonisttilværelsen til å skape flere gode minner.
Når jeg nå kaster inn håndkledet og lar yngre krefter overta som ledsager for nanden, skal jeg kose meg masse sammen med alle de tobeinte godingene jeg har rundt meg. Så får jeg også prøve å gå foran som et godt eksempel for den firbeinte nykomlingen. Han er jo en kjernekar, men stakkaren trenger litt tid på å finne seg til rette og bli skikkelig kjent med den kravstore nanden min. Gudene skal vite at ho ikke er noe enkelt menneske å gjøre til lags, men det er faktisk mulig å få det til. Det har jeg bevist!

Til slutt får jeg avsløre at jeg som pensjonist har gjort krav på ett gode. Retten til å ligge på fanget!

Mimrehilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Mars Coat King

Nanden mener det er en skam at dette redskapet ikke åpenlyst har blitt tildelt noen favorittstatus. Ve. bedre sent enn aldri, og nå forsøker vi i det minste å bøte på problemet.

Vi har hatt en slik pelskonge i vårt eie noen år nå, og den har vært uunnværlig når det trengs en skikkelig opprydning i underulla. Diverse hjelpemidler for vanskelige røyteperioder har vært prøvd, men de fleste forkastes raskt fordi de enten er lite effektive eller sliter for mye på den vanskelige pelsen min.

Det siste året har alderen gjort at pelsstrukturen er blitt mye finere, så nanden har nå gått til anskaffelse av coatking med 26 blader (såkalt ekstra fin). Vi har ellers hatt nytte av en med 20 blader (fin), og den kan fortsatt fungere godt til grovarbeidet.

Det geniale med coatkingen er at den drar ut den ødelagte og døde underulla uten å lugge ut eller skade den friske pelsen. Redskapen har en skarp egg som ligger på innsida av en krumning slik at den verken kan skade folk eller dyr. Nanden sier det kreves litt teknikk for å bruke den riktig slik at resultatet blir bra, men den gjør virkelig underverker for en tett dobbel pels når den er på sitt verste.

Coat King finnes i godt utvalg hos Småfeservice og Tempo hund og katt.

Nanden på besøk

Dette er litt snodig synes jeg. Som tidligere nevnt er jeg jo blitt herskerinne av kråkeslottet, og i dag har jeg altså hatt celebert besøk av nanden. Sjølsagt blei jeg i fyr og flamme over å se henne igjen, men nå er det jo her jeg bor. Så når ho stikker av på den måte og svikter meg så grundig kan ho da ikke forvente at jeg skal kaste meg om halsen hennes og hyle og skrike som en annen månesjuk raritet.

Nå var det vel kanskje mer frykt enn forventning i den tankegangen, men jeg oppførte meg altså ganske eksemplarisk da nanden plutselig sto i gangen. Jeg måtte sjølsagt logre, danse og prate litt, men det gikk så fort over at ho nesten blei litt overraska. Viktigst av alt er jo kos, så jeg heiv meg ned på rygg og bretta meg ut så godt jeg er god for. Heldigvis hadde ho ikke glømt hva det betyr, så jeg fikk en real runde gnubbing før ho plutselig ville ha meg med ut. Der sto en dame med en spinnvill gul hannlabbe i bånd. Jeg måtte jo erte litt for jeg fikk springe løs, mens han måtte holde seg pent i ro. Begge blei med inn og vi firbeinte fikk ligge under bordet mens de tobeinte drakk kaffe. Jeg fikk låne nandebeina å ligge på, mens gulingen pent måtte holde seg i ro hos den strenge dama på andre sida av bordet.

Jeg blei liggende da nanden reiste seg for å gå, men da ho begynte å snøre skoene sine måtte jeg ned for å se om det skjedde noe spennende. Bikkja og den andre tobeinte var vekk, men nanden tok med seg sele da ho var klar ti å gå. Akkurat da lurte leg litt på om jeg skulle være med ut å jobbe, men jeg fikk god hadetkos i stedet. Dessuten kom matmor med en velfylt Kong til meg, så da kunne nanden bare ha det så godt.

Man er ikke i stort behov av noen nand når man lever så kongelig som jeg gjør om dagen, og sjøl er ho sjeleglad for at jeg tar det så pent. Ho har jo heller aldri vært i tvil om at jeg blir stelt veldig godt med her, men det var en tydelig letta nand som reiste fra meg i dag, i trygg forvissning om at jeg har det helt topp og har slått meg til ro med min pensjonisttilværelse. Jeg har jo tidligere vist noen tvilsomme tendenser, men er kommet over de verste nykkene nå.

Jeg har vel nevnt før at man ikke ligger på latsida her i gården heller, og de passer godt på så jeg får den mosjonen jeg trenger for å holde meg i form. Jeg har ikke lagt på meg etter at jeg flytta hit, og er fortsatt slank og fin til beste for mine litt utsatte ledd.

Nanden er strålende fornøyd med at hennes mutter og fatter er så lettdresserte. Etter å ha sett hvor lite som skal til før jeg får løs avføring og diverse, er de nok også ekstra nøye på hva jeg får tilgang til. Alle anvisninger om stell og fôring får grundig oppfølging. Nå ser jeg jo frisk og fin ut også da, så her er det bare fryd og glede om dagen.

Kan man ha det bedre?

Kongelig hilsen fra Ariell