Om å se framover... og bakover

Nå på tampen av året er det på høy tid med noen nyttårsforsetter. Nanden har det samme forsettet som ved inngangen til dette året. Det innebærer kort å greit å læ nyttårsforsetter være noe andre sysler med for nedturer blir det nok av likevel.

Så var det tilbakeblikkene da. Hvilke av årets begivenheter huskes fortsatt så godt at de er verdt å nevne? Det året nanden fikk meg var lista over årets begivenheter blitt i lengste og tyngste laget for ho, med flere dødsfall og starten på krevende og elendig organiserte studier. Nanden brukte sommeren til å slite seg ut før studiestart. Overraskelsen var stor da jeg fikk løpetid i starten av juni. Deretter inbilte jeg meg at jeg skulle ha valper og tilbrakte fem hele dager i stor sorg over et pipepinnsvin. Det endte med ryggverk for nanden som bodde på golvet med meg i den tunge tida. Deretter var det tid for å skolebenken og jeg blei sterilisert en gang utpå høstslengen. Nå har det jo gått noen år, så det her var kanskje å se litt vel langt bakover i tid.

Av årets begivenheter nevnes i fleng:
- en langhåra, ¨blå sau som blei min under en bytur med overnatting
- opprykk til lydighetsklasse 2
- min tilstedeværelse i konfirmasjonen til mine spinnville, tobeinte venner
- to fine uker i Hurdal som endte med ørebetennelse
- øverbetennelse i lange baner som ødela hele badesessongen
- flere Hurdalsturer uten bading og med mange kjedelige, treige firbeininger
- en lang og hektisk høst med mange turer til Rotodden
- en RTV-trening i bymiljø som alle involverte parter var svært fornøyde med
- mange gode eksempler på at nanden er et rotehue og at jeg er verdensmester i å redde ho unna trøbbel
- noen hendelser med jorbærkurv, spekepølse, gammel kake (nanden bare sukker og mener jeg burde la være å nevne det)

Det nye året starter heller ikke med blanke ark. Nanden har oppdaga en ny kul på meg, så det blir nok det gamle årets siste og det nye årets første bekymring for henne.
Snodig det der. Jjeg er frisk og sprek og har hatt et godt år. Nanden er fornøyd med meg og da er jeg bare glad og lykkelig. Logrer fortsatt med hele meg og tar gjerne noen dansetrinn også. Så skal den nanden bære seg over en liten ujevnhet. Mistenker at ho har abstinenser. Det er jo noen måneder sida siste veterinærbesøk nå. Vi var der så ofte og så mye at jeg trur ho blei litt avhengig. Da er det vel på høy tid med en tur igjen.... og en til ...og en til... og

Ve, vel. Den tid den sorg.

Julete hilsen fra ei julesprelsk tørrlabbetusse som til og med har spist litt julemat i år.
PÅ LOVLIG VIS!

Julestri = kjedelig

Det er midlt, glatt og urolig vær. Inne er det vasking, baking, grising, pakking og spising. Det bannes over alt som går på skakke og flires av diverse tragikomiske hendelser. Petter edderkopp lever et farefult liv og fangstredskapen får han ikke ha i fred.
Alle løper rundt å har altfor mye å gjøre og jeg er bare i veien uansett hvor jeg er. Det havner mye rart på golvet for tida og jeg prøver jo så godt jeg kan å jakte smuler når jeg mener det er trygt, men det ender stadig med knurr og glefs. Vår hjelpsomme gjest har nå dratt hjem for å hjelpe seg sjøl med å få det reint til jul. Her er vi da kommet et godt stykke på vei nå.

Heldigvis er ikke alt like ille med denne tida før jul. Jeg får gjerne litt annen mat i skåla av og til. En akstra eggeplomme nå og da når nanden bare skal ha eggehvita sjøl. Litt ris og havregrøt er jeg også blitt tilgodesett med.

Det er dumt med den snøen som nå blir hard for labbene og glatt å gå på. Nei. Nå får jeg forstyrre nanden litt. Det er jo uansett ikke mer vamrt vann igjen, så da er det slutt på vaskinga for en stund.

Holketet og forblåst førjulshilsnen fra Ariell

Den store fikse -og ordnedagen

Det er fortsatt forholdsvis kjølig der ute og nanden benytter muligheten til en real lufting av teppene mine. Dessuten er den kalde puddersnøen kjempefine til teppereingjøring, så jeg fikk hjelpe til med å vaske og riste tepper. Jeg fikk vaske velsefellen min. Den er jo ikke så pen lenger, men den er med på det meste fordi den er så kjekk å drasse med seg rundt. Fin å slange seg på foran vedovnen er den også. Som sagt tok jebben med å vaske den sjøl, mens nanden ga seg til å denge og riste de andre stakkars teppene og fellene. Jeg tok rennefart og dro med meg fellen over jordet så den fikk et skikkelig snøbad sammen med en real omgang juling. Jeg syntes det var kjempestas og nanden holdt på å le seg fillete av den intense behandlinga jeg ga min gamle, utslitte sau. Den har vært brukt, og duger fortsatt, til så mangt. Alt fra liggeunderlag til leikefille. Så er den en litt mer naturlig utgave enn den nymotens lyseblå ulla. Nanden er heller ikke så glad i den, for den lange knæsje pelsen er håpløs å få rein, så den er ikke så veldig blå lenger. Når ho tenker tilbake på det var det vel likevel et av årets kupp, for den kosta egentlig drøyt femhundre kroner og vi fikk den til en fjerdedel av den prisen. Sånn går det når nanden er et sånt rotehue som ikke greier å få med seg alle nødvendigheter på tur.

Jeg har også fått en god omgang pelsstell i dag. Klørne på bakbeina har fått en omgang med fila, så nå er det bare fryd og velstand til nanden kommer med potesaksa og skal klippe håret mellom tottillene mine. Det er nemlig skikkelig vemmelig, men nanden er lite forståelsesfull på det området. Ho bare sukker litt oppgitt over hvordan jeg ter meg og sier at det går mye fortere hvis jeg lar være å skape meg sånn. Ellers er jeg jo heldig som har min egen private labbepleier som passer på at labbene mine har det bra.

Ruskopphilsen fra Ariell

Fjort lort

Fiskeolja holder på å gjøre meg litt for løs i lorten, mener nanden. Dessuten kommer det visst ut altfor mye. Så mye at ho har problemer med å plukke det opp på den vanlige måten og må bruke to lorteposer av gangen. I dag ferska ho meg forresten i å snuse opp noen djupfrosne rester. Jeg skjønner ikke hvordan ho merka det, men jeg må nok ha blitt litt for ivrig et øyeblikk, og kanskje ikke helt lydsløs heller. Prøver å ikke være så uforsiktig, men nanden er blitt ganske flink til å avsløre meg, og vokter meg som en hauk når vi er ute.

Her om dagen fikk jeg knurr og glefs for at jeg luska litt fraværende rundt i bushen og ikke hørte etter med en gang. Skal ikke tobeinte egentlig bli snillere nå som det går mot jul? Det har jeg ikke merka my til gitt. Nanden sier jeg lider av midtllivstras. Det er visst hundeverdenes versjon av den menneskelige midtlivskrisa. Ho mener hørselen min litt for ofte er midlertidig ute av drift og sier jeg er mer enn ekstremt opptatt av mat for tida. Jeg er jo bare en liten, sulten labrador, og hva gjør man når man er sulten. Jo, man spiser! Til og med nanden min gjør det. Men hos henne er det lite forståelse å hente.

Nå er jeg blitt trua med fôrbytte hvis det ikke bedrer seg over nyttår. Det er veldig synd for nå fungerer det ganske bra, gir lite kløe og litt bedre labber, sjøl om tredeputene fortsatt er litt tørre i kantene. At fett -og proteinbalansen i gamlingfôret fra Hills` passer bra til meg er i alle fall merkbart. Nanden sier at hos mennesker er det sånn at en kan bli mer sulten av lite proteiner, men at fett også gir god metthet. Det største problemet nå er at altfor mye går rett igjennom og blir til lekre, store kladder. Nå trengs det jo ganske mye fyllmasse for å kunne lage sånn posemat til firbeinte. Det kan nesten se ut som slike ting lages etter de tobeintes næringsbehov og ikke for oss firbeinte som skal spise det.

Tida får nå vise hva neste trekk blir, men det er igjen aktuelt med vom og hundemat, enten med grønt tilbehør eller i kombinasjon med noe knotteri. Nanden mener det siste er mest praktisk, og jeg har ikke stemmerett med mindre jeg sultestreiker. Nå er det ganske utenkelig for ei labbetusse som meg, så da blir det nok slik nanden vil.

Småsulten hilsen fra Areill Gigalort

Den nanden, den nanden

Nanden har hengt opp adventstjerna, fått englekrans med fire hvite lys på bordet og en halmrkans med bjeller på ytterdøra. Ho prøver å lese til eksamen, skjærer stygge grimaser som visstnok kommer av stadig tilbakevendene hueverk, og irriterer seg over direkte uheldige utsagn i den nye førerhundkalenderen fra blindeforbundet. Når eksamen er overstått skal resten av huset endevendes før julebaksten og resten av gavene skal fikses. Vi skal få litt helgebesøk igjen også. Det er alltid koselig det, men de tobeinte holder på med så mye rart.

Hele vofsevennegjengen har gått sammen om vår første julegave til Nussedachsen. Vi venter i spenning på å få den i hus og håper den blir fin. Julegaver skal jo være hemmelig så da kan jeg jo ikke røpe hva det er.

Senga mi lider i mangel av nytt trekk som vi enda ikke har fått. Vi har venta i mange måneder nå og madrassen bærer preg av det. Nanden mener det er bedre at jeg får ny seng når det er kommet så langt. Inntil videre fortsetter vi å beskytte det som er igjen av den gamle med reisemadrassen og ekstra tepper. Jeg har jo saccosekken også da. Der har jeg tilbrakt mange timer, så den er blitt ganske flat og trenger påfyll.
Nanden har lurt litt på å legge den på soverommet, men nå er det så kaldt at ho ikke vil jeg skal ligge der inne på grunn av golvtrekken.

I løpet av uka har det iommet mer av det kalde, hvite så nå er det kjempe moro å rase på jordet. Snøspruten står rundt meg og noen steder bir jeg nesten helt borte i alt det hvite. Nanden sier jeg kunne gjort god nytte som brøyteplog. Veien vår er blitt kjempefin. Det er fint å jobbe på godt snøføre. Så lenge det ikke er for kaldt trives også labbene mine veldig godt med det.
Nå er det smøring med labbefettfør vi går ut og spraybehandling når vi kommer inn igjen.

Vinterlig hilsen fra snøhunden Ariell, som nå er blitt hvit labrador

Aleine og forlatt

I dag stakk nanden bare av sånn uten videre og blei borte noen timer. Nå er jeg jo av det slaget som ikke lager leven eller går til angrep på inventaret mens min tobeinte samboer er borte, men det er skikkelig kjipt å måtte være ijgen hjemme. Jeg er jo tross alt vant til å få være med fordi jeg har en viktig jobb å gjøre. Nanden ville gjerne hatt meg med, men sier at det var fare for mye folk og en del støy, så ho fikk nøye seg med en arm å henge i.

Vi har fått en del snø igjen nå. Den er et fantastisk flerbruksmiddel. For det første er den er utrolig god å rulle seg i og er dermed fiinfin pelsvask uten ekkel såpe. Så kan den spises også. Det gir masse vann og ekstra turer ut for å tømme tanken. Sjølsagt spises enda mer snø i samme slengen så jeg er sikra en ny luftetur ganske snart. Det der er litt uvant for nanden min, for jeg drikker jo vanligvis ikke så mye vann og trenger derfor ikke så mange vanneturer.

Nei. Nå vil jeg ut å nyte snøen.

Snøfrisk hilsen fra Ariell

Mer besøk!

Vi har hatt overnattingsgjest igjen. Denne gangen fikk sommerstua, eller musestua son nanden har døpt den om til, virkelig gjennomgå. Alle de gamle teppene mine måtte kastes. Musa hadde nemlig vært så ugrei å lorte dem til. Uoppdragne krek altså. Dermed måtte jeg si farvel til det fine, røde ullteppet som det er brodert navnet mitt på også. Jaja. Godt jeg har andre tepper jeg kan brukie. Dessuten er jo saccosekken ubeskrivelig god å ligge i da.
¨
Nanden er litt bekymra for broren sin som er på sjukehuset og får reparert labben sin. Han må være der noen dager siden det kan hende at han får mye vondt. Det viktigster er jo at han blir frisk og rask så han kan løpe med meg igjen. Han har ikke vært så god til det den siste tida.

Uka som gikk har vært ganske stille og rolig, med unntak av fredagen. Da hadde vi med vårt faste reiseføge på bytur. Både ho og nanden fikk ødelagt litt penger. Ingen av butikkene vi gikk i var særlig spennende, bortsett fra matbutikken da, men jeg er jo såpass veloppdragen at jeg ikke finner på noe sprell der inne.

Nei. Dagen er for kort til å bli sittende her. Nå må jeg ut å gjøre noen ærend. Litt kaldt på labbene om dagen, men det verste er det ekle underlaget som enten er glatt eller hardt og vondt å gå på.

Vinterlig hilsen fra Ariell

Jeg hadde besøk i helga!!! :)

Min tobeinte venninne var her i helga. Ho mente visst at det ikke så så bra ut her, så ho var stadig på farten med støvsuger eller mopp for å fjerne edderkopper og deres fangstredskaper. Støvsugeren liker jeg ikke. Den bråker noe aldeles vederstyggelig og er dessuten svært så uforutsigbar.

Snodig så ofte de tobeinte trengte påfyll av fôr forresten. De satte seg jo stadig ned for å smake på noe. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye spetakkel det ville blitt om det var meg. Her om dagen ferska nanden meg i jakta på noen fôrkuler som lå nokså åpenlyst. Fôrbøtta var nemlig nokså full og sto plutselig på golvet fordi noen skulle legge litt julekos i fryseren. De fôrkulene fikk jeg ikke noe glede av for det hele endte med et klyp i øret. Nå er ikke nanden særlig hardhendt, men så er jp ørene ganske følsomme.
Neida. Nanden er ikke noe klypedyr. Ikke biter ho heller, men akkurat når det gjelder matjakt innomhus er ho veldig streng. Det fikk jeg tidlig lære.

Ho har dessverre også fått vite at jeg ikke var noe stas å ha i hus som liten, villstyrig valp. Fikk jeg muligheten til å nappe til meg noe spiselig, benyttet jeg meg av den. Jeg lærte også at det lønner seg å være kjepp. Da kan en unngå at noen merker det sånn med en gang. Da er det jo uansett ingen vits i å ty til irettesettelser når noen seint omsider oppdager hva jeg har gjort. I kennelen på førerhundskolen fikk jeg videreutvikle spiseteknikken ved å sluke min egen matporsjon og dereetter knabbe resten av det mine samboere ikke hadde fått i seg. Jeg spiser litt penere nå som jeg ikke har noen konkurrenter og heller ingen å stjele fra når jeg er ferdig med mitt, men nanden sier at ho fortsatt ikke har greid å finne noen med min ekstreme spiseteknikk. Ikke engang blant mine grådigste labradorvenner. Dermed er konklusjonen at jeg er og forblir en uforbederlig ekstremutgave av et matvrak.

Nå har nanden begynt å spraye labbene mine med en spray som stinker ørerens.
Fytti pyton, så ekkelt. Det skal visst hjelpe for de tørre potene mine og så slipper jeg å lage så mange fettspor på golvet. Nå får jeg en annen fiskeolje i maten min også, men fiskeolje har aldri pleid å gjøre noe fra eller til. Vinteren er temmelig hard mot labbene mine. Sjøl om de alltid er tørre blir det mye verre nå i vintermånedene. Det begrenser utetilværelsen og nanden må stadig ta den vanskelige beslutningen om når, hvor og hvor mye jeg kan jobbe uten at det blir vondt for undersåttene mine. Særlig de slags snørestene som er igjen nå gjør det vondt å gå. Snøen er hard, men jeg kan såvidt tråkke gjennom den. Skare kalles det visst og skjærer som kniver i labbene. Der det ikke er sånn skaresnø er det blitt is. Glatt og ekkelt her nede på flata nå. Min tobeinte vakler rundt og mener det ville være bedre med fire labber og klør akkurat nå, men er redd ho ikke ville greid å holde styr på dem uansett, for det er visst vanskelig nok med de to beina ho har. Ho er jo uansett så lav at det ikke er så langt å dette. Nedturer kan jo uansett være både skremende og ubehagelige, særlig om de kommer brått og uventa og farten er stor.

Nei, nå må Jeg ut å få litt vind i pelsen. Det er stadig noe urolig luft som rusker litt i hustaket her.

Forblåst hilsen fra Ariell

Jeg var nesten flink

Vel. Det vil si. Nanden sier at jeg var veldig flink, men ho så ikke så fornøyd ut da ho kom inn igjen etter lufteturen sin. Jeg måtte ligge igjen sammen med en drøss skrullete skapninger. Jeg greide det en stund, men til slutt blei trangen til å finne igjen nanden for stor. Det verste var at ho var søkk borte, så da satt jeg pent på utsida av ringen og klødde meg litt til ho kom tilbake. Nå har vi jo trent mye, så jeg skal være sikker på at ho kommer igjen, men noen ganger blir det bare så utrolig skummelt og da tør jeg ikke bli liggende der.

Resten av øvelsene gikk veldig bra og vi fikk visstnok en bedre poengsum enn sist. Hadde jeg greid å gjennomføre fellesdekkøvelsen sånn nogen lunde, kunne vi fått opprykk. Nanden sitter og vrir hue for å finne nye treningsstrategier, men sier det er vanskelig fordi ingen av gjengen vår har sett hva som egentlig skjer. Jeg har jo bevist at jeg kan, men det her er ikke så lett. Vi skal trene masse og prøve en gang til våren. Hvis det ikke går da, sier nanden min at vi bør vurdere å gi oss. Synd det. For jeg liker egentlig mange av øvelsene veldig godt.

Kjegla fant jeg uten problemer i dag, sjøl om den var bitteliten. Ja mye mindre enn de kjeglene vi pleier å trene med. Jeg ville til og med prøve å løpe til den før nanden var klar :)

Jeg har fått dekken i dag. Det skal hjelpe meg å holde meg tørr i ruskevær, men jeg synes det er litt uvant og ekkelt. Særlig beinstroppene er ekle, så nanden sier at vi kan klippe dem vekk, for de gjør ikke så mye nytte for seg og dekkenet ligger ellers godt på. Dekkenet har bånd med refleks og blinkende, røde lys og er i svart skinnimitasjon med noe som skal likne pelskrage. De syntes visst jeg var veldig stilig og så blirjeg mer synlig i mørket.

Det har vært klabbete og vått de siste to dagene og nå er snøen for det meste borte på bilveiene. Gårdsveien vår er full av slaps, vanndammer og is.

Nei. Nå er jeg sliten og vil sove.

Kveldskos fra en tørr og varm Ariell som skal nyte kveldstimene i en deilig seng med både teppe og ekstra madrass

Prinsessen på erten

Det er ikke bare små, søte dachsefrøkner som sover kongelig. Vi har fått biamadrassen i hus og inntil videre er den blitt ekstra sengefyll, så nå ligger jeg virkelig godt. Det varer nok ikke så lenge, for den skal jo være min komfortable følgesvenn på forelesninger. Det blir nok bra og jeg kan dure i vei som aldri før. Det blir noen virkelig avslappende timer. Nanden sier jeg må la være å snorke så veldig for ho er redd foreleserne skal tru at det er ho som sover i timen :-)

Det er blitt mer snø nå og den fester godt på de isete spora som veien vår har fått den siste uka. Det gjør det lettere å jobbe og det blir ikke så mange sørgemarsj-liknende turer. Det er vi glad for begge to.

Denne helga skjer det litt. Det blir en tidlig søndag. Det var så vanskelig å finne egna overnatting at nanden bestemte seg for at taxi blir eneste mulige løsning. Jeg skal altså utsettes for nye prøvelser. Det er jo en god stund sida sist, og denne gangen er vi i alle fall trygge på at vi får buss hjem igjen, for nå er det vanlig søndag og ikke noen dustete helligdag som Nettkluss kan ta seg fri fra.

Nanden håper det går bedre denne gangen, men sier at jeg jo var ganske flink sist også. Vi har finpussa på en del øvelser, men noen ting er fortsatt litt vanskelig. Så håper ho at de skumleste ulvene ikke møter, sånn at jeg kan få en bekymringsfri fellesdekk. Akkurat den øvelsen er skikkelig pyton og jeg veit nanden er redd for at nettopp den øvelsen vil sette en stopper for at vi kommer noe lenger. Ho veit at jeg prøver så godt jeg kan. Noen ganger blir det bare så fryktelig skummelt og vanskelig å ligge stille der jeg skal.

Så er det jo hallstevne. Da legger de matte under hopphinderet. Den er også en litt snodig ting som jeg ikke er skker på om jeg liker. Jeg har jo ellers bevist at jeg er kjempeglad i å hoppe.

Nå skal vi ut i snøværet, så da har jeg ikke tid til å skrifse mer.

Helgehilsen fra Ariell

Kveldens siste snusetur

Da var kvelden siste tur ut i friskluft unnagjort. Nanden trur i alle fall det. Nå har jeg knaska i meg en hel del snø og slikt blir det jo som kjent mye vann av, så det kan nok hende jeg må ut og vanne litt etterhvert. Så blir det vel noen flere timers søvn før det er tid for rotetur nedover dalen igjen.

Nå har dyrebutikken fått inn maten og madrassen min og vi skal løpe og hente det før vi busser hjemover fra Kongsberg. Vi får krysse fingre og tær for at timeekspressen ikke er så treg som den ofte er tidlig på fredags ettermiddagen, ellers blir det knapt med tid til vårt særdeles viktige ærend. Nå er nok nanden mest opptatt av at jeg skal ligge godt og har forsikra meg om at jeg uansett ikke skal sulte, for mat har vi nok av for tida. Både frossen og tørr. Vi skal bare ha med oss en liten prøvesekk, men nanden trur det antakeligvis blir med prøvinga. Ho mener jeg er klar for oldingfôr. Og så jeg som gjør alt for å overbevise henne om at jeg fortsatt er ung og sprek. Ho mener vist at det også går an å være aldrende og sprek, men at maten muligens må justeres litt for at det skal bli bra. Ho klager over altfor mye proteiner og for lite fett i vanlig tørrfôr. Så var det de hersens karbohydratene da. De er det også altfor mye av. Derfor all frossenmaten, men det blir så lite i magen så da må det pøse på med grønt for å få nok vomfyll. Mer karbohydrater... og så er man like langt. Så er også matmor ekstremt opptatt av at det ikke skal bli noen julegristendenser. Jeg legger gjerne på meg litt om vinteren fordi vi er mer inne og her er det ikke mye plass til fart og sprell.

I går fikk jeg en grundig omgang fotpleie. Nanden sier at labbestellet er ekstra viktig nå som det er kaldt og ekkelt føre. Jeg har ganske tørre poter så de blir fort såre. Jeg har lagt ned forbud mot flere sokkeprøvelser. Sokker er nemlig skikkelig vemmelig. Nå er i alle fall klørne nystelte og de verste hårtustene mellom tredeputene stussa litt. Sånne klippegreier er forresten også pyton for det kiler fryktelig. Vi er godt i gang med labbefettklinet også. Ikke noe videre stas det heller, men det er litt godt å få labbemassasje, så jeg godtar det. Nå bruker vi potevoks som ikke kukter så godt, så det er ikke noe stas å spise den vekk heller. Håper på godt snøføre og passe kalde grader. Da har labbene mine det best og nanden slipper å bekymre seg for hva jeg kan være med på. "Ingen labb, ingen hund," heter det jo. Da får en passe på de labbene en har fått.

Da sier jeg takk for i kveld og god natt.

Nattakos fra labbetussa Ariell

Dagen derpå

Det er dagen derpå for både meg og min tobeinte. I går kveld var jeg så heldig å bli etterlatt i et bokstavelig talt smakfullt innreda hus hvor også nanden min skulle overnatte etter 50-års laget. De har jo forstått at jeg er et matvrak og har om sider lært seg å lukke kjøkkendøra når jeg ikke er under kontinuerlig oppsikt. Av og til overser de andre spiselige ting, og etterpå kommer straffa. Grådige lille meg blei god og mett i magen, men det varte ikke altfor lenge før herlighetene så smått begynte å returnere. Da nanden min kom hjem lå noen seige kaker av returnert mageinnhold utover golvet i gangen. Det tok henne tre kvarter og et ukjent antall meter papir å få tørka opp griseriet. Ikke så det ut til at ho gjorde det med stor fornøyelse heller. Ho var tydelig sliten da ho kom inn og grein på nesa og bar seg over at det seige klisset var omtrent umulig å få vekk. Med god hjelp av gangdøra, som måtte åpnes for å komme inn, og et par uoppmerksomme sko var også gugga gnidd godt utover.

Etter en bitteliten nattlig luftetur var det leggetid for oss begge, men nanden sov ikke så mye trur jeg. Ho lå for det meste å vrei seg i senga og ser fortsatt ganske ødelagt ut. Etter dagens første luftetur og en kosestund blei jeg ufattelig tørst og drakk en hel del vann. Noen minutter seinere spolerte jeg alle muligheter for en sein frokost ved å vrenge ut av meg en større mengde magesuppe. Nanden greide såvidt å redde det store teppet under stuebordet og jeg lagde kjempedam midt på stuegolvet. Enda flere meter med papir og mer såpe måtte til.

Nanden tørka og vaska og var glad det ikke skjedde mens vi lå oppe og sov, for der er det teppelagt golv som absolutt ikke ville vært glad for en sånn innsausing. Etter en liten stund kom det enda mer gugge og vi blei beordra ut av huset. Da kom det heldigvis ikke mer, men nanden var ute med meg en god stund. Nå håper vi det roer seg så jeg kan vende tilbake til det normale liv med frokost og kvelds etterhvert. Jeg har det helt fint nå, er vill og gal som vanlig, men fryktelig sulten. Jeg har jo ikke stort igjen i magen, for alt har tatt veien ut igjen der det kom inn. Nanden er streng og sier jeg bare må finne meg i å vente. Ho har nok aldri opplevd å være sulten som en skrubb og bli nekta mat. Dyreplageri kalles det etter min mening, men ho som bestemmer over maten sier vi må passe på magen så det ikke blir verre.

I går morges var det forresten bitende kaldt. Nanden min hadde fyra nesten hele natta og sov på sofaen fordi det var for kaldt på soverommet etter to dager uten folk og fe i hus. Vi tok med vedbagen og den lille, svarte lorteposen ut for å gjøre våre ærend, men for min del blei det en veldig kort tur. Jeg gjorde det jeg måtte så fort det overhodet lot seg gjøre og sto og sparka nanden på leggen for at ho skulle skjønne at det var kaldt på labbene og at jeg ville inn igjen med en eneste gang. Jeg liker egentlig å være med å hente ved i skjulet, for jeg får også bære et vedtre, men nanden blei pent nødt til å ta turen over tunet aleine.

En ting nanden liker med snø og kaldt vær er at den fine, kalde puddersnøen kan brukes til reingjøring av tepper, og i går måtte teppet jeg har i senga til pers. Det fikk et realt snøbad i følge med en god omgang juling. Glad jeg ikke får pelsen stelt på den måten! Snøbad er deilig, men den hardhendte behandlinga etterpå ser grufull ut.

I dag er det mildt og glatt og den kjedelige kommandoen "rolig" er blitt flittig brukt. Jeg trudde ikke vi skulle komme fram med snegletempoet til mitt tobeinte påheng, men hjem kom vi da til slutt og nå skal jeg bare slafen inntil det skjer noe matnyttig.

Sulten hilsen fra stakkars, lille, søte Ariell, som stadig logrer vilt og kikker bedende etter forbipasserende tobeinte i håp om at det snart detter ned noe godt.

Deilig med snø

Jippi! Nå har jeg kommet hjem og her er det blitt litt snø å base i sida sist. Nanden måtte le da jeg kom ut av bilen og stakk nesa langt ned i alt det hvite. Det endte nemlig med en kraftig nys og noen gledessprett.

Nanden er ikke fult så glad for at vi har fått snø, men sier det er bedre enn at det skal være lenge kaldt uten noe snø. Det kjennes ikke så kaldt nå som da vi dro sjøl om det egentlig er noen grader kaldere nå. Barfrost er pytion. Hardt å gå på. Bitende kaldt blir det også.

Vi har vært borte et par netter og jeg har dorma meg gjennom et par skoledager. Nanden syntes ikke dagens obligatoriske forelesning var stort å dra for, men da blei det ikke fravær i alle fall. Det er jo ille å måtte dra så langt når det faglige innholdet er så dårlig. I går fikk vi gå litt før, for nanden min kan ikke jobbe på datalaben, og så er ikke bilder så greit å jobbe med når en ser dårlig. Ho må kunne litt om bildebehandling, men skal få egen fagplan fordi ho ikke kan gjøre de praktiske øvelsene med bilder og video og sånt. Det er ho visst veldig fornøyd med. Heldigvis ikke alle som er ute etter å krangle å gjøre det vanskelig.

I går var vi i dyrebutikken. Igjen! Nanden har bestilt Bia-madrass som jeg skal få ha på skola. Så håper vi at vi får den snart.

På onsdagen var vi hos Nusse. Nanden skulle passe småtrolla der oppe. Ho har forresten blitt litt streng for nå får vi ikke tulle og herje så mye. Ho sier det er greit å hilse, men vi trenger ikke mase rundt inne. Vi blei ganske flinke etter hvert da. Jeg hadde sauen min og Nusse fikk sitt koseteppe. Så lå vi i gangen og tok livet med ro, ihvertfall innimellom.

Nusse fikk fint, rødt halsbånd av meg og nanden i ettårsgave. Av husets egne damer og herrer fikk ho børster og rosa hundeseng som matmor kunne fortelle at virkelig blei godt mottatt. Snakk om prinsessen på erten da.

Nei nå er det på tide å gå seg en tur. Det vil si. Nanden kaller det å sveve på tur, for jeg er jo såvidt nedpå med beina innimellom nå som det er så fint ute. Ønsker meg mer snø i helga jeg.

Vintergal hilsen fra snøhunden Ariell

Brrrr!

Det var kaldt på labbene da vi taska våknopp-turen vår i dag. Nanden sa det reiv litt i den snørrete nesa hennes også. Likevel er det alltid godt å komme ut og bevege litt på skrotten. I dag fant jeg noe spennende borti skogen så nanden måtte vente litt på meg. Det skjer ikke så ofte lenger, men ho var ganske tydelig på at ho ikke likte at øra mine plutselig var ute av drift for en liten stund.

Det er i alle fall herlig sol ute nå og nanden er glad for at snøen ikke er kommet. Jeg gleder meg veldig til snøen kommer jeg da, men de tobeinte mener visst det er litt tidlig.

På fredag var vi i den trange dyrebutikken igjen og kjøpe gave til Nussedachsen som bir ett år 29. oktober. Et pent, rødt lite halsbånd skal ho få. Rart at noen kan ha noe så lite rundt halsen.

Det har vært en rolig helg. Jeg fikk være med å gampe i går, men på lørdagen måtte jeg pent finne meg i å bli igjen, mens nanden med tobeint hjelper traska til skogs. Utpå lørdagsnatte kom det flere kjente hjem og jeg måtte jo bare vise min gjensynsglede. Nanden har brukt mye tid på andres skolearbeid og litt tid på sitt eget i helga.

I går fikk jeg tilnavnet "Fjærteberte" og blei beskyldt for å prøve og gasse ut nanden min. Nå har ho ikke så god luktesans så ho mente at det uansett ikke ville funke særlig bra. Det er dårlig at ho tenker sånn om meg. Jeg kan da ikke noe for at jeg måtte slippe ut litt innestengt luft vel.

Nei, nå skal jeg ut å nyte høstsola, så nå er det slutt på dagens beretning.

Solvarm høsthilsen fra Fjærteberte

Hjemme igjen

Det blir mye reising for tida og jeg er blitt vant til mange ulike oppholdssteder, alt fra buss til togstasjon, kjøpesenter, ulike klasserom og forelesningssaler, kontorer osv osv. På frredagene får jeg ligge og dorme i en krok på det lille rommet mens nanden viser sine ferdigheter i matlaging. Apropos mat får jeg ofte med niste på de lengste dagsturene våre. Da har vi med mat som ikke trenger bløting. Jeg får gjerne det når jeg kommer hjem også, slik at jeg skal slippe å vente så lenge på maten når vi er seint hjemme og er trøtte og slitne begge to. Det er godt å komme hjem til maten og Biaen, men jeg har det alle tiders på tur med lammeskinnet mitt også.

Nanden har vært litt bekymra for at det kan bli for mye reising for meg, men synes jeg tar det pent. Jeg er jo fornøyd bare jeg kan få være med. Dessuten er det mye spennende å følge med på. Det er litt lettere å jobbe når en ferdes ofte på de samme stedene og nanden sier jeg er veldig målretta når vi går. Jeg skjønner fort hvor vi skal. Etter en lang busstur til skola må som oftest nanden tømme tanken og jeg må vannes, så da går jeg dit hvor vi pleier å gjøre sånt.
Vann får jeg ofte i en liten reisevannskål av tøy. Imsdalvann er best synes jeg da, men jeg er blitt flinkere til å drikke litt av og til og har innsett at vannet på Notodden ikke er så verst.

Nanden sier ho er veldig glad for å se at jeg greier å slapper så godt av både på bussen, på skola og under all ventinga rundt forbi. Ho sier jeg har forandra meg mye på det området og minnes første gang vi bussa nedover dalen. Da satt vi rett bak sjåføren og jeg satt og nistirra ut gjennom vinduet i døra under nesten hele den to timer lange turen. Den neste turen måtte jeg si i fra at jeg ikke likte mannen som satt et stykke foran oss. Han oppførte seg veldig rart og nanden sa han hadde drikki sinnabrus. Han var med fra Veggli til Kongsberg og jeg syntes det var så ekkelt at jeg bare måtte småmurre litt hele veien. Nanden håpa det ikke var flere enn ho som la merke til min ublide sinnsstemning der under setet.

Jeg har kjørt mye buss de åra jeg har vært førerhund for nanden og nå er bussen nesten blitt vårt andre hjem. Jeg er blitt vant til alle de rare og bråkete to -og firbeinte som er med og gidder ikke bry meg så mye lenger. Da er det bedre å krølle seg sammen på sauefellen og fordrive tida med slumring. Det er jo ikke stort jeg kan gjøre på en buss uansett. Innimellom legger jeg mitt tunge, kloke hue i fanget til nanden min. Da får jeg litt klapp og kos før vi begge slumrer videre, mens bussen ruller oss stadig nærmere målet.

Vi var i dyrebutikken i dag. Det er to stykker på Kongsberg, men vi var i den lille, trange som selger Hills og Bia. Nanden har begynt å se etter madrass jeg kan ha på skola. Jeg har det helt greit med skinnfellen min, men ho vil være sikker på at jeg ligger godt når vi er der så mye. Nanden sier vi får okkupere et skap til så vi kan ha mine ting der, så får kjøkkenhjelpemidlene ha det andre skapet i fred. Det er visst fortsatt en del ledige skap, så ho mener det bør gå helt fint. En liten biamadrass kan dessuten krølles og stappes litt. Så kan jeg få den som ekstra polstring hjemme i senga mi, når den ikke trenger være med og studere mer.

Nei nå blei jeg sliten av å skrive så mye. Nå skal vi bysse lalle og så står det husvask og studiearbeid på planen til nanden når jeg greier å få ho opp igjen av senga langt utpå dagen en gang.

Natti, natti!

Stooor nattakos fra Ariell

Min siste RTV-trening

Nanden hadde behov for påfyll av medisiner, og slikt medfører naturligvis en aldri så liten bytur. I samme slengen bestemte ho seg for at RTV-trening i bymiljø var mer fornuftig enn å bevise for N-te gang at jeg er god på skogslabbing. Dermed lagde ho masse krøll for en stakkars førerhundtrener, men for oss blei utfallet svært så fordelaktig. Jeg overbeviste stort på Oslo S og lærte ei kriserute som er god å ha når heisen ned til T-banen står. Nanden min syntes nemlig ikke at hund i rulletrapp er noe stas. Det kan fort bli en blodig og smertefull affære. Ødelagte klør er noe herk og for meg som er så opptatt av å ha fine negler er det strengt tatt ikke aktuelt å gjøre noe forsøk på å ødelegge dem i ei rulletrapp.

Jeg fikk masse skryt og blei til og med tilgodesett med en pølsebit. Skulle bare ønske det var litt mer å få. Jeg skjønte godt hvor de kom fra nemlig, men trenerdama var knipen på pølsa. Til gjengjeld var ho raus med kosen og jeg klarte som vanlig ikke la være og legge skjul på at jeg satte stor pris på det. Jeg stortrives i selskap med hyggelige tobeininger og lar ikke noen få mulighet til å tvile.

I dag satte nanden opp hopphinderet bare for å forsikre seg om at jeg fortsatt er av den oppfatning at det er kjempestas å hoppe. Ho sier at vi snart skal prøve oss i lydighetsringen igjen, men mener at vi fortsatt sliter litt for mye med den øvelsen hvor jeg skal stoppe i stedet for å komme fot med en gang. Jeg fatter bare ikke poenget med å stoppe midt på en åpen plass, mangfoldige meter unna nanden min. Det er da mye triveligere å komme bort. Fri ved fot, stå og dekk under marsj, apportering og hopping er favorittøvelsene mine. Å løpe fram og stå ved kjegla synes jeg er litt vrient, for den står aldri på samme sted.

Så håper jeg inderlig at nanden ikke stikker av fra meg flere ganger. Sist blei jeg igjen inne i ringen sammen med en gjeng skrullete firfotinger. Det var kjempeslemt gjort for det kunne jo tenkes at de vil komme og ta meg. Det likte jeg ikke, så da var det tryggest å løpe og finne igjen nanden. På kurset i sommer greide jeg meg faktisk gjennom en veldig langdryg fellesdekk som i praksi foregikk med sjult fører fordi min lille tobeining forsvant helt bakers i ei kjempeklynge med blindinger. Da lå jeg stille i drøyt ti minutter fordi noen skulle ta bilder av oss. Vi var over 40 firbeinte ledsagere som lå tett i tett i en bue. Jeg greide ikke mer da jeg så nanden min komme om måtte la ho forstå at jeg syntes det var kjempeekkelt at ho bare hadde blitt borte for meg sånn uten videre. Jeg rista meg masse for å fortelle at det hadde vært skummelt å ligge så tett innpå så mange farlige kjøtere. Det verste er at nanden ikke vil love at det aldri vil skje ijgen. Ho sier at en ikke skal love noe en ikke kan holde og det betyr vel at det er stor fare for at slikt kan gjenta seg.

Nå er det bare tre minutter felesdekk i lydighetsringen, men det er skummelt uansett. Hvis jeg holder ut fellesdekken, står når jeg skal og prøver å finne kjegla er det visst store sjanser for at jeg kan få appellmerket i gull. De andre øvelsene er jeg ganske trygg på. Er jeg flink nok blir det kanskje trening til gullmerket med hvit emalje også. Det er alltid spennende med nye øvelser, men nanden har ikke så store forhåpninger om å komme så langt for det er mye større forskjell i vanskelighetsgrad mellom klasse to og tre enn det var mellom klasse en og to.

Nei, nå får jeg rive meg løs fra tastaturet å komme meg ut i den fine høstsola.

Solskinnshilsen fra Ariell

Gavekort

Nanden sitter og funderer på hva ho skal kjøpe til meg for gavekortet vi fikk. Noen ganger kan det visst komme noe godt ut av spørreundersøkelser også.

Jeg vil helst ha mer av det gode fôret som Hundekroken selger, men det hadde jo vært kult med en liten gryntegris også da. Pinnsvinet mitt fikk en tidlig start på vintersessongen og kommer nok ikke tilbake.

Her om dagen møtte jeg en ytterst uvennlig tråd. Den sperra hele veien og jeg hadde tenkt jeg skulle gå under den, men så kom jeg visst borti den med den våte snuta mi. Det gjorde så vondt at jeg bare måtte hyle litt. Nanden sier at det er straffa for å være så nysgjerrig og at jeg heretter må passe oss for sånne lumske tråder

Det er visst tid for bytur igjen. Nanden trenger mer medisiner og så skal vi ha RTV-trening. Nå har jeg jo for lengst gjennomskua formålet med slike treninger, så jeg veit å opppføre meg pent. Jeg er sjølsagt ei veloppdragen labbetusse når det går en sebra og følger med på hva jeg driver med. Da tar jeg meg ingen friheter. Jeg lærte tidlig at det ikke er særlig smart å finne på noe spik da. Og ingen skal få tru om meg at jeg er en dum hund. Nå mener visst nanden at jeg stort sett oppfører meg bra ellers også, så ho har ikke noe å klage over.

Nanden er litt imopnert over apportvirksomheten min for tida. Jeg henter stadig mobiltaske, penger og annet rask som slenger rundt her i gården. Forresten har ho fått en vill ide om at jeg er blitt i overkant grådig i høst. Jeg forstår ikke det. Hvem vil ikke ta imot en håndsrekning når muligheten byr seg. Det er jo spesielt fristende når hånda byr fram en matbit til ei stakkars sulten labbetusse. Slike muligheter er til for å benyttes, spesielt når jeg oppdager dem lenge før noen andre rekker å oppfatte noe som helst. Det vil altså si at slikt ikke er lurt når jeg her sele på for da blir jeg som regel ferska. Alle som kjenner meg veit jo at jeg er effektiv når det handler om et mettende ord på tre bokstaver.

Lurer på om jeg skal ta oppvasken med en gang :)

Siklende hilsen fra en utsulta prærieulv

En pakke i posten

I dag kom det en pakke i posten som det lukta godt av. Den lagde litt lyd også for det var visst ei bjelle oppi der. Ja også litt godbiter å sånn da. For det er jo viktig.

I går møtte vi Jiri på vei ned til skolen. Han fikk beskjed om å tøyle sine sosiale behov denne gangen og greide såvidt å holde seg på andre sida av veien, mens jeg passerte så pent jeg kunne. Stakkar liten. Han er jo bare guttungen enda, men far var streng denne gangen. Jirigutten må jo engang begynne å lære noe, han som skal bli førerhund når han blir stor. Det nytter ikke å storme bort til "hvem som helst" da nei. På vei hjem måtte jeg redde nanden min unna flere mulige drukningsfeller. Det hadde nemlig regna en del i løpet av dagen, så det var kommet noen innsjøer på veien, og de ville jeg ikke at ho skulle svømme i.

I dag er det sånn "ta det rolig"-dag, men nanden maser om alt som slulle vært gjort.

Ho klør seg mye i hue for tida. Lurer på om ho ha fått lus jeg da, eller er det bare tankeaktiviteten som er plagsom tru? Nå har ho begynt å true med tannpuss igjen også. Jeg liker ikke det der alltså. Tenna er til å tygge med, ikke til å gnikkes og pusses på. Tobeinte er håpløe vesner altså. Nå har ho kjøpt fingertannbørste til meg. Jeg skal nok knase den i et uoppmerksomt øyeblikk tenker jeg :-)

Nei, nå får jeg sjekke om det er noe godt å få. Det hender jeg kan bligjøre nanden så mye at det skjer noe ekstra godt.

Sulten hilsen fra Ariell

Noen dager på gamle trakter

Da vi gikk av bussen på Høgås mandag formiddag tenkte jeg at vi skulle gå til skolen slik vi pleier å gjøre, men nei da. Nanden ba meg søke felt så vi kunne krysse veien. Skulle vi bare dit for å snu? Jeg gjorde som ho sa, men vi skulle visst ikke til busskuret på andre sida heller. Vi skulle nemlig opp den bratte bakken til studentbyen. Der hadde vi jo ikke vært på lenge. Det er visst halvannet år sida sier ho som kan regne bittelitt.

Jeg fant fram til huset vi har pleid å bo i før. Vi skulle få bo der denne gangen også: Ja, til og med på samme rommet som vi har hatt før. Nanden min var veldig fornøyd med det. Før vi gikk inn fikk jeg av selen så jeg kunne ta en runde. Det hadde heldigvis ikke skjedd så store forandringer sida sist. Det var blitt litt mer gjengrodd nedi skogen, så det var litt vanskelig å gå på do der. Nanden tok meg heller med på noen grøfteturer innimellom så jeg kunne finne meg en egna plass å gjøre mine ærend på.

Det har vært skole hver dag, hele uka og da vi kom nesten hjem, viste det seg at vi ikke skulle hjem likevel. Jeg trives godt i mitt andre hjem også jeg, for der er det flere tobeinte raringer som kan degge med meg :-)

Nå har nanden min akkurat stressa seg ferdig med ei oppgave som blei levert inn like før den elektroniske mappa stengte. Enten er ho fryktelig dårlig på å beregne tid, eller så er ho veldig lite lysten på å levere fra seg noe i det hele tatt.

Nei nå er det natta for to -og firbeinte her i huset.

Drøm søtt!

Søvnig hilsen fra Ariell

Operasjon "flekk vekk"

I dag har vi vært på ny utflukt til Notodden. Vi fikk en lengre stopp en planlagt på Kongsberg fordi nanden min gjorde en lite delikat oppdagelse. På ryggen og krysset hadde jeg to klissete flekker etter bussturen, så ho fant det best å forsøke og bli kvitt svineriet før det blei helt håpløst å få bort. Nanden måtte dermed oftre sin reisehårbørste. Vanligvis ligger hundekam og saks i sekken, men når en trenger det mest er det sjølsagt ikke med. Etter iherdig børsting, en dæsj toalettsåpe og noen meter tørkepapir greide ho til slutt å "ta knekken på flekken." Ho truer nå med å få tak i ei lita sprayflaske så vi kan ha tørrsjampo i bakhånd i tilfelle slike kriser. Husk kam og saks også da nandefø, ellers går det hardt ut over hårbørster og negler.

Som vanlig har jeg holdt meg pent i ro i kroken min, mens nanden har pesa rundt på kjøkkenet. Det er visst ganske slitsomt trur jeg, for da ho var ferdig var ho varm og rød i toppen. Ho oppdaga visst også at ho ikke hadde pusta skikkelig på en stund, for ho trakk pusten hørbart da ho kom for å finne meg. Nå er jeg visst ikke så vanskelig å finne. Det er bare å gå etter dunkelyden.

På Kongsber blei nanden stående i dokø mens vi venta på bussen. Ho måtte sjølsagt finne på å irritere seg over ei håpløs kjerring som plutselig fant ut at ho bare måtte på do før oss, sjøl om ho hadde stått der en stund mens det var ledig og hadde hatt god anledning til å få gjort sitt bedritne ærend. Hastverk hadde madamma i hvertfall ikke for nanden rakk å fundere lenge over hvor vidt det kunne dreie seg om bosetting på permanent basis.

Nå er det helg og masse skolearbeid for husets tobeinte. Til uka skal vi visst bo noen dager på Høgås. Det er forelesninger hver dag så da mente nanden det var best slik, så slipper ho å gå glipp av noe. Det er lenge sida vi har bodd der oppe nå, men det er et veldig fint sted. Dessuten har studentsamskipnaden skaffa seg ei dame som de bør ta godt vare på. Ho huska oss fra før og visste til og med hvilke hybel vi har pleid å ha. Nanden så ut som ho hadde detti ned fra månen etter den telefonsamtala. Godt det i alle fall finnes noen tobeinte som ikke har som livsoppgave å være vanskeliig.

Ha en rå helg og nyt det fuktige høstværet :)

Oisann! Her blei det mye godlukt gitt..

Fjertelig hilsen Ariell

Stadig på farten

Vi begynner å bli lagt merke til med vårt stadige oppmøte på høgskolen. Forunderlig nok er jeg ikke lenger den eneste firbeinte som har fått innpass i de belestes lokaler. Jeg har nemlig ved et par anledninger møtt en ung herremann av samme sort og opprinnelsessted som meg sjøl. Stakkars gutten er nettopp blitt kastrert, men ser heldigvis ikke ut til å plages av det. Store lille Jiri logrer stadig fra hale til hode og er et overmåte nysgjerrig vesen som nok blir en stor og kraftig kar. Forhåpentligvis vil han også en dag bli en god ledsager og kan spasere stolt rundt i sin hvite uniform. Han har forresten en hyggelig forvert også, men denne tobeinte er visst ikke fullt så optimistisk med tanke på godguttens framtid som førerhund. Her om dagen kom nanden i skade for å si noe om at jeg også en gang har vært ung, vill og galere enn galest og fortsatt kan ha slike tendenser. Skam deg nanden! Det der var ikke pent sagt.

I helga var vi på ettertreningskurs. Det var nok nyttig for min tobeinte og jeg gjorde jo som alltid det jeg skulle.. ehm ville, mener nanden at det skal hete. Ho sier at jeg var flink da og at jeg spesielt imponerte på den såkalte skogsstien som vi egentlig definerer som gangvei om en sammenligner med våre typiske skogsstier. Likevel var det masse bløte partier, men nanden fikk gå tørrskodd hele veien sjøl om ho gikk ved siden av meg, mens de andre fikk skryt for å henge pent på slep bak sine ledsagende skogmus for å være sikre på at alt skulle gå bra. Jeg har lært nanden min at hvis ho følger med så kan jeg fortelle henne når det er for lite plass til å gå to i bredden. Ho setter stor pris på det og med den nye selen er det blitt mye lettere å si i fra om sånne ting. Det er nemlig ikke så godt å gå bak på flere timers skogstur, men noen ganger må man jo bare.

Helseboka mi inneholder nå en lang avhandling om ørebetennelse. Nå er endelig høreredskapens smale ganger med sikkerhet friskemeldt, vel og merke med litt økt voksproduksjon på høyre øre. Nanden trakk et lettelsens sukk da ho fikk vite det for nå kan vi endelig si farvel til daglig ørerens og langvarige bekymringer.

Nei nå er det på tide å gå og hente den blå "ballen" så nanden forstår at det er på høy tid med mat. Uvisst hva den tingesten har med ball å gjøre egentlig for den har to ganske flate sider. Uansett digger jeg den når noen har putta noe godt i den. For tida vil det si en liten kveldsrasjon med Markus Mühlefôret som er skikkelig snaddermat som ikke må vannes først.

Dryppende våt regnværshilsen fra Ariell

Stadig noe på gang

Det merkes godt at studieåret er i gang. Tirsdag gikk turen igjen til Notodden, men vi trengte ikke reise før sola sto opp. Det hadde ikke vært meg imot, men nanden min trives godt under dyna, spesielt på sånne dager. I motsetning til forrige gang var det en hyggelig sjåfør på timeekspressen. Nanden måtte finne mer vann og gå i bokhandelen før vi kunne finne rommet der forelesningen skulle være. Jeg fikk et hjørne for meg sjøl så jeg hadde god plass. På fredagen hadde vi jo et annet rom og der var det uhyggelig trangt.

Bussturen tilbake til Kongsberg blei en noe spesiell busstur for nanden med kaffeservering og en passasjer som fant det for godt å gaule på religiøse sanger med følge av en noe ustemt gitar. I løpet av ventetida på Kongsberg fikk jeg ny selemerking. Nanden syntes den store blomsten tok litt mye plass, så nå har jeg fått svart hårstrikk med hvit sommerfugl.

Nanden er litt i tvil om ho syntes det blei særlig bra, men den er ikke i veien og gjør i alle fall arbeidstøyet mitt lett gjenkjennbart når vi er i lag med flere som har lik bekledning. Nanden måtte ha en hårstrikk sjøl også, så ho fant seg en stor en som ikke blir så lett borte. Fem minutter før stengetid fant ho dessuten ut at ho måtte ha kjøkkenforkle, så da var det bare å løpe opp på Kid. Der er betjeningen så hyggelig og hjelpsom, så det lot seg greit ordne.

Dagen i går var ganske rolig, men i dag er det visst flere nødvendigheter på handlelista, så da regner jeg med at vi må ut en tur. Nanden skal visst ha hengelås og pølser. Hmm. En snodig kombinasjon. Jeg får nok sørge for at jeg får være med ut i vindværet så jeg er sikker på at ho kommer helskinna hjem igjen.

Nei, nå er det på tide å ta en runde for å sjekke om det skjer noe spennende, så da får jeg avslutte beretningen.

Vindig hilsen fra studenthunden Ariell

Nå blir det så bra så...

Ørene mine er friskemeldt. Jeg var hos veterinæren på torsdag fordi nanden mener det fortsatt kommer litt ekkel guffe ut av høreredskapen, men det er ikke sånne kladder med verk lenger og det er jo bra. Veterinæren fastslo at det bare er fett og døde hudceller som ligger igjen i øregangene mine, så vi skal fortsette med jevnlig ørerens de neste to ukene. Etter det skal jeg til en kontroll igjen, sånn for sikkerhets skyld.

I går var første studiedag for nanden min. Vi måtte overnatte på Kongsberg fordi vi skulle være på Notodden til kvart over åtte. Jeg måtte ligge lenge stille mens nanden lagde rundstykker og brød. Baksten blei visst ganske bra og nanden mener at å komme opp i gjærbakst til praktisk eksamen ikke er det verste som kan skje.

Det blir visst en del reising på oss framover og ikke alt går etter nandens planer. Ho er ganske oppgitt over at situasjonen allerede nå er så fastlåst og byr på så mange ekstra problemer, og lurer på hvor mye som kommer til å bli enda verre i løpet av de nærmeste ukene. Studier er uforutsigbare greier.

For tida må jeg virkelig jobbe for maten. Etter at den Treatballen kom i hus får jeg mat i den en gang om dagen. Da får jeg av det litt rare, men veldig gode tørrfôret som har sånne biter som ikke er helt ulikt doko, bare mye større. Nanden lurer på om det er fôret som gjør meg til en liten trekkhund og er dessuten nøye med veiing for tida. Jeg får absolutt ikke lov til å bli for tung.

Nei. Nå er det på tide å gå ut og nyte litt av oppholdsværet vi endelig har fått.

Seinsommerhilsen fra Ariell

Hurra for meg som fyller mitt år...

Da er jeg sju år. Nokså grå i skjegget er jeg blitt, men ellers frisk og fin.

I dag har jeg hatt bursdagsbesøk av mine to- og firbente venner og fått masse fine gaver. Av Nussedachsen og hennes tobeinte følge fikk jeg greenies og pipepinnsvin. Det var kjempefint for nå har jeg ingen pipeleiker igjen. Tusen takk skal dere ha.

Av vår faste turkompis fikk jeg godbitball, eller IQ-ball som nanden kaller den, fordi den egentlig var så latterlig enkel å åpne at det blei for vanskelig for de tobeinte.

Av nanden har jeg fått rød fôrbøtte med svart hund på lokket som skal få være med når vi skal på langtur. Nanden sier at maten min tar en del plass i sekken, så i stede for uhåndterlig håndbagasje som sekker og bager kan ho like godt bære ei lita bøtte. Så setter ikke maten lukt på resten av innholdet i sekken heller. Jeg fikk en sånn stor godbitball av nanden min. Den er litt snodig for det var noe knask på utsida og så hadde den mat inni seg som var litt vanskelig å få ut. Nanden er også veldig fornøyd med Treatballen og sier at den nok vil bli mye brukt. Den fungerer nemlig med de store fôrbitene også, men jeg synes jo det går litt vel sakte med maten på den måten da. Det som er fint er at jeg ikke trenger løpe etter ballen, for den stikker ikke så lett av. Den er også solid så jeg ikke kan greie å ødelegge den, og ballen kan heller ikke ødelegge tannebissene mine. Nå er jeg sliten av å spise og skal legge meg. Nanden ler av meg og sier at jeg ser ut som en ganske fornøyd og velstimulert hund.

Må også fortelle om bursdagskaka. Fiskepudding med sju "gulrotlys" ::-) De tobeinte gjestene lo av denne hundekaka, men både jeg og Nusse likte den godt. Vi firbeinte fikk også noen pølsebiter for det var jo tross alt min pølsefest og jeg satte stor pris på mitt firbeinte besøk. Vi greide til og med å oppføre oss ganske pent inne. Nusse er ferdig med løpetida og er ikke så ekstremt klengete nå.

Da sier jeg god natt og takk for i dag.

Hilsen Ariell som akkurat nå er en svært fornøyd sjuåring

Noen travle dager

Vi har vært på farten en drøy uke. Etter en liten Oslo-tur gikk reisen videre til Holmestrand. Togturen begynte litt dramatisk. Da vi skulle gå opp den bratta trappa på toget mista jeg fotfestet og sklei ned mellom toget og perrongen. Nanden fikk hjelp av et par andre tobeinte så jeg kom meg opp. Heldigvis like hel.

Mandag var en regnværsdag hvor det ikke skjedde så mye. Nanden syntes nok det var litt godt. En liten tur til Ola Nordmann utpå ettermiddagen sikret meg en egen hyttevannskål. Nanden har tatt godt i denne gangen for denne skåla var stor. Ho sier det er praktisk med stor skål fordi jeg griser noe vanvittig de få gangene jeg gjør et forsøk på å drikke.

Tirsdag fikk vi med oss vår faste turkompis på shoppingrunde i Tønsberg. Nanden fikk handla fra seg litt. Ho fikk også tak i flåttjekk sånn at det skulle gå greit å kvitte seg med eventuelle snyltere. Nandesekken var god og full da vi returnerte til Holmestrand tidlig på ettermiddagen. Da var det så mange mennesker på handletur at vi fant det tryggest å vende snuta hjem. Hjemturen blei en sann lidelse. Nanden sier at bussjåføren må ha fått busslappen på postordre, for han kunne absolutt ikke kjøre buss. Lettelsen var stor da vi endelig kunne gå av bussen.

Onsdag dro vi til Hurdal. Der var vi i fire dager sammen med drøyt 40 andre førerhunder og deres brukere, samt en gjeng med dyktige hjelpetrenere. Vi gikk turer på landevei og i skog, noe jeg jo er vant til, så nanden var veldig fornøyd. Vi hadde også ulike lydighetsøvelser og trening i ulike hinderløyper, med naturlige hindringer, mat, to -og firbeinte og ymse gjenstander som det ikke alltid er like lett å forstå seg på. Nanden var veldig fornøyd med meg, sjøl om det noen ganger ikke gikk helt etter boka. Appelløvelsene som jeg jo vanligvis er flink i og synes er kjempegøy, blei det mye styr med, men så var de heller ikke spesielt godt organisert og nanden var stadig litt usikker ho også.


I går var vi til veterinæren. Ho skryter alltid av meg og sier jeg er en drøm av en pasient. Denne gangen blei øresjekken litt vel ubehagelig så jeg reagerte med et høyt og tydelig pip, men greide å sitte stille, så alt gikk bra og jeg fikk godbit

Ørene mine er blitt mye bedre nå, men jeg må fortsatt ta øredråper en stund til og så har jeg begynt på en tablettkur i tillegg. Det ekle øreproblemet har jo vart så lenge så veterinæren ville være helt sikker på å vinne krigen mot de slemme basilluskene.

Jeg jobba også bra på denne turen. I motsetning til nanden, bærer jeg ikke nevneverdig preg av de hektiske dagene i Hurdal. Kongsberg er for tida et nærmest uframkommelig sted, så vi gikk en bomtur først og jeg måtte fortelle nanden at det ikke nytter å prøve seg på stengte veier.

I dag har vi tatt det med ro. Det er kjedelig, men nanden sier at vi trenger å roe ned litt nå.

Nei, nå er det visst tid for tabletten min. Ja også de vemmelige øredråpene da. Men jeg skal sjølsagt være flink jente og sitte stille, så blir det enklere for nanden min og vi blir fortere ferdig.

En vilt logrende hilsen fra Ariell

Et viltert besøk

Vi har hatt dachsebesøk i helga. Nusse er ei livlig. lita frøken. Det blei veldig stille her etter at ho dro.

Nanden er storfornøyd med at jeg ikke har gjort noen forsøk på å spise maten til den lille gjesten vår. Ho har fått ha mat framme hele tida.
- Sukk. Skulle ønske det var meg.

Jeg godtok til og med at denne loppa prøvde å ta maten min. Nanden ville jeg skulle få spise i fred så da fikk jeg maten min ute.

Sommerhilsen fra Ariell

Puh. så varmt!

Det er virkelig varmt om dagen og på det varmeste er det godt å ligge i skyggen med kjøleduk og ei skål med vann og isbiter som kan kjøle ned en ellers ganske heit hundekropp.

På disse dagene er det så varmt at jeg ikke får lov å jobbe og må være igjen hjemme mens nanden prøver å kjempe seg fram med kjeppen. Ho sier det er en utfordring for det er jo nettopp i sollys at det er vanskeligst for henne å orientere seg. Når det er så stor variasjon i hvor mye hjelp ho har av synsresten sin, blir det av og til noen tøffe tak. Noen ganger ser ho virkelig lidende ut, nesten som en unge som har spist mye sukkerspinn og kjørt masse karusell etterpå. Noen ganger er det fint for meg at nanden kan se litt, for da kan ho rette på meg hvis jeg gjør noe feil. Andre ganger må jeg si i fra om at ho gjør det vanskelig for meg å jobbe fordi ho trur ho ser og mener ho har rett. Nå er ho jo ganske føyelig så det går vanligvis greit. I tillegg kommer alle de situasjonene hvor nanden min i praksis ikke ser og som det ikke alltid er så lett å forstå noe av. Ho er veldig glad for at vi greier å tilpasser oss så godt til hverandre i de mange ulike situasjonene vi kommer opp i.

Nå i varmen tusler vi litt om morningen og om kveldene. Både jeg og nanden liker å gå tur på disse tidene av døgnet. Det kan bli litt vel myggelig for nanden min, spesielt uti kveldinga, men pytt, hva gjør vel det når en kan rusle en fredelig landeveistur. Jeg er heldigvis lite utsatt for de blodsugende flygerne.

Nanden sier ørestellet går bedre nå. Ho forstår at det av og til gjør litt vondt og er forsiktig. Likevel er det ikke alltid så lett å være rolig. men jeg får masse skryt. Vi krysser alt som krysses kan for at vi slipper nye runder med behandling, men nanden er ikke helt sikker på om det går rette veien. Denne varmen gjør ikke saken bedre. Dessuten vil jeg så gjerne bade.

Pesende sommerhilsen fra Ariell

Om en haug med overraskelser og en kurv med jordbær

At nanden min nettopp har fylt 30 år har ikke gått fullt så ubemerka hen som ho hadde tenkt. Først blei ho overraska med en ridetur på en stor frisergamp. Halvannen uke seinere, det vil si sist helg, fikk ho nok en uventa tur, denne gangen på motorsykkel. Jeg er ikke vant til at nanden min stikker av sånn i full fart, men ho dukker jo alltids opp igjen. Den sistnevnte turen på hjul endte forresten med at også jeg fikk bli med de gjenvaærende tilskuerne. For nanden hadde nemlig flere overraskelser i vente. Ho fikk en fin bursdagsfering den lørdagskvelden. Jeg fant en kurv med jordbær da jeg la merke til at kjøkkendøra plutselig var åpen, så jeg feira med skikkelig jordbærfest :-) Nanden min var ikke så kjempeglad for akkurat det. Ikke ho som skulle ha bær til kaka heller... men gjort er gjort og spist er spist. Jorbær er godt og jeg fikk min del av kaka, eller i hvert fall kakepynten :-) Nanden var riktig nok litt redd for magen min etterpå, men det gikk så fint så. Hvilk skade gjør vel en kurv med jordbær?

Ellers prøver vi å ha stille og rolig ferie, men vi blir visst ikke ferdig med de turene til veterinæren med det første. Jeg var der for noen dager tilbake og ørene mine så absolutt ikke bra ut. Vi må fortsette med øredråper og enda mer rens noen dager til. Hvis ikke det hjelper, må jeg visst få andre medisiner. Ørene mine er litt plagsomme innimellom og nanden synes ikke det går mye framover nå heller. Ho bekymrer seg enda mer nå som det er så varmt.

I dag blei jeg så glad for å få firbeint besøk at jeg løp rett i et gjørmehøl og tok et skikkelig sølebad så jeg måtte vaskes med såpe og vann fra topp til tå. Nanden bare sukka og sa at jeg ikke akkurat bidrar til å bli kvitt ørebetennelsen.

Jeg har forresten fått jorbær på lovlig vis i dag. Nanden hadde kjøpt en kurv og delte villig med meg. Jeg fikk de største bæra da. Veit ikke om det er fordi nanden syntes jeg fortjener det eller om det er fordi ho liker de små best :-)

Badegal og jordbærrød hilsen fra Ariell

Bytur og ting som ikke har noen ende

Vi reiste aleine til byen i dag og det var en utfordring. Nå holder de på med å grave opp hele Kongsberg og vi måtte gruble litt på alternative veier for å komme til dyreklinikken. Derfor gikk vi bli-kjent-tur med en gang vi kom ned. Nanden sier at det eneste logiske med veier er at de begynner et sted og slutter et sted og at de gjerne ender i, krysser eller møter andre veier. Med dette som utgangspunkt og jernbanelinja som stadig tilbakevendende hjelp for orienteringen, fant vi da greit fram, men det var ikke helt enkelt med disse smale veiene uten noen ordentlig gangvei og med sperringer og kjegler i hopetall.

Nanden har holdt på med intens vask av ørene mine de siste ukene. Det er noe ordentlig klineri og ekkelt, men samtidig litt godt. Ho sier at det er blitt bedre, men har vært i tvil om det er helt bra. Egentlig er ikke ørene mine særlig plagsomme, men det blir visst ikke slutt på daglig ørestell med det første. Da jeg var på kontroll i hos veterinæren fikk jeg med øredråper som jeg skal ha to ganger om dagen i to uker. Nanden håper at det ikke blir for varmt disse ukene for jeg får ikke lov til å bade og så sier ho at varmen kan gjøre ørene enda verre.

Sukk. Nok en kjedelig sommer :-(

Hilsen oppgitt labbetusse

Kom!

At innkalling er den lydighetsøvelsen som virkelig er sikra en god karakter er det liten tvil om. Denne snutten er ett år gammel, og det går stadig framover, men nå har vi avansert litt og det er blitt litt utfordrende med stå som nytt innslag.

Et merksnodig fenomen

Her i huset har vi et snodig slags møbel. Det ligner mistenkelig på en sånn standard hundeseng i plast, en sånn med høy kant rundt og på ene sida en lavere krypekant for smårollinger og gamlinger. Den flytta inn omtrent samtidig med meg, men jeg har jo ordentlig hundeseng og denne rosa tingesten er ikke mye behagelig å ligge i. Ikke er den pen heller og så tar den masse plass. Jeg legger meg bare der når jeg får beskjed om det og slipper heldigivs å ligge der særlig lenge. Noen ganger mener nanden at jeg har lagt meg helt feil og da må jeg ut av senga for å legge meg på nytt. For et pes.

Så er det den høye damestemma da. Dama har jeg aldri sett, men noen ganger sier ho "feil" og da må jeg legge meg igjen. Nanden sier at jeg da enten har vært urolig eller reist meg for tidlig og må legge meg pent ned og vente helt til den fæle dama sier "gå av vekten". Etter en stund sier ho noe mer og nanden rister på hue og sier at kjerringa ljuger. Ttrekk fra en kilo så blir det mer riktig. Det skumle med den er at den jo kan fortelle nanden noe om det er grunn til matrasjonering, sjøl når ho har sett bort fra den ekstra kiloen. Ho har sagt at så lenge det er så langt til veterinær som er utstyrt med noe så simpelt som ei vekt, så forblir den ufyselige, bråkete senga her. Nå er jeg visst blitt tung nok og trenger ikke legge på meg mer. Det betyr vel at jeg i hvertfall ikke får mer mat, kanskje heller en smule mindre. Ja, ja. Jeg får spe på med litt gress da.

Gresselig grønn hilsen fra Ariell

Hallu i luken!

De siste dagene har jeg slitt ut en Nusse-dachs, spist noen hundre meter gress, prøvd å få nanden med på nok en pipekonsert (noe jeg nesten klarte), spist opp all maten min (og alt det nanden ikke veit om at finnes av god saker der ute). Jeg har også ved passende anledninger (som det finnes mange av,) løpt tulling rundt på prærien, prøvd å skremme vettet av nanden ved å late som jeg vil springe ho ned, (ho er ikke så lettskrent lenger desverre)... og så har jeg nesten greid å være snill og grei hjemmekoshund. Nandemagen har nemlig vært vanskelig noen dager og sånt blir det mye ekstra kontortid av. Ikke er det så aktuelt med lange utflukter heller, men en får jo unasett ikke mer moro enn en lager sjøl, og den moroa kan en også lage hjemme:)

På tirsdagen fikk jeg også anledning til å bli litt sjalu, for nanden min måtte hjelpe til å passe på diverse troll på to og fire bein. Neida, de er så søte så, men begge kan være litt krevende og nanden blei litt lei av at den firbeinte måtte mase på meg hele tida. Ho mente at jeg som er en velutdanna, eldre dame burde kunne akseptere at ho skilte oss og brukte ett minutt på å roe dachsefrøkna noen hakk. Jeg fant meg i det etterhvert, men jeg kan ikke si at jeg likte det noe særlig.

Ellers har nanden prøvd seg på fem minutters handletur uten meg eller sin slanke, enbeinte reserveløsning. Etterpå klaga ho fælt over hvor grusomt det var og hvor mye det faktisk sliter på en 30 år gammel skrott. Se det. Jeg er uunværlig og det synes jeg kvalifiserer for litt ekstra digg :)

Takk for nå. På tide å overbevise nanden om at sistnevnte er absolutt nødvendig.

Hilsen småsulten labbetusse

Hjem, kjære hjem

Vi har vært på tur til Hurdal igjen. Denne gangen fikk jeg stort sett være med overalt, også var det flere seledyr der, så vi fikk litt tid til felles leik og adspredelse.

Noen ganger er det helt sant at "morgenstund har gull i munn". En rusletur i skråninger hvor sola akkurat har begynt å varme, en omgang pelsstell i det doggvåte gresset eller en skikkelig springmarsj der plassen egner seg for det. At livet er herlig i Hurdal en tidlig sommermorgen er det liten tvil om. Bare se på bildene over.

På onsdagskvelden var noen av de tobeinte ute å kjørte tube, men heldigvis ikke nanden min. Men to av de andre firbeinte blei herreløse for en stund og jeg måtte vise min medfølelse, spesielt med puddelfrøkna. Nanden syntes ikke det var nødvendig at jeg deltok så aktivt i pipekonserten, men måtte nesten le litt av min voldsomme evne til å la meg rive med. Hvorfor må tobeintinger finne på så mye rart som vi ikke kan være med på?

Det finnes heldigvis mange gode pinner i Hurdal også. Aller best er de som flere vil ha samtidig :) og jeg er jo som kjent ikke den som gir meg først.

Nå har vi vært hjemme et par dager og ute er det vått og kaldt. Nanden klaga fælt over en veldig myggelig hjemkonst og mener vi har kommet hjem til det som best kan omtales som et av verdens desidert verste mygghøl med mygg så store som tennisballer. Vi tar livet litt med ro, og for en gangs skyld har jeg greid slappe av litt ekstra jeg også, men nå må det skje noe snart. Livet er da altfor kort til å soves bort.

Dormende hilsen fra Ariell

Borte bra, men hjemme best

Vi har greid å karre oss hjem igjen og jeg synes det er litt godt, men øret mitt plager meg litt. Nå må jeg gå med skjerm fordi jeg ikke greier la være å klø og gnikke øret mot bakken.

Før vi reiste hjem fra Hurdal fikk jeg noen flere fine turer og jeg fikk bade litt mer også, men så begynte øret mitt å bli vondt så da sa nanden at det ikke blir mer bading før jeg er blitt bra igjen.
Hvorfor skal jeg alltid være så uheldig når det er badevær?!

Nanden begynte å bli litt bekymra for meg de siste dagene før vi reiste hjem. En kveld jeg var igjen på rommet måtte jeg nemlig minne nanden min på at jeg var der. Ho kom for å se hva som sto på og jeg fikk bli med ut. Ho sier det var min skyld at det blei seint den natta, for hadde jeg holdt meg på rommet hadde ho kommet seg i seng til normal tid. Men vi hadde det veldig hyggelig begge to, så det var veldig fint å være oppe litt lenger. Nanden fikk prata masse og jeg fikk mye kos.

Nå blei det sånn at jeg måtte si i fra litt dagen etter også. Nanden liker ikke at ho må gå inn for å finne ut hva som skjer for ho er redd jeg skal finne ut at jeg får oppmerksomhet bare jeg bråker nok. Jeg greide å overbevise henne om at jeg ikke er noen dum bråkmaker og var stille de siste to dagene. Nå er jeg jo så heldig at nanden min uansett kommer tilbake når de andre drikker kaffe, så jeg ligger jo aldri lenge aleine, men noen ganger er det bare litt ekkelt og jeg hører mye rart som jeg ikke skjønner noe av og må bare si i fra litt.

Da vi slulle hjem var det kjempefint vær og vi gikk litt feil i Oslo. Vi blei satt av på feil sted og fikk litt hastverk med å komme oss ned til Oslo S. Sjøl om nanden blei stressa og tok litt feil rakk vi både tog og buss som vi skulle. Vi var så heldige at vi fant ei dame som var veldig flink til å forklare hvor vi var og hvor vi skulle gå, så da greide vi det fint. Nanden var kjempesliten da vi kom ned. Det var varmt og ho hadde kjempetung sekk og en bag som var så fullstappa at både glidelås og hanker trua med å ryke. Jeg var også sliten og varm, men jeg fikk masse drikke -og tissepauser. Det var behagelig temperatur både på toget og i bussen og nanden sa ho hadde litt lyst til å krølle seg sammen under setet ho ögså.

Vi kom oss i alle fall hjem og glade var vi for det. Hele helga har vært kjempefin og det er fortsatt badevær og badeforbud :( Det er kjempekjipt.

Hilsen furten labbetusse som verken får bade eller klø

En våt fornøyelse

Nå har jeg og nanden min tilbragt en hel uke her oppe. Det har blitt noen gode turer, men været har ikke vært på vår side så runden ned mot Hurdalsjøen er blitt flittig brukt. Den er ikke så lang så da kan vi heller se ann været og gå mange småturer. Jeg synes det er fint for jeg må ligge en del på rommet når nanden min skal prøve å lære noe nytt.

Jeg har med meg det blå sauskinnet mitt. Det er passe lite til meg og deilig å ligge på. Da nanden har så mye rart i sekken sin, må skinnet kveiles innunder lokket mens vi er på farten. Da er det ganske godt synlig og vi får av og til noen kommentarer for den knæsje sauen vi har med oss.

I helga har jeg fått være mye med nanden for da har det ikke vært så mye program.
I går gikk jeg og nanden til Dalsetra på egenhånd og jeg fikk være med ned til hytta ved sjøen når de skulle spise lunsj. De hadde deilig grillmat. Gjett om den lukta var god da, men jeg fikk jo ingen ting... som vanlig.

I dag har det vært knallvær og jeg har fått bade. Det var en koselig tobeinting til nede på stranda som jeg fikk hilse på og vi bada sammen. Nanden min syntes ho var veldig tøff som orka å bade i det iskalde vannet. I en hel time fikk jeg kose meg med bading, gressspising og løpe tørketurer i full fart. Innimellom alt dette måtte jeg selvfølgelig vise at jeg også er god til å komme meg fram opp ned og i sideleie.

Så egentlig har jeg det ganske fint her oppe sjøl om jeg synes nanden stikker av litt ofte.
Håper på masse bra vær så jeg kan bade mye framover.

Klissvåt logrehilsen fra Ariell

Jippi! Jeg fant ho igjen

I helga var vi på en sånn plass med masse to -og firbeinte. Vi hadde med oss nandebrorsan som reserveførerhund. De presterte å glømme meg igjen på en sånn stor åpen plass, på en rad sammen med noen andre hunder. Den ene av dem var litt skummel syntes jeg, for den yppa seg mot en annen hund før de tobeinte stakk av. Jeg lå stille en stund, men jeg likte ikke den hunden. Dessuten var det litt varmt og nanden var plutselig borte, så jeg bestemte meg for at det var best å finne henne igjen. Ho hadde heldigvis ikke gått så langt og jeg fant henne bak teltet til dama med papirene. Nanden var visst ikke veldig glad for å se meg. Ho bare sukka litt tungt og tok meg i bånd.

Etter å ha vært i ro i skyggen en stund skulle vi tilbake på den grusplassen, men da var det ingen andre hunder akkurat der og nanden gikk ikke noen steder hvor jeg ikke kunne se henne hele tida. Ho var ganske fornøyd med meg og jeg fikk masse ros mens vi holdt på, og litt kylling etter at vi var ferdige. Så gode godbiter pleier jeg ikke å få til vanlig. Det eneste som var litt vanskelig var den kjegla jeg trudde jeg skulle finne. Jeg fant ingen kjegle å stoppe ved så jeg ga opp.

Nanden hadde nesten bestemt seg for at vi ikke skulle dra på dette stevnet, men var glad vi gjorde det. Ho sier at ho trenger å trene på sånne ting, for ho oppfører seg ofte litt rart når vi er på sånne åpne plasser med masse to -og firbeinte.

Vi skulle egentlig reise hjem etterpå, men sjøl om nanden min hadde sjekka rutetidene på nettet før vi reiste gikk det ikke noe buss. Det endte med at vi blei henta av en altfor samvittighetsfull nandemamma. Nanden sa vi fikk ta taxi og sende regninga til Nettkluss som ho kaller det. Noen syntes tretusen kroner var vel mye penger og ville helle ofre tre timer med inspurt i konfirmasjonsforberedelser på å hente oss. Nanden syntes det var for gæli', men når mor insisterer er ho vanskelig å rikke. Det har nanden snart brukt 30 år på å lære, men ho innrømmer også at ho ikke er spesielt lettlært og misunner meg den egenskapen.

Det har vært mange godværsdager nå og mange utflukter også. Før helga henta nanden medisiner og vi fikk med vår tobeinte turkompis på bytur. Det blei litt trasking, men vi gikk stort sett der det ikke var så varmt og jeg fikk masse drikke -og tissepauser, så det gikk bra og nanden lurer på hvor jeg får all energien fra.Ho var nemlig helt utslitt etter den dagen.

Dagen etter var det tidlig opp igjen for nanden skulle på skolen. Nok en lang busstur, men vi reiste litt tidligere hjem enn vi pleier, så vi slapp å vente så lenge og komme hjem seint på kveld. Vi måtte innom veterinæren og kjøpe noe og så måtte vi ha mer frossenmat til meg før vi reiste hjem, men vi hadde passe med tid til det før bussen gikk.

Så har småsøsknene til nanden blitt så store at de er blitt konfirmert og jeg fikk være med å feire. Jeg fikk masse kos, men nanden sa at jeg ikke måtte være så klengete, for mange hadde veldig fine klær på seg.

Nei nå må jeg ut å nyte litt av den fine sola og se om jeg kan finne en flekk som kan gjøre meg litt våt.

Våryr hilsen fra Ariell

Kom mai du skjønne milde...

Og mai kom med enda mer regn og det er virkelig blitt vått der ute.

Nanden min ser litt trøtt ut, men sier at vi skal ut å gå, bare ho finner noe egna innpakningsmateriell til bøkene som skal postes. Ho vil helst slippe å få purring fra biblioteket, så det er på tide å få dem avgårde. Så skal det vist hentes litt konfirmasjonsgaver og slikt. Så træler ho fælt med en sang til en av konfirmanente nå da. Ja også norskprosjekt og nettoppgave med øving på gamle eksamensoppgaver. Ikke rart ho ser litt sliten ut stakkar.

Vel, vel. En optimist av ei labbetusse som meg har alltid tru på bedre tider. Neida. Jeg klager ikke. Liker ikke det våte være uansett jeg, så nå får jeg gå ut når det ikke regner så mye. Vi har bestilt oppholdsvær i dag. Nå har det slutta å regne, så får vi se hvor lenge det varer.

Hilsen morgenfuglehunden Ariell

Morgenstund har gull i munn

Det er noen aldeles nydelige dager akkurat nå. Herlig solskinn som smelter snøen og tørker opp den klinete veien vår. Om morningen er det sol på framsida av huset. Da synes jeg det er deilig å ligge ute og få litt sol på kroppen. Ellers trener vi litt lydighet og hinderet har fått stå ute noen dager, så nanden min slipper å sette det opp for hver gang vi skal bruke det.

For tida trener vi på noe nanden kaller "fremadsending med stå og på plass". Øvelsen går egentlig ut på at jeg skal løpe fra nanden og bort til ei kjegle hvor jeg skal stå til ho sier at jeg skal komme tilbake. Ho prøvde å kombinere det med en apportøvelse fordi vi har holdt på så lenge at jeg egentlig forstår hva den kjegla er til. Problemet mitt er at når jeg får beskjed om å stå, synes jeg at jeg må snu meg for å se hva nanden gjør. Liker nemlig ikke å stå med rompa til når noen snakker til meg.

Poenget med apporten skulle visstnok være at jeg skulle fortsette å fokusere i marsjretningen. Det gikk bra første gangen, men da jeg fikk beskjed om å apportere tok jeg kjegla, siden den var nærmest. Nanden min holdt på å knekke sammen av latter. Det kan jeg si med sikkerhet sjøl om ho prøvde å ikke vise det. Etterpå gjorde jeg det riktig, men da blei det litt vanskelig å stå med rompa til. Nanden var ganske fornøyd likevel og mener det tross alt er litt framgang. Nå stiller jeg meg med breisida til i stede for å gjøre helomvending. Og så har jeg skjønt at jeg ikke trenger å masjere rundt kjegla. Nanden brukte litt tid på å få meg til å forstå, men nå har jeg skjønt det, trur jeg. Det er moro nå som vi trener mer på nye øvelser. Det vanskeligste er når jeg skal løpe til nanden, men stoppe før jeg er halvveis.

Nei. Nå vil jeg ut å finne meg en grasflekk å rulle meg på.

Solskinnshilsen fra Ariell

Snøen kom og snøen gikk

Det er ikke stort igjen av snøen som falt i går, bare litt ekstra vann. Veien bort hit er ganske klinete og med masse vanndammer, men jeg har greid kunststykket å forhindre at nanden blei våt på beina… i dag også. Ho skryter meg langt opp i skyene for det er definitivt ingen enkel oppgave. Noen steder må vi ta jordene i bruk, andre steder må vi gå slalåm mellom dammer som strekker seg over nesten hele veien.

I dag har jeg prøvd å oppdra den lille, uskikkelig og ekstremt villstyrige Nussedachsen. Den er jo bare et halvt år og har mye å lære, men maken til spinnvilt vesen skal man leite lenge etter. Jeg er jo ikke helt borte sjøl sier nanden, men innrømmer at frøken langøre slår meg ned i støvla på det området. Like fullt er jeg en sprek og utholdende seksåring.

For tida prøver nanden å lære meg å stå når jeg kommer løpende mot henne. ”Innkalling med stå og på plass” heter det visst på fint og er en av øvelsene i lydighetsklasse 2. Det er jo ikke så lett det der med å stå når jeg helst vil komme helt bort og sitte ved fot, sjøl om vi har en egen kommando for dette. Jeg synes jeg er blitt ganske flink til å løpe fram og stå ved kjegla i fremadsendingsøvelsen, men nanden er ikke helt fornøyd. Ho vil at jeg skal stå med baken til og ikke gjøre helomvending før jeg stopper. Det er jo ikke så lett da. Jeg liker nemlig ikke å snu ryggen til for jeg vil jo gjerne følge med på alt ho driver med. Sjøl om det er litt vanskelig liker jeg denne treningen kjempegodt. Nanden sier også at jeg er flink, men at jeg av og til gir henne noen kreative utfordringer, hva nå enn det måtte bety.

Nei, nå er det natti, natti for meg og sekretøsen.

Hilsen søvnig labbetusse

Det var en deilig solskinnsdag, en vårdag i april...

Jeg trur det er noe sånt nanden min har prøvd å synge i dag, men det passer jo absolutt ikke inn. Ho lurer på om ho skal hente julepynten og adventskransen, for ute laver det ned de største snøfiller en kan tenke seg. Snøen er i alle fall fin å spise og rulle seg i, men egentlig synes jeg at det kan bli sommer nå, for jeg vil gjerne bade. Det blei jo ikke så mye bading i fjor fordi nesten hele sommeren regna bort. De fine dagene som var i juni fikk jeg ikke lov til å bade fordi jeg hadde fått operert bort fettkulen min.

Ser ut som nanden ønsker seg nakenhund igjen for i dag samla ho sammen en hårdott på størrelse med halve mag da vi var ferdige med pelsstellet. Det er godt å bli gnubba og gnidd litt på, men milde måne så mye håravfall da gitt.

Nanden sier at ho ønsker seg sånn gummikost. Den skal visst være effektiv til å fjerne hår fra golvet med, men den koster visst en hel liten formue. For tida grubler ho masse på hva slags mat jeg skal få framover. Akkurat nå er det jo helt vanlig med håravfall og litt kløe, men jeg er jo sån hele året og det liker ho ikke. Föret får alltid noe av slylda. Ikke er det så lett å finne et bra tørrför uten hvete og alltfor mye annet korn heller. Nå får jeg sånne hundepølser fra fryseren. Det er godt, men jeg syntes ikke jeg får nok sjøl om jeg får masse grøntför i tillegg. Det blir mest gulrot og agurk, og så litt blomkål og spinat og slikt. Brød, hundekjeks og sånt får jeg ikke. Av godbiter er det snart bare tørka fisk og lever jeg får spise. Snart blir jeg vel tyn som en tørrfiskbeta sjøl tenker jeg :-(

Det er visst ikke nanden engstelig for. Ho har ymta innpå om at jeg burde slanke meg. Det her er ei virkelig lei knipe altså. Jeg er sulten og vil ha mere mat og så sier de tobeinte at jeg skal på slnakekur! Det skulle ikke være lov å holde på slik mener nå jeg, men det er kanskje derfor nanden stadig er på jakt etter gode fôralternativer. Håper ho finner noe mer spiselig å fylle meg med innen jeg forgår av sult.

Sultende hilsen fra ei lita labbetusse som for tida går under kallenavnet Bolla

Go morgen

Det er vått og sølete på grusveiene nå, men fortsatt masse snø på jordet som er fin å rulle seg i. Da blir det lettere for nanden å holde meg noenlunde rein også.

Rett før helga besøkte vi Nussedachsen og vi fikk herje litt ute, helt til den ustyrlige valpen fant det for godt å ta en tur på egenhånd. Jeg sto igjen på gårdsplassen og så etter henne en liten stund før jeg tusla tilbake til nanden. Det er ikke så lurt å misbruke friheten. Da blir det bare bråk.

Dammene begynner å bli så store at endene bosetter seg i dem. Nanden sier at elva antakeligvis er for stri for dem nå, og at de derfor heller holder til i dammene nå i verste vårløsninga.

Nanden har gravd seg ned i bøkene sine og min jobb er å sørge for at ho kommer seg ut og får noen gode pauser og litt frisk luft. Ho er litt vanskelig å få kontakt med for tida, men jeg har da mine knep. Når ho leser lydbøker som ikke krever masse skriving hele tida får jeg gjerne ligge på fanget. Det er skikkelig kos det.

Nanden sier at jeg er i ferd med å teppelegge hele huset. Det er tid for å kvitte seg med vinterulla og den gjemmer seg bort i kriker og kroker og på de merkeligste steder, så den er litt vanskelig å bli kvitt. Tørrmoppen er stadig på jakt etter svarte hårdotter, men det er ikke lett å komme til over alt.

Det var dagens referat.

Voffelig hilsen fra Ariell

En begivenhetsrik helg

Da har vi kommet oss hjem etter en krevende helg. Nye steder med masse to -og firbeinte er alltid spennende, så jeg fikk god tid til å se meg rundt før vi skulle ut av trengselen og kaoset og inn på en sånn plass hvor det nesten ikke er noen tobeinte en gang.

På lørdag måtte vi vente ganske lenge før vi fikk komme inn. Nanden min pleier alltid å bli litt smårar på sånne steder. Det synes jeg er litt merkelig, men jeg prøver jo å oppføre meg helt vanlig. Det er ikke helt enkelt når de andre to stabber av gårde på stive bein og ser fullstendig forvirra ut. I all min høflighet reiste jeg meg for å hilse på dommeren da han håndhilste på nanden. Ho lærte fort at med så mye støy må stemmen heves en hel del, så jeg fikk tydeligere kommandoer etter dette. Så lenge jeg slipper å ligge oppå noen synes jeg det er helt greit å ligge på rekke sammen med andre hunder. Det er også ganske fint å få labbe ved nanden sin venstre side, men ho vil egentlig at jeg skal gå enda litt lenger fram. Jeg imponerte dommeren til å gi oss en tier på innkallinga. Greide også stå og dekkøvelsene bra.

Til slutt var det tid for plankehinderet. Jeg liker jo godt å hoppe, men synes det er litt skummelt med hinderet i lydighetsringen. Når det er hallstevne bruker de også matte under hinderet, og det er uvant. Nanden sier det er for at det skal være tryggere for oss å hoppe. Det er lett å skli eller overbelaste beina på det glatte, harde golvet. Jeg tassa fram til hinderet for å sjekke det ut, men fant ut at det ikke var så lurt å hoppe over, så jeg gikk pent rundt i stedet. Vi fikk blå sløyfe og nanden sa jeg var veldig flink og var ikke sur for at jeg ikke ville hoppe. Ho var bare litt bekymra for det er andre gang jeg gjør sånn under en lydighetsprøve. Ho mener jeg er blitt litt skremt etter klatreturen over hinderet første gangen og at jeg skjønner altfor godt når det er trening og når det er alvor.

På lørdagskvelden var vi på hytta og hadde en dødsbra hinderøkt. Det var kjempemoro og jeg ville egentlig bare hoppe og hoppe sjøl om nanden sa at det var mer enn nok. Vi gikk ny lydighetsprøve på søndag og hadde startnummer to, så vi trengte ikke vente så lenge før vi fikk komme inn i ringen. Jeg lot være å hilse på dommeren denne gangen, satt bare der og lot han se på tennene mine. Han syntes jeg var flink og ga meg toppkarakter. Da vi skulle ligge fint på rekke, mens de tobeinte gikk litt vekk, fant jeg ut at jeg like godt kunne ta en hvil, så jeg la meg godt til rette. Jeg lå stille til jeg fikk beskjed om å sette meg, så vi fikk en god karakter likevel. Som dagen før gikk de andre øvelsene også ganske bra og til slutt hoppa jeg over hinderet. Nanden måtte hyle av glede, enda det ikke er lov. Det ga oss masse trekk i karakteren, men ho syntes ikke det gjorde så mye og var bare kjempeglad for at jeg hadde utført øvelsen. Mitt tobeinte reisefølge greide ikke å lande på flere timer.

Premieutdelinga var spennende. Vi kom på 5..plass av nesten 30 deltakere og jeg fikk en pose godbiter. Vi fikk rød sløyfe også og nanden sier at det betyr at vi har lov til å starte i klasse to. Der er det enda strengere og noen nye øvelser også. Vi har allerede trent på noen av dem og så er jeg god i et par av øvelsene fra før av fordi jeg lærte dem da jeg var på førerhundskolen for å lære å bli førerhund. Det er moro å trene lydighet sammen med nanden. Ho blir så glad når jeg får det til. Hvis jeg ikke får det til så prøver vi litt til, så går det nesten alltid bra.

Noen ganger hjelper det godt å sove litt på det også. Nanden sier ho er veldig fornøyd med meg og trur ikke ho noen gang vil få noen annen hund som er så god til så mye. Det er jo viktigst at jeg jobber godt når jeg er i sele, men de tobeinte sier at jeg fungerer bedre i sele også når vi kan holde på med litt andre ting. Da jeg trives så godt med lydighetsøvelsene og er ganske flink, synes nanden det er fint å trene til lydighetsprøver. Klare mål gjør det lettere å trene systematisk, sier ho.

Hilsen lydig labbetusse som slapper av etter en strevsom, men fin helg

God dag

I går var jeg med nanden på skolen. Der var det som vanlig mange tobeinte, men i går var det ekstra mange. Nanden sier at de har noe de kaller for "åpen dør" akkurat nå. Jeg så ikke så mange flere åpne dører jeg, men de fleste kan jo åpnes når en trenger det så det er vel ikke noe problem. Det var masse barn der også og jeg måtte jobbe litt ekstra for å passe på nanden min.

Nanden sine lærere og medstudenter er også hyggelige. Av og til vil noen av dem kose litt med meg. Da blir jeg veldig glad. og kan finne på å oppføre meg litt banrslig.

Vi møtte han som har driftsansvaret på bruket også. Vi har snakka med han før og han er også veldig hyggelig og opptatt av tilrettelegging. Nå har visst heisene fått punktskriftmerk\ing og sånn stemme som sier hvilke etaseje heisen stopper i. Nanden tenkte at vi skulle teste det, men så glemte hun seg hele tida og vi tok trappa slik vi pleier å gjøre.

Vi fikk en del ventetid etter skolen. Det er ganske vanlig. Vi var innom butikken med masse hundedigg og nanden kjøpte mer sånn frosen pølsemat til meg. Vi var innom dyreklinikken for å kjøpe mer olje som jeg får i maten min og den nye veterinæren som ekspederte oss var veldig hyggelig han også. Jeg fikk masse skryt for at jeg er i passe hold. Vi labisser har jo lett for å bli litt vel runde.

I dag skal vi busse mer og så skal vi kjøre tog. Vi skal på hyttetur, men det er bare en unnskyldning fordi nanden vil finne ut hvordan det går med oss og lydigheten. Det er fortsatt hinderet ho er mest spent på. Jeg synes egentlig det er moro å hoppe, men noen ganger er det litt skummelt også. Nanden synes jeg er blitt kjempeflink, men forstår at jeg er litt usikker på det med hinderhøyden. Jeg liker ikke når det blir lagt på en planke mer enn min størrelse. Vi har litt erfaring med at noen dommere bruker litt høye hindre og derfor må vi trene på det, men det synes jeg fortsatt er litt vanskelig. Hvis jeg er like flink som jeg var sist og i tillegg hopper hinderet, og his nanden greier å oppføre seg litt bedre, (uskikkelige tobeinting) håper vi på opprykk til klasse 2. Vi har ikke fått trent så mye som nanden gjerne ville fordi det har vært så mye is og søle ute, men det vi kan trene inne har vi trent masse på. Det har heller ikke blitt så mange muligheter for å trene sammen med ledsager, så nanden føler at vi kunne vært bedre forberedt. Det blir en spennende helg i alle fall.

God helg!
Reiseklar hilsen fra Ariell