Årets favoritt 2009

Månedens favoritter har med unntak av en hektisk sommermåned, vært en fast månedlig post siden mars i år. Jeg har helt av meg selv og uten nandelige innblandinger kåret en klar vinner blant alle disse produktene.

Og vinneren er:

... stor og kraftig, rød av farge, har fast plass i stua, ubeskrivelig behagelig å ligge på og lett å holde rein.

- Fatboy Doggielounge er herved kronet med tittelen "Årets favoritt 2009". Dette er kongen av hundesenger, og duger sjøl for "prinsessen på erten". Jeg kan samtidig avsløre at nanden misunner meg denne, og det med god grunn.

Månedens favoritt og årets helt - Chris Christensen

Med min elendige pelskvalitet og ømfintlige hud gikk jeg en lurvete og uflidd høst i møte. Det så i alle fall sånn ut. Jeg så helt nedstøva ut etter en omgang med børsten, til tross for at jeg har en nand som er nokså lett på labben. Underulla forsvant i store dotter og da ny underull så smått begynte å vise seg, vokste den ut ferdig tova. Skikkelig våt bør jeg helst ikke bli, for det tar evigheter før jeg tørker igjen. Den dramatiske endringen i pelskvaliteten min skulle skaffe nanden en hel del huebry, og har allerede blitt nokså kostbar. Enda regner ho med å bruke noen tusenlapper til før jeg kan vaskes og stelles på noenlunde fornuftig vis, uten stor risiko for komplikasjoner for noen av oss. Vi er heldigvis kommet et godt stykke på vei i riktig retning, takket være årets pelsreddende engel, Chris Christensen. Den råflotte nyinvesteringen i redskap til pelsstell har ikke bare gitt meg finere pels. Stelleøktene er blitt en sann nytelse. Jeg liker jo å bli stelt med, men har alltid gitt klart og tydelig uttrykk for redskaper og teknikker jeg misliker. Nanden er nokså lydhør og forståelsesfull når det kommer til pelsstellet, og mer enn en gang har jeg hørt henne jamre seg over elendige hundebørster. Da er det visst enklere med gamp. Til den finnes et godt utvalg, og det er ikke så vanskelig å finne børster av god kvalitet.

Både nanden, jeg og pelsen min er storfornøyde med børstene fra Chris Christensen av tre enkle grunner:
- De er lettere å bruke for nanden
- De er mer behagelig for meg
- De er effektive, men skånsomme for pelsen min

Nanden er blitt veldig glad i kardene, og spesielt den bittelille. Den kommer til over alt og er lett å bruke. Ansiktskammen brukes til mye mer enn bare ansikt. Den er blitt redningen for en tett behåra bakpart hvor pelsen blir reine filten om den ikke børstes ut daglig.

Gullbørsten får til det andre børster med stålpigger ikke greier. Den er snill mot både hud og pels, samtidig som den ikke opparbeider statisk elektrisitet. Dermed gjør den heller ikke vondt verre for en tørrpels som meg.

Jeg blir av og til beskyldt for kjennes ut som en gris over ryggen. En middels svinebustbørste får til og med rygghåra mine til å framstå som mer velstelte og mindre strie. Dessuten er denne børsten grisegod og passe mjuk. Vi kan ikke være foruten den når pelsen skal tilføres fuktighet og ekstra pleie. Den er blitt nandens grombørste fordi den gjør et solid stykke arbeid og ligger godt i hånda.

Den arme geita som har donert håret sitt til den mjukeste av børstene mine, skulle bare visst hvor mye nytelse den har gitt meg. Geitehårsbørsten er både jeg og nanden glad i. Den setter virkelig prikken over i'en og gir en herlig avslutning på stelleøkta.

En av årets desidert beste investeringer.

Børstene er kjøpt hos Hiawatha´s dogsupply, men et mindre utvalg kan også kjøpes fra Stargate Johnny Skjølås som også forhandler mange andre gode pelspleieprodukter.

Innekos

I dag nekter jeg å gå ut mer enn jeg må for å få unnagjort mine høyst nødvendige utomhuslige sysler. Det er tjue beinkalde grader der ute og absolutt lite ideelt for en real utedag. Det går helt greit å være innelabrador når man har en nand som kan være med å lage litt moro. Ho har til og med greid å finne litt ekstra tid til å låne meg sine gode hender, noe som er usannsynlig deilig.

Det er virkelig julefred her på prærien nå. Endelig er det tid til å gjøre ingenting, uten dårlig samvittighet for alt som skulle vært gjort. Det er nok den beste julegaven nanden min kan få, etter et år med mange harde prøvelser.

Lurer på om jeg skal gjøre meg litt ekstra flid med å blidgjøre nanden, i håp om at det da vanker litt ekstra julegodis. Ho er ufordragelig måteholden når det kommer til godsakene, og burde virkelig skamme seg over å være slik en gnier.

Romjulshilsen fra Ariell som er i ferd med å gå til aksjon for mer julegodter

Storfint besøk

Da har sydenfarerne vært innom på julebesøk med innlagt middag. Den reinsdyrgryta kunne nok jeg også tenke meg en smak av. God og feit med seterrømme og brunost, men det blir nok bare ris og grønnsaker til meg. Koselig med besøk var det i alle fall.

Utetempen svinger mye, og nanden holder liv i vedovnen store deler av døgnet. Der ligger jeg til helsteiking når jeg ikke slanger meg i min høyt elskede Fatboy.

Nanden skal vaske opp og jeg skal spise kvelds og slappe av litt før vi rusler kveldsrunden. Ellers ser min tobeinte raritet ut til å ha behov for å roe ned, enda så rolig jula har vært. Ho har gitt seg med sånn merksnodige ansiktsgymnastikk, men er definitivt ingen labrador i matveien. Ho sier det ikke gjør noe, for ho har mer enn nok å tære på. Dessuten er ho opptatt av at det nok skjer noe utrivelig igjen, nå som året er på hell og det snart ikke er plass til mer fanteri i 2009. Det er jo nærmest blitt en vane at det meste skal gå på tverke, så det forventes at avsluntningen står i stil med året som helhet. Så får vi bare håpe at det ikke blir så ille at det spolerer muligheten for et godt, nytt år, og at jeg får ha helsa og humøret i behold. Nanden er stadig bekymra for meg.

Morgendagen byr på masse frisk vinterluft hvis det ikke blir for kaldt. Nanden har nemlig bestemt at det er på tide med litt skikkelig flatmarkslabbing som avsporing fra de faste turene som gjerne ender i en eller annen bakke. Ho mener forholda skal ligge godt til rette for slike store utskeielser nå som vi har framkommelige veier med godt snøføre.

Nei. Nå er det på høy tid å synge kveldsmatsangen, ellers blir jeg snart tynn som en tørrfiskbeta. Det passer ikke for en labrador, og jeg har ikke noe ekstra juleflesk å kvitte meg med heller

Kveldssulten hilsen fra Ariell

Fredelig jul

Vi er kommet hjem til prærien for å nyte noen dagers absolutt ro. Jula har vært fin så langt, men det er godt å komme hjem til egen seng og fri tilgang til friluftslivets mange gleder. På julaften var jeg med som firbeint nisse og bisto nanden med gaveomplassering i nabolaget. Flere av de vi besøkte henta fram et ekstra bredt smil da de fikk se meg på trammen, kledd i nisselue, bjellekrans og det røde dekkenet mitt.

Det blei noen gaver til meg i år også. Jeg fikk kjøttstenger, yoghurtdrops og en sånn stor gummiterning som kan fylles med godis. Grommest var nok likevel all snøen som jeg nå kan nyte godt av. Veien vår har fått høy brøytekant jeg kan slenge meg i og på jordet blir jeg helt borte i alt det hvite. Nandemodern lot seg underholde med mine snøsprell der ho sto i kjøkkenvinduet før frokost. Nanden sjøl er overlykkelig over at både føre og temperatur behager meg og at jeg ikke trenger så mye påkledning.


Da skal jeg se om jeg finner noe nytelsesmiddel som kan egne seg for meg. Ønsker alle en fortsatt fin jul med snø i metervis.

Hvit julehilsen fra Ariell

Da var dagen her

Det er bare noen timer til jula ringes inn, men nanden er ikke helt i julestemning enda. Det mangler fortsatt noen gardiner og litt julepynt. Vi skal heldigvis ikke dra inn noe skog i år heller, for det er så trangt om plassen her at da må jeg få alternativ liggeplass.

Ute er blitt et perfekt antall kalde grader. Deilig å være hund ute nå, og vi har knallføre som både jeg, pelsen og labbene mine setter pris på. Det har snødd litt også, så når min tobeinte er ferdig med å vingle på ustøe krakker, har temt støvsugerslangen og dansa de siste trinna av julevalsen med moppen, ligger alle forhold godt til rette fo ei fin juletid med masse julete kos, både ute og inne. Hva mer kan en ekte labrador ønske seg? Jaja. Litt ekstra gode spiserier hadde jo vært stas, men for meg blir det nok ikke de store utskeielsene. Nanden sier ho vil ha meg frisk og sprek med inn i det nye året. Ho har pakka inn godis i kilosvis, men dessverre ser det ikke ut til at noen av pakkene med gode, spennende lukter er til meg.

Julestemnngen la seg over jordene da vi var på tur med skikkelig bjelleklang i snøværet i går kveld, og nå er det på tide å prøve nisselua.

Gode, logrende juleklemmer fra Ariell, med ønske om ei fin juletid for alle to -og firbeinte venner.

Årets mørkeste og kaldeste dager

Det har vært noen tøffe dager for nanden, men heldigvis finnes også noen lyspunkter midt oppi julestri og andre utfordringer. Ho har avlyst mesteparten av juleforberedelsene som i liten grad angår andre enn ho sjøl. Ligger nok an til en real vårreingjøring i stedet.

Kuldegradene svinger litt, men har holdt seg ett sted mellom -15 og -30 grader de siste dagene.
Nanden har lest en over måte fin bokstav i dag, og er i ekstase. Den har visst noe å gjøre med vår utflukt i starten av denne måneden. Den turen ho avslutta med flere timers dataknotting og misfornøyde sukk, før vi tok med alle våre eiendeler for å toge og busse hjem.

Det er ganske rolige dager fortsatt. Det er jo ikke særlig godt utevær for labradorer med mangelfull behåring, og utsatte kroppsdeler som ikke kan bekles blir fort veldig kalde.

På tide med litt mer førjulskos. Får prøve å dra nanden ned på bakkenivå så det er mulig å få kontakt :)

Førjulshilsen fra en småfrossen Ariell

Alltid til tjeneste

Nanden har hatt en heftig ryddesjau noe som medførte at det vokste en kjempemessig papirhaug på golvet. Jeg er ikke vant til at slikt ligger og flyter, så jeg fant ut at her måtte det litt effektiv labradorhjelp til. Leende tok min tobeinte rotekopp imot den ene papirlappen etter den andre, for så å slippe det ned igjen i samme haugen. Ho holdt på å le seg fillete da jeg prøvde meg på et nokså kraftig eksemplar av en eller annen katalog. Jeg greide til slutt å klaske den i fanget på henne, samtidgi som den viltre lograhalen min uheldigvis kom i skade for å rive ned en bunke fra bordet. Det hele endte med at jeg fikk en godbitball å bryne meg på. Heldigvis er det endelig blitt orden i kaoset og det er minimalt med papir som flyter nå.

Heldigvis er det i ferd med å bli litt mildere, og snøen daler ned til jul. Da nanden gikk frokostærendet sitt fikk jeg ikke være med, for ho mente det fortsatt var for kaldt til at jeg kunne være ute så lenge. Det er nok ikke helt lett å gå de turene uten meg, særlig ikke nå som det er vanskelig å finne gode kanter å orientere seg etter mange steder.

Nanden har store vaskeplaner i dag, men ser egentlig ganske segneferdig ut. Jeg har fått ett par doser frisk luft, og skal ta en liten formiddagslur.

Snørik førjulshilsen fra Ariell

Hvem sa at det haster?

Nanden er nok i ferd med å knuse sine egne planer til fordel for meg. Det er deilig å være labrador når en får så mye mat og oppmerksomhet. Ute er det så kaldt at en fryser labbene av seg bare en tenker på å gå ut, så jeg er ikke til noe særlig hjelp som vedbærer om dagen.

Nanden er litt oppgitt over at jeg bar må tasse rundt på nysmurte labber. Den slags stell blir helst gjort i en rolig stund og jeg nyter labbemassasjen, men etterpå kribler det i beina og jeg må bare rører litt på meg. Det kunne dessuten hende at det plutselig skjedde noe spennende, og det kan man ikke risikere å gå glipp av. Ho truer med å dekke til labbene mine, og erter meg med at jeg ser ganske morsom ut med sklisikre rosa barnesokker. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke kan fordra dem, så ho avstår vanligvis fra fristelsen, og setter seg heller ned med meg så jeg kan få enda mer kos mens mesteparten av klineriet rekker å trekke inn.

Så er det denne julestria da. Her i huset er det fortsatt en god del ugjort, og med en nand som vingler rundt og ser litt småsløv ut nå før jul, kan man vel ikke akkurat forvente effektivitet. Ho prøver å få oversikt over julegaveinnkjøp og hva som gjenstår av pakking. En real julevask hadde også vært greit, men ho vurderer å avlyse den, og heller ta en ordentlig opprusk til våren, når diverse inventar kan flyttes ut noen timer. Det er temmelig trangt om plassen her. Flytting, rydding og planlegging av hvordan en best skal jobbe for å komme til, tar usannsynlig mye tid. Dessuten må jeg se opp for utemte støvsugerslanger, ustøe moppestativer, nandeføtter som kommer deisende og andre risikomomenter. Det er ikke trygt å oppholde seg i lavereliggende strøk når det stelles til jul her på prærien. Bare det er grunn god nok til å utsette rundvasken. Enkel vinduspuss og forsvarlig fjerning av mindre delikate fangstredskaper, er i seg sjøl en prøvelse. Sistnevnte kan være i overkant underholdende. Det er ikke edderkoppene som er problemet, men hva de etterlater seg, og nanden er av den oppfatning at de godt kunne rydde opp sjøl. Ho hater den jobben så inderlig.

På tide med en real kveldskong. Da blir jeg opptatt en god stund med å jobbe for maten, noe nanden mener en slukhals som meg bare har godt av.

Førjulshilsen fra en labrador som er gått i hi i kulda

En overdose julehandel og en stor pose småkjeks

Da er byturen et tilbakelagt stadium, og jeg har fått nok kjøpesentertrasking for denne gang. Til gjengjeld er jeg blitt tilgodesett med 14 nye kilo av disse gule småkjeksene som for tida utgjør mitt "daglige brød". Jeg skal i alle fall slippe å sulte i jula. Nanden har drista seg til å kjøpe en pakke små tyggepinner også. Aner meg at den skal brytes opp og fordeles sparsomt over et lengre tidsrom, eller buntes og gis bort i gave med rød sløyfe på. Her i gården vanker det ikke mer enn en ørliten smakebit ved en sjelden anledning. En liten pakke godbiter har ho også greid å drasse med seg, til tross for at jeg på ingen måte er bortskjemt med denslags for tida. Ikke rart jeg blir spinnvill av en tur innom veterinæren for å sjekke vekta. 27,7 kg veier jeg nå, og det er visstnok ganske så ideelt i mitt tilfelle, men så spiser jeg snart mat for to også da. Nanden sier jeg er i ferd med å tangere øvre anbefalte kjeksmengde for hunder på 30 kg. Dette er ho jo ikke vant til og er nok ikke helt fornøyd. Mengden gjør det også uaktuelt å redusere antall måltider. Jeg spiser fortsatt det jeg får tildelt med god samvittighet, og går heller ikke av veien for å spore opp noen lekkerbiskner på egenhånd. Det er veldig lite populært, så nanden følger altfor godt med.

Vi har også fåt i hus ørerens for de nærmeste ukene. For å få tak i den lille flaska måtte vi først surre litt på en parkeringsplass som var blitt forandra til det ugjenkjennelige. På tilbaketuren hadde jeg skjønt tegninga, så da redda jeg oss greit unna villedende snøfjell og diverse merkverdige sperringer. Turen endte dermed godt, og jeg slipper ikke unna ørevask i jula heller.

Nanden sier det ikke blir flere lange utflukter i 2009, men neste år er det full rulle igjen. Det kommer noen uker med forelesninger, kurs av ymse slag, og så skal ho jo ha fire uker praksis til våren, men det veit ho enda ikke særlig mye om.

På tide å slappe av litt. Blir ingen lengre kveldstur på meg, for ute er det bikkjekaldt, noe som innebærer at jeg får noen nøye tilmålte små doser iskald vinterluft. Er ikke overveldende glad i det kalde været, så det er greit nok, men innefart er ikke stort å bli sprek av. Vi finner alltids noe ekstra å fordrive innetida med, men særlig mye fysisk utfoldelse blir det jo ikke. Det er lite som slår en real labbetur med innlagt trening av hurtighet, spenst og smidighet i skog og diverse ulendt terreng.

Da skal jeg sende nanden ut etter mer ved så jeg kan grille kroppen min. Deilig å slange seg på kjøkkengolvet ved en rødglødende vedovn.

Rykende varm førjulshilsen fra Ariell

Ei kald helg og en smule julestemning

Nanden har vært delvis ute av drift ett par dager. Dessuten er det jul snart og henness planer er nok blitt kraftig berørt av de siste dagenes ugreie. Så nå er det bare å få unnagjort mest mulig før morgendagens bytur, men det er ikke ut som energien og tiltakslysten er helt på topp i dag heller. Jeg får ikke reise på tur slik klørne mine ser ut nå. De er i manges øyne helt fine, men nanden er ikke enig. Dermed utgjør klostell, oppvask og en lengre kveldstur sannsynligvis planen for resten av dagen.

I og med at det har vært så kaldt, har jeg ikke fått være så mye ute i helga. I går var det greit på dagen, så da fikk jeg være ute en stund, men på lørdag holdt nanden hardt på ti minuttersregelen sin. Det blei jo noen småturer, men det holdt jo ikke til oppvarming engang.

Men nå er det visst mandag, og ny uke med nye muligheter, så da får jeg utnytte alle anledninger som byr seg til å nyte labradorlivets mange store gleder.

Lystig førjulshilsen fra Ariell

Kongelig stor

Jeg har fått en skikkelig Kingsize Kong. Her i gården blir jo den slags brukt som del av det daglige fôringsritualet, så da nytter det ikke med sånne små søte, så nå skal den store nyheten testes.

Jeg er ikke helt god i magen i dag. Jeg er visst litt utett og luftig der bak, og så er det noen bedritne saker av fastere form som ikke helt får bestemt seg for om det vil ut.

En annen stor nyhet er stelleredskapen vi har fått i hus. Nanden har lenge vært på jakt etter mer skånsomme børster. Dogman har fungert greit nok, og med tanke på prisen er disse børstene og kammene absolutt verdt pengene. Nå har det seg sånn at pelsen min lett blir tovete, men ikke liker å bli gravd noe serlig i. Det blir litt vanskelig å få fjerne flokene når nanden må være så lett på labben at børsten ikke kommer gjennom underulla. Vel. Etter en stunds tråling av tilgjengelige dyrebutikker og diverse nettbutikker, med nærmest endeløse vurderinger, gjorde ho noe som fikk fatale følger for lommeboka. Vi fikk ved et tilfelle prøve et par børster fra Chris Christensen. En stor opplevelse for en stakkars hunderøkter i fortvila jakt på bedre redskap, og den absolutte redning for en vrengt polvott av en labrador. Det skulle raskt vise seg at utvalget av børster også hadde en voldsom tiltrekningskraft på min arme nand. så dermed blei det Chris Christensen opp i mente, samt ei ny potesaks fra Solingen Rose Line. I tillegg til standarutstyr som kam, karde, svinebustbørste og børste med stålpigger, fant nanden endelig sin lenge etterlengta geitehårsbørste i hundevennlig størrelse. En sann fryd for ømfintlig labradorpels. Nå gjenstår det bare å se om ho går helt i kne for CC sine pleieprodukter også.

Om investeringene har vært harde for pengebeholdningen, har de samtidig vært til stor lettelse for både meg og nanden. Med tanke på det anseelige antall timer som ukentlig benyttes til pelsstell, bærer stelleøktene nå langt større preg av nytelse i kombinasjon med skånsomt og effektiv pelspleie.

Det var vel de siste dagers viktigste høydepunkter trur jeg. Nå er det på høy tid å befri King Kong for noe frossent innhold.

Fjertelig hilsen fra Ariell

La det sne. La det sne. La det sne...

Da er vi kommet oss gjennom en snørik helg. Om det ikke har vært så mye liv innomhus, har det i alle fall vært futt og fart ute. Det er skikkelig digg med all den løse snøen som kan brukes til så mangt.

Nanden mener man må være en fullstendig sprø labrador for frivillig å frese ti runder hver vei rundt en henger, bare fordi det er ekstra mye snø der. Etterpå spurta jeg et godt stykke oppi bakken og rundt en sving, før jeg kom flygende ned igjen. Min tobeinte ler av meg og sier det umulig kan bli spor etter meg, for med farta mi rekker jeg ikke å få satt beina nedi før de svever videre.

Ellers er jeg fortsatt lykkelig over å slippe skoene på det gode snøføret. Liker ikke å kle på meg dekken heller, men når det først er på bryr det meg minimalt. Dessuten tåler det å være med på alle rulleturene mine og begrenser ikke bevegelsene mine, så jeg kan herje så mye jeg orker. Nanden sier ho kan merke på det jevnet trekket at jeg er en særdeles fornøyd labrador om dagen. Det er usannsynlig godt å kunne sprade rundt barbeint uten å bli øm under totillene, så da har jeg egentlig ingen gode grunner til å skru ned tempoet. Jeg er jo vanligvis heller ingen dilter, men det er jo ikke helt enkelt når ømme poter utfordrer ganglaget. For ikke å snakke om slikt klumpete fottøy.

Nå sier nanden at vi må finne noe mer å fyre med. Se det. Enda en mulighet for en tur ut i snøen :) Jeg blir gjerne med ut i skjulet for å aportere ved, og etterpå skal jeg steike meg foran den gloheite vedspiseren på kjøkkenet. Må bare finne skinnfellen min først.

En vilter mandagshilsen fra vedbæreren Ariell

Hmmf. Nanden ler av meg!

Jeg har hatt et svare strev med å få ut igjen godsakene som nanden tydeligvis med makt har pressa inn i det lille hølet i Planet Kongen. Til slutt fikk jeg litt hjelp fordi det var umulig å få tak i det som lå igjen i midten så jeg ga opp. Da jeg i gårkveld avslutta slitet med å få ut resten var det visst fortsatt en liten bit igjen. Nanden tok den ut og viste meg den, men neimen om jeg fikk spise den opp. Neida. Ho dytta pinneresten inn igjen, og i dag fant ho ut at jeg fortsatt ikke hadde fått den ut. Den lå ganske løst helt ytterst, så ho skjønner ikke helt hva jeg sliter sånn for, og nå ler ho seg altså fillete på min bekostning.

Ellers er det stille og rolig akkurat nå. Stille før stormen heter det vel helst, for nanden planlegger juleforberedelser når alt papirarbeidet er unnagjort. Jeg skal også utsettes for en skikkelig julereingjøring, når ho får gjort seg klar til å vaske badet, for det er nemlig påkrevet etter at jeg har stått der inne og spredd mine våte labradorhår så de dekorerer både vegger og tak. Heldigvis er ikke badet veldig stort, men mesteparten av veggene er panelert så det er ikke det mest lettstelte rommet her i huset.

Nå har nanden tygd i seg middagen og befaler nok snart påkledning for en real luftetur. Det er blitt ganske mildt og snøen er blitt tung og våt nå, men her satser man på at værgudene sender oss litt kjøligere vær før det rekker å bli holkete.

Da får jeg gå å kle på meg så jeg kan geleide nanden trygt på kveldsturen. Er ikke sikker på om ho fortjener min hjelp og godvilje akkurat nå, men jeg er ikke langsur så jeg trasker nok villig i vei som vanlig.

Søndagshilsen fra Ariell

Den som leter ...

Bilde: Fra venstre; Planet Kong ball, pipepinnsvin (uten pip) og piggball. Og likheten? Alle tre har en lei tendens til å rote seg bort.

Jeg greide ved et uhell å trille min røde Planet Kong inn under kjøpmannsdisken. Der er det trangt og det hersens møbelet er så tungt at jeg ikke kan ta det på ryggen og løfte. Det skulle raskt vise seg at det lå flere hemmeligheter skjult under der. Først kom et stumt pipepinnsvin trillende, og jeg måtte gråte litt over at det såvidt ville hvese litt. Deretter fiska nanden fram en piggball som ho iherdig har forsøkt å telle piggene på. Mulig noen har litt fritidsproblemer her, sjøl om ho påstår at det er nok å gjøre. Jeg begynte å bli litt fortvila over at min kjæreste godisball ikke kom tilbake, for den inneholdt en halvspist tyggepinne, som jeg jo gjerne ville fortære resten av. Til slutt greide moppen å lure den fram, så dagens fangst må vel sies å være svært vellykka.

Ellers bør det nevnes at nanden farer hardt med dekketøyet for tida. Her i gården knuser man glass i stedet for å vaske dem opp. Spetakkelet gjorde at jeg jo måtte løpe ut på kjøkkenet for å se om jeg kunne hjelpe nanden ut av katastrofen, men ho ville helt klart ikke ha noe bistand, for jeg blei kort og kontant kommandert i sitt da jeg var i ferd med å forsere døråpningen. Jeg satte meg pent ned og så på nanden rydde, men skjønte ikke helt opplegget. Ho var tydeligvis veldig fornøyd med at jeg ikke gjorde noen forsøk på å komme nærmere, og mumla noe om at det var heldig for oss begge at jeg er såpass god på avstandskommandoer. Utfallet kune visst i verstefall blitt usannsynlig plagsomt for meg og katastrofalt for hundeutgiftskontoen.

Vi har fått litt ordentlig snøføre og det er passe kaldt, så jeg får tusle barbeint ute, heldigvis. Det er så mye lettere å ta seg fram da. Det er kjempestas å være ute i den fine løssnøen, så nå har jeg ikke tid til å sitte her lenger. Jeg skal ut å lage snøstorm.

Frydefull hilsen fra snøbradoren Ariell

En prøvelse

At jeg har en krevende nand er ingen hemmelighet, og vi har igjen hatt en tre dagers utflukt. Mandag bar det nedover den lange, trange dalen med en trøtt og ltie reiselysten tobeint. Det blei en ekstra lang tur da vi måtte vente på at det skulle settes inn en erstatning for en møtende buss som hadde havarert. Med tre kvarters forsinkelse tok bussturen tre timer. Vi hadde mye å bære på, så vi venta tålmodig på toget. Heldigvis var NSB for en gangs skyld i godlunet, så vi kom oss til Tigerstaden uten større komplikasjoner. Etter en kjapp matbit, satte vi kursen mot et egna sted for oppstalling. Ingen grunn til å traske mer enn nødvendig med sekken full av en murstein av ei datamaskin, pluss diverse andre nødvendigheter.

Gårsdagen begynte tidlig. De blodtørstige hvitfrakkene på Rikshospitalets endolab fikk anledning til å beundre meg mellom nålestikk og andre grufulle prøvelser. Nå slapp nanden heldigvis unna med et mindre blodtap og har fått i hus en ny ladning medisiner. Etter bestikkeler og diverse papirflytting stressa vi ned til Blindern for å avlevere nandens treskeverk som skulle klargjøres for eksamensprøvelser. Så var det tid for en sjeldent usunn frokost, men den sov jeg meg igjennom så i den saken har ikke nandnen noen å dele sin dårlige samvittighet med. Etter noen timers ro og hvile måtte vi ut en tur igjen. Rotenanden fant på altfor mye rart, men vi fikk da gjort det vi skulle, og nanden var nærmest i fyr og flamme etter en hot opplevelse på Peppe`s. Vel tilbake til ei seng å sove i tok vi tidlig kveld, men nanden var stadig småbekymra for påfølgende dag.

Dagen i dag måtte nanden opp enda tidligere enn i går, og enda greide ho å fikse stress i lange baner. Vel innstallert på et stille rom med egen vokterske fikk jeg fri, mens nanden var flink jente og knotta i vei på uhyret av ei datamaskin. Heldigvis var det ikke en altfor lang prøvelse, og vi kunne rekke hjem i god tid før midnattstrollet, noe vi begge satte stor pris på, for vi er slitne begge to etter tre utfordrende dager på farten.

Nå skal jeg får nanden til å vanne kveldskjeksen min, så nå må jeg avslutte dagens beretning.

En småsliten hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - på tur med tupperware

Når vi er på farten kan ryggsekken til mitt stakkars pakkesel av en nand fort bli mer enn velfylt. Da er det greit med de sakene som tar liten plass. Vi har testa minimax-boller fra Tuppervare som turskål. Den kan "flatpakkes" når den ikke er i bruk og er like fin til både mat og vann. Den har også tett lokk slik at den kan brukes til trygg oppbevaring ved behov. Den lager heller ikke så mye bråk og gjør det lettere for nanden å gi meg maten min når jeg skal ha den, til tross for at vi er på reisefot. Jeg får jo fortsatt mange små måltider.

Den runde musling-boksen rommer fôr til et lite måltid til lille meg som spiser ofte. Den er også fin til oppbevaring av godbiter på turen og kan fylles godt siden lokket er litt fleksibelt. Jeg digger den fordi den lukter hundedigg og det av og til kommer noe godt ut av den. Nanden har innsett at ho faktisk synes den lille, hvite boksen med rød ring er ganske søt. Og sist, men ikke minst. Den er praktisk.

Smørehelg

Nanden har prøvesmurt en liten bit av seletøyet mit med neatsfoot oil i frykt for at den kan misfarge det hvite læret. Det har heldigvis ikke skjedd, og ho er fornøyd med at læret ser ut til å trekke til seg olje uten hardhendt tvangsbehandling. Det er nemlig et nokså tørt og gjenstridig stykke lær som med mye møye og stort besvær er innsatt med fett i slik grad at den har gitt slipp på noe av sin stivhet og kunne betraktes som noenlunde forsvarlig i bruk inntil bedre pleiemidler var tilgjengelig. Seletøyet trenger sårt til en skikkelig gjennomfetting, men fettet har en tendens til å bli liggende som ei hinne på læret i stedet for å trekke inn, så nanden måtte bare krype til korset og gi olja en sjanse i håp om å redde læret. Tørt lær blir ikke bedre av kulde og slapseføre i en god norsk vinterlig miks. Gudene skal vite at denne sselen er verdt sin vekt i gull, så her overlates ingen ting til tilfeldighetene. Nanden har til og med ofra en ny sminkekost til smørejobben.

Jeg har gjort en ny oppdagelse og farter nå rundt i bushen på skodde labber. Nanden ler av meg når jeg kommer settende ned bakken med sko på, men er glad skotøyet gir meg litt kortere bremselengde. Jeg har jo prestert å springe henne ned en og annen gang når jeg har brutt fartsgrensa og tapt kontrollen fullstendig. Føret er ikke blitt bedre de siste dagene, så det er godt det går greit å ha på sko. Ellers hadde jeg fått ferie, og det er en filleting. Etter en sommer med aktiv sykemelding er parkeringsmodus lite aktuelt nå. Da renner jeg bare over av energi, blir helsprø og kan finne på å drive min tobeinte til det totale vanvidd. Det er helt sant at lediggang er roten til alt ondt. Noen gode turer ut i løpet av dagen er absolutt nødvendig for å opprettholde likevekten, så inneferie er definitivt ikke noe for meg. Innomhuslige aktiviteter er langt fra nok, det får jeg jo dessuten mye av til vanlig.

Kong er blitt standard matskålerstatter ved flere av dagens måltider for å hindre meg i å sluke maten. Jeg er jo viden kjent for min imponerende spiseteknikk. Jeg får store mengder oppbløtte småkjeks for tida, og sjøl med fire måltider daglig blir det ganske mye mat på en gang. Til sånt klin er det greit med frossen kong og nanden har bestilt en større en for å ha en som rommer litt mer mat og er lettere å gjøre rein. Kong gir også kjevene litt trim, for her i gården serveres for tida ingen fordøyelige tyggeting. Kongen tuller seg stadig bort, men jeg er blitt ganske flink til å finne den igjen. Noen ganger lurer den seg vekk på de mest utilgjengelige steder og må bli der til nanden fisker dem fram med moppen.

- Hmm... På tide med en liten nattakong kanskje:)

Kongelig hilsen fra Ariell

Stille før stormen

Her leses og tenkes, leses litt til og tenkes en hel del. Nanden ser fram til å bli ferdig med eksamen, men stadig føler at eksamensforberedelser er noe herk som en aldri blir fornøyd med.
Jeg tar livet litt med ro. Det er ikke noe særlig godt føre for store sprell, så da får man heller aktivisere seg inne, men min tobeinte er ikke lettest å aktivisere. Frossen Kong er mye brukt tidsfordriv nå. Det er virkelig kinkig å få det frosne fôret ut av Kongen. En blir sliten av det også.

I går hadde vi besøk av vår tobeinte reserveledsager. Lenge sida sist ho var her, så det satte jeg veldig stor pris på. Nanden syntes tydeligvis også det var fint. De grubler på om de kan få til en felles bytur før jul. Det er liksom blitt en fast del av deres adventstradisjoner.

Den nye selen skal ha smøreferie i helga. Holder det seg tørt og mildt kan vi til nød bruke vinglesele for den smetter såvidt på sammen med det tynne Katadindekkenet. Nanden må ut for å dekke behovene til en sulten gamp, så ho kan ikke bure seg inne. Neste helg er det planlagt full skrubb av badet. Planen innebærer imidlertid at jeg skal gnikkes rein først. Skrekk og gru.

Da er det natta på prærien, så nå skal to -og firbeinte knyte beinhaugen.

Søvnig nattakos fra Ariell

Tankefugl

- Hmmm. Nå tenkes det hardt her tydeligvis.

Nanden har vært litt vel lenge i tenkeboksen nå, men jeg får bare krysse labber for at det går over snart og at ikke noe har låst seg fullstendig der oppe. Nanden burde være i lesemodus, men det er nok ikke studiene som opptar tankene hennes, for de ser ut til å flakse rundt som ville fjærkre. Jeg skjønner ikke at det skal være nødvendig å stå rett opp og ned med matskåla mi i hånda i ti minutter før den kan settes ned. Jeg sto faktisk i fare for å få maten servert sammen med en kraftig hjernerystelse, noe som nok ville passe nanden veldig dårlig. Begynner å bli risikabelt å være nandehund, så jeg får nok passe bedre på og se opp for flygende tallerkner og farer farer i høyden.

I dag har jeg fått en ekstra runde labbestell, og noe som skulle likne på pelsstell. Ser ut som det er tid for en ny gjennomgang av stelleredskapen. Nanden bare sukker og sier det ikke er mer enn noen måneder sida siste innkjøp, men når det er blitt glissent mellom tinnene og busta har filtra seg godt sammen er det ikke veldig mange måter å løse problemet på. Det gror jo ikke ut igjen.

Ulla vokser da sakte, men sikkert, og på overflata ser det ofte ikke så verst ut når den er nystrigla og har fått en omgang stellespray. Graver en litt i herligheta er det ikke akkurat kvalitetsull under dekkhåra og nanden kan ikke forstå annet enn at underulla vokser ut ferdig tova. Ho tør nesten ikke ta i meg i frykt for at jeg skal støve bort, så tørr er jeg. Vinterværet gjør ikke saken noe bedre, så nå må vi over på en mer fuktighetsgivende stellespray til daglig bruk.

På tide med litt skjønnhetssøvn. Det hjelper jo for det meste hos de tobeinte, så jeg satser på at det samme gjelder for vrengte polvotter på fire labber.

Nattakos fra Ariell



Bilde: Sommerminne fra et firbeint besøk. Dachs og labrador i grønn forening.

Tøff trio fra Ruffwear

Bilde:" ... og her er Ariell iført rødt K-9 overcoat II dekken fra Ruffwear, Beacon lykt fra Ruffwear og sorte Bark'n boots Grip Tex hundesko, også disse fra Ruffwear. " Nei dette er verken en moteoppvisning eller reklame for Ruffwear, men helt enkelt funksjonell vinterbekledning. En tøff trio fra Ruffwear som båd er praktisk, funksjonell og har god holdbarhet. Dekkenet er vindtett og vannavstøtende, sitter godt på og er så hundevnnlig at til og med jeg som hater å kle på meg ikke trenger tilvenning.

Bilde: Beacon lykta fra Ruffwear har en plastklips som kan festes i dekkenets ryggstropp som er spesielt designet for slik lykt. Beacon har rødt lys som er godt synlig og en kan velge om en vil ha fast eller blinkende lys.

Bilde: Beaconlykt kan også festes til halsbånde med den medfølgende splittringen, eller som her ved hjelp av klipsen i et smalt halsbånd. Dette gjør at lykta ikke beveger seg så mye og dermed ikke irriterer med flakkende lys.

Bilde: Bark'n boots Grip Tex sitter godt på labbene uten at de blir for stramt, men krever litt tilvenning så en kan lære å gå skikkelig med dem. Sko av god kvalitet som beskytter labbene godt. Fungerer like godt på barmark som på ymse vinterføre og i kjøpesenter. Gjør det tryggere og mer behagelig å forsere strekkmetall og rulletrapper. Etter nandens mening noe som burde vært standard utstyr til førerhunder, fordi vi ofte ferdes i "risikosoner" hvor poter og klør lett kan komme til skade. Slike skader er fryktelig smertefulle, kan sette en førerhund ut av drift i ukevis, og kan bli ganske dyre, så dette er rimelig og god forebygging.

Mørke vinterkvelder, kulde, ruskevær og dårlige føreforhold byr på mange utfordringer. Med min litt semre pelskvalitet og tendens til å bli lett sårbeint har nanden denne vinteren valgt å ta noen ekstra forhåndsregler. Og her er altså deler av resultatet. Et sikkert bevis på at Ruffwear har gått fra å være et litt ymse merke med gode oppfinnelser i kombinasjon med lite gjennomtenkt utforming, til å kombinere kvalitet og funksjonalitet i pene, praktiske og brukervennlige produkter. Velvalgte ord fra min tobeinte som har for vane å stille høye krav til hundeutstyr. Her i gården bruker vi ikke mer enn vi må, men det vi må bruke skal være ordentlig. Det er et stort pluss at både dekkenet og skoene er utstyrt med refleks.

Helt klart ingen grunn til å gå i hi i vinter, men litt ekstra styr med påkledning blir det jo. Og som tidligere nevnt krevde flere lag nødvendig vinterbekledning også fornyelse av seletøyet.

På tide å kle seg for en rusletur. Forholdsvis tørt og mildt i dag, så jeg trenger nok ikke dekkes til så grundig, men beina og buken må beskyttes.

Hilsen fra Ariell som er klar for lørdagstur.

Med sko og sele

Bilde: Godt skodd og med ny hvit sele. Min første tur med både sko og sele på.

Bilde: Litt kjipt å se på at andre spiser. Særlig når man er en sulten labrador.

Med det svarte dekkenet kan jeg gå på do, rulle meg og herje i snøen som vanlig. Det begynner å hjelpe på med skotilvenning også. Jeg går ikke lenger rundt med spente, dirrende muskler når jeg har sko på. Jeg trenger ikke lenger bæres over dørstokken og blir heller ikke stående midt på tunet med sprikende bein og hue og hale subbende i bakken. Etter noen steg går det faktisk ganske greit, men å kle på seg for å gå ut en tur er noe herk. Det er litt uvant å løpe med sko på, men farten øker stadig. Nanden har vært litt bekymra for meg fordi ho er redd for hva skoene gjør med bevegelsesmønsteret mitt. I dag har jeg faktisk lagt av gårde i friskt trav med sko på, noe som tydeligvis var en lettelse.

I morges var jeg med nanden til tannpleieren, og da måtte vi kjøre buss. Vi har et stykke til bussholdeplassen og det skarpe føret gjorde at jeg måtte ha sko på. Jeg har gått noen turer med sko og sele de siste dagene, men denne gangen var det virkelig alvor for vi skulle jo rekke bussen. Nanden beregna god tid fordi jeg ikke går så fort når jeg er skodd, men det gikk veldig bra denne gangen. Jeg greide å slappe av og bevege meg noenlunde normalt uten å bli stressa og pesete. Jeg kunne til og med trave et lite stykke. Nanden var kjempefornøyd og jeg fikk masse skryt og godord.

Til hennes store overraskelse så bussjåføren at vi har fått ny sele og syntes den var fin. Observant kar :) Vi kjører jo ikke buss hver dag, og i det siste har det egentlig ikke vært særlig mye bussing på oss. Men den er fin denne selen, enn så lenge. Den gjør i alle fall jobben sin skikkelig, og er en god og stødig sele for oss begge. Nanden har smurt og massert den flere ganger, men har nå bestilt spesialremedier i håp om at læret skal ta imot litt mer fett. Dyrt utstyr tar man da godt vare på, og nanden lever i håpet om at denne selen skal holde resten av min tid som førerhund. Dette er tross alt den tredje selen min, men alle gode ting er tre som det så pent heter.

Som den lille videosnutten under viser er jeg for tida aldri så lite misunnelig på Hans Hestlige Høyhet som får så gresselig god mat. Han er en skikkelig storspiser. Det er visst jeg også mener nanden, og er litt oppgitt over hvor mye mat som går i meg for tida uten at jeg legger på meg noe større. Det kan definitivt ikke betraktes som labradortendenser og dårlig fôrutnyttelse har aldri vært noe tema i mitt tilfelle. Ho liker ikke at det må stappes så mye mat inn og tyter mengder med møkk ut. Knottekvaliteten er det i alle fall ikke noe å si på, så da må det vel være jeg som er blitt enda mer krevende i matveien. Alle vesentlige kroppsfunksjoner er erklært i god stand, så det hele er et aldri så lite mysterium.

Hmmm. På tide med litt fredagskos kanskje? Får vende tilbake til lesehesten, og se om jeg kan utnytte hennes forsøk på eksamensforberedelser. Kommer litt an på hva ho leser, men det er lov å prøve. Jeg vil jo ikke gå glipp av en mulighet for litt kos.

Fredagshilsen fra Ariell

På rett spor!

Det går så absolutt framover med meg og skoene. Etter mye knøling og kløning har jeg endelig begynt å få dreisen på dette, men det er fortsatt et stykke vei å gå. Så får vi se hvor gode venner vi greier å bli.

Jeg imponerer stadig

Skoene pleier å sitte godt på labbene mine, men i dag ville visst en av dem forsøke seg på et forsvinningsnummer. Det var faktisk ikke noe godt å gå uten den skoen, men det skjedde rett før vi skulle inn, så ingen skade er skjedd. Labbene mine er generelt noe frynsete for tida, og det blir definitivt ikke bedre av å gå barbeint på det skarpe snøføret vi har fått mer av. Nanden sjekker fottøyet mitt ganske ofte, så det blei raskt satt i verk leiteaksjon. Jeg deltok villig og fant skoen med en gang, til nandens store overraskelse. Jeg pleier ellers ikke være så hypp på å finne igjen gjenstander jeg har et litt anstrengt forhold til.

I dag har jeg gått min lengste skotur så langt og et godt stykke unna tunet. Helt til postkassa faktisk. Nå er det litt over 600 meter dit, så jeg fikk prøvd meg skikkelig. Egentlig ville jeg ikke være med til vedskjulet en gang, men etter hvert som nanden fikk tatt seg inn igjen etter ei real latterkule, og jeg fikk samla beina sånn noenlunde, ja da gikk det ganske jevnt og stødig bortetter gårdsveien. Jeg greide til og med å tisse med sko på! En må jo huke seg ned litt skal det bli noe skikkelig greie på den slags affærer, så det hele var virkelig en stor bragd. Nanden sier det går merkbart framover nå som jeg også har gått til fottøyet litt. Skoene jeg fikk pørve før jeg fikk mine egne var jo brukt en del og var bltt mer fleksible. Akkurat nå har vi godt håp om at flokene skal løse seg og at det skal gå greit å verge seg mot den strie, hustrige vinteren. De lunefulle vintermånedene byr stadig på utfordringer med bikkjekaldt vær og torturføre, men ingen av oss er særlig innstilt på at jeg skal parkeres med det første. Vi er bare ikke helt enige om hva som er "hensiktsmessige helseforebyggende tiltak," som nanden så vakkert presterte å kalle det. Du verden hva den dama kan. Det var visst helst noe oppgulp fra første året på videregående.

Da skal jeg slappe av litt mens nanden legger leseplan fram til eksamen og kanskje finner seg en matbit i forsøk på å oppnå et høyere nivå av leselyst. Dessuten skal det starves for gampen før det endelig er tid for min kveldsmat. Snakk om å prioritere de største først.

Hilsen fra Ariell som akkurat har spist middag og trenger en hvil for å la kroppen jobbe med maten.

Kortvarig glede

Snøværet gikk brått over til regn og gjorde den fine nysnøen våt og ekketl. Regnværet bare fortsatte og fortsatte så vi har gått et par ekle sørpeturer. Nå fryser det på til labbefientlig føre igjen. Nanden er oppgitt og begynner å se at jeg kanskje må få noen ufrivillige fridager. Det liker ingen av oss. Jeg vil da være med på det som skjer, og dessuten blir det mye vanskeligere for nanden uten meg på slikt hardt og ujevnt føre uten gode kanter å følge. Det går såvidt framover med skotreninga, men jeg er på ingen måte klar for å jobbe i sele med sko på. Det går heller ikke an å gå på do med sko på, men jeg har nylig oppdaga at det såvidt er mulig å sitte med dem. Det tok langt tid før jeg kunne sitte med understellsdekkenet også, og nanden sier det virker som jeg mister kontakten med bakparten min når jeg er påkledd fra lendet og bakover. Verst er det fra knehøyde og ned. Det finnes ikke noe som strammer eller hindrer bevegeligheten. Nanden med flere har saumfart meg i ymse stillinger med gåde sko og dekken også. Det er rett og slett fryktelig vemmelig å ha klær på.

Nanden gjør stadig nye oppdagelser som medfører endringer i vårens planer. Ho er forbanna på kalendere hvor uke ni strekker seg fra uke åtte til ti. For sikkerhets skyld begyner den også på uke en, og det skal visst ikke kalenderen for neste år gjøre. Godt jeg slipper å styre med slikt. Det overlater jeg til nanden, men jeg blir gjerne med på alle de snodige utfluktene hennes.

Da skal jeg gå å spise dagens tredje rasjon av oppbløtte småkjeks og legge meg på vent til den fjerde. Regner ikke med at det blir noen lengre kveldstur på meg slik uteforholda er nå. Litt tunsprell blir det vel alltids, men nanden er bekymra for de søte små totillene mine nå, så jeg får ikke herje lenge av gangen.

Litt misfornøyd ettermiddagshilsen fra Ariell

Jippi! Labbene mine har fått ordentlig snø å gå på

Det har snødd en del det siste døgnet og labbene mine trives godt ute på det milde fine, nysnøføret. Det er deilig å være vintergal labrador nå. Litt labbesmøring i løpet av dagen holder totillene fine så de ikke tørker ut. Bruker fortsatt Norvis sin potesalve, men når den er tom blir det nok innholdet i den svarte boksen som brukes til pelsen min, som også skal holde labbene i stell. Det er visst enda mer bivoks i den, noe nanden tydeligvis mener er viktig. Så er den like god til både hudirritasjoner, pelsbeskyttelse og til forebygging og pleie av tørre poter, Kjekt med slike ting som kan brukes til så mangt, så nanden slipper å fylle skapet med flere flasker å krukker. Ho er veldig fornøyd med den, men den er dyr og litt vanskelig å få tak i.

Nanden har tydeligvis fått et nytt yndlingsredskap. Saks er en visst en fin ting, og det er desverre meg ho stadig prøve å skamklippe med den. For om lag en uke tilbake fikk jo de lange, grå tjafsene mellom tåfisene mine gjennomgå, og i dag har også halen fått en stuss. Den skal jo egentlig ikke være spiss, men nanden mente den liknet mistenkelig på en revehale, så nå var det ingen kjære mor. Om det er trasig med poteklipp for en stakkars kilen dame som meg, så er det ikke stort bedre når nandeneven har tatt et godt tak i den fine logradorhalen min som jo er fryktelig vanskelig å holde i ro.

Nå skal vi ut en tur før jeg må til pers igjen, og da står klør og øvrig pels for tur. Klostell er småkjedelig, men heldigvis blir det gjort ofte, så det tar ikke så lang tid. Pelsstell er deilig, i alle fall når nanden bruker den rette redskapen. Det er usannsynlig deilig når ho gnubber og gnir meg med gummikarde. Naturbustbørsten er også god, men nå er den blitt så tovete og slitt at nanden snart gir den opp. Litt enkelt sagt trengs det nok en ny, for det er den børsten som er i daglig bruk, og den er uunnværlig til den håpløse pelsen min. Det er visst ikke bare lett å finne noen god erstatning heller, for den børsten vi bruker nå er sjølsagt gått ut av produksjon, og noe nylonræl kommer ikke på tale.

Jeg får passe på så nanden rydder opp skikkelig etter seg, for det er ho ikke så flink til for tida. Her om dagen måtte jeg plukke opp en boks med potevoks, og i dag tidlig hadde ho lagt fra seg et vedtre i stua. Jeg lurer litt på hva ho bruker dem til når de ligger strødd rundt slik. Ho er jo blitt verre enn meg. Jeg kan bære litt ved ute og ta den med inn så den får plass sammen med resten av vedhaugen, men jeg går da ikke rundt å bærer på kubbene innomhus for så å legge dem fra meg under sofaen. Jeg kan finne på mye rart, men det finnes da visse grenser.

Da labber jeg ut og setter noen flere fine poteavtrykk i nysnøen. Englene får de tobeinte ta seg av. Jeg kan lage sånne lange, fine rullespor, for denne snøen er finfiin til pelsstell. Kanskje jeg slipper lørdagens obligatoriske tørrsjamponering hvis jeg gjør meg skikkelig flid med snøbadet.

Snøfrisk hilsen fra Ariell

Krisen er avblåst, men jeg er fortsatt like lett

Til tross for alle bekymringer rundt mitt nylige vekttap viser blodprøveresultatene at det går riktig vei med leveren min. Jeg er jo ellers frisk og sprelsk som aldri før, blir bare en tanke roligere når jeg må ha på den svarte tvangstrøya. Nanden var litt bekymra for meg i går, for da ville jeg være med inn med en gang jeg fikk fri. Følte liksom ikke noe behov for å sprelle fra meg litt ekstra, og hadde heller ingen ugjjorte ærend. Gikk bare å la meg i senga mi, noe nanden mener absolutt ikke ligner meg.

Nå jeg nå er erklært friskere enn på lenge blir det feitekur med litt ekstra mat på meg framover. Det er jeg ikke lei meg for, men nandens lommebok sutrer nok. Nanden sjøl mener jeg allerede får mer enn nok vomfyll, og forstår ikke helt hvorfor jeg plutselig har fått så vanskelig for å gå opp i vekt, jeg har jo som labradorer flest hatt det motsatte problemet, så det har vært streng rasjonering av mat. Særlig mystisk er det visst fordi energitettheten i småkjeksene jeg får nå er en god del høyrere enn i oldingfôret jeg spiste tidligere. Det mumles noe om dårlig utnyttelse av maten og begeistringen for å fôre store mengder er heller ikke særlig stor. Ho er visst redd det kan være mer til skade enn til gagn, da jeg jo allerede har et fordøyelsesrelatert problem og en kropp som ikke bør utsettes for store belastninger i matveien. Fôring blir dermed en stadig mer komplisert vitenskap. I og med at ting så smått er på tur til å normaliseres er det uaktuelt med noen større endringer nå, så her må nok min kjære nand ta tida og den store tuben med tålmodighet til hjelp. Så krysser vi labber og hva vi ellers måtte ha å krysse, i håp om at alt blir så bra som det kan for min godt voksne og ikke lenger lytefrie kropp.

Da tar jeg meg en liten hvil tenker jeg. Det er nemlig ganske slitsomt å være hunden til en bekymra nand.

Fredelig fredagshilsen fra Ariell

Stri og sta

Neida, det er ikke nandens egenskaper jeg snakker om nå, men vi har definitivt noe til felles på det området. Egenskaper vi begge veit å verdsette. Nanden sier de er viktige i kampen for tilværelsen og at de stadig kommer til nytte, men noen ganger er det rett og slett et spørsmål om å måle viljestyrke. Det er tross alt jeg som utgjør den seende part, så nanden er vanligvis ikke veldig frampå når jeg er i sele. I dag var ho nok likevel litt i tvil en stund, men avfant seg med mine "nykker". Heldigvis. Ho kunne ellers ha fått en brå nedtur, men takket være min ekstreme stahet slapp ho unna brukne lårhalser og utslåtte tenner på dagens frokostrunde.

Nanden har fått for vane å være litt skeptisk den første tida på slikt leit vinterføre. Jeg må vel litt skamfult innrømme at jeg som fersking ikke var av den mest forsiktige og hensynsfulle typen vinterstid, og lot nanden gå på ratata noen ganger mer enn nødvendig. Men også jeg har lært og trenger ikke mye tid på å finne tilbake til vinterledsagingsferdighetene mine. Jeg har av erfaring skjønt at ordet "rollig" betyr "hogg inn bremsen ellers risikerer du å bli grundig kvesta av ei dundre på hundre". Slikt er vel en del av livets harde lære, men på det viset har jeg innsett at det bare er å avfinne seg med nandens gå sakte-aksjoner. Ho sier jeg er blitt veldig flink til å avpasse farten til varierende førerforhold, noe vi har mye av for tida. Dermed er det høytid for ros og godord akkurat nå.

Stakkars nand veit ikke sin arme råd. Egentlig vil ho ikke ha meg med på tur fordi føret er så utfordrende for labbene mine, og jeg fortsatt ikke er klar for seletur med sko på beina. Men ho veit jo hvor håpløs jeg blir hvis jeg ikke får røre på meg, så ho måtte pent ta meg med i dag også. Dessuten fikk jeg jo i morges, for ente gang, bevist at nandens vandringer ville vært livsfarlig i mitt fravær.

På tide å synge nattasang for nanden før jeg bysser lalle sjøl også.

Småtrøtt kveldshilsen fra Ariell


Bilde: Det er ikke min frokost, for på dette tidspunktet var den for lengst fortært. Skulle likevel gjerne tatt en jafs. Saftig, sommerfriskt gras er aller best, men høy duger også.



Bilde: Hans hestlige høyhet har fått frokosten servert. Heldighest! Jeg vil også ha mt.

Fra øre til røre

Nanden er ikke helt fornøyd med de fysisk tilgjengelige deler av høreredskapen min. Spesielt venstre øre har ho stilt seg tvilende til. Etter en tur til veterinæren blir historien med hyppig ørerens nå forlenga på ubestemt tid. Men hvorfor i all verden måtte jeg sultes før en øresjekk? Mens veterinæren undersøkte hvordan det ellers står til med kroppen min fikk nanden også gitt uttrykk for noen flere diffuse bekymringer, men var samtidig ganske tydelig på at det bare er småplukk og at ho lett blir bekymra for meg etter sommerens lange leverhistorie som ingen aner hvor begynte. Før vi skulle gå blei jeg også veid, og resultatet medførte at jeg måtte returnere til behandlingsrommet for å avlevere litt blod. Så da er det bare å vente på svar og håpe at jeg ikke stryker på blodprøva. Nanden har også sikra meg mat for de nærmeste ukene, så nå har vi fått i hus fjorten nye kilo gule småkjeks som også gjorde sitt til at ho la igjen en pen pengesum hos veterinæren.

Vi har også fått ubuden gjest igjen, og som sin forgjenger har kreket tatt gamlestua i besittelse. Nanden funderer på hvordan vi trygt og sikkert skal bli kvitt inntrengeren som ødelegger og lorter til der inne. Gift er uaktuelt av hensyn til min helse, og dessuten liker ho ikke tanken på å finne døde mus hvor som helst. Musefelle har ho lei erfaring med, men de som kan slikt sier at de tunge, gammeldagse fellene gjør jobben effektivt, uten at en finner mus og felle på helt andre steder enn fella blei utplassert

Det har vært kaldt det siste døgnet. Dermed er føret blitt hardt og en skikkelig utfordring for de pysete labbene mine. Nanden ber en innstendig bønn om at jeg nå må greie å avfinne meg med skoene, men det er neimen ikke enkelt kan jeg fortelle. Det bør i alle fall de som en eller annen gang har opplevd å miste bakkekontakten vite. I byen var det heldigvis bart og fint, og vi har endelig testa vårt nye vidunder av en sele på skikkelig bytur. Nanden er veldig fornøyd både med den og med min innsats, og sier jeg er rå på byvandring såvel som kjøpesentertrasking. Jeg greide til og med å ignorere en liten gneldrepels som sto rett ved døra jeg skulle finne. Bjefferten var bare en liten snutebredde unna, og jeg kunne jo ikke gå noe annet sted, for da hadde vi ikke kommet gjennom døra.

På tide å gjøre krav på en porsjon vasne småkjeks til kvelds. Får synge den vakre kveldskjekssangen min om nanden nekter å lystre.

Kveldshilsen fra Ariell som har fått innovermage og stadig er sulten som en ekte prærieulv

Ingen hindring

I går blei jeg avslørt i forsøk på å endevende en søppelsekk. Hvem hadde vel forestilt seg at jeg ville finne på å kaste meg over et høydehinder bestående av noe flatpakka inventar som sto i veien? Ikke var småesker heller, så jeg imponerte virkelig, men blei ikke videre populær etter den bragden. Fangsten blei det nå også så som så med.

Ellers prøver jeg så godt jeg kan å forhindre at nanden må ta i bruk de semre svømmeferdighetene sine. Veien vår er mildt sagt fuktig for tida, og da vi skulle traske hjemover i går kveld fant jeg like godt et scooterspor som var litt mer farbart. Saken var bare den at dette sporet ikke førte til noe vettugt oppholdssted, så etterhvert måtte jeg lose nanden min tilbake til veien. Da var vi heldigvis kommet forbi den verste strekka. Turgåere som har observert sporene etter oss er visst imponerte over mine kloke veivalg. Til tross for at nanden nokså uunngåelig blei klissblaut på beina av snøslapset, slapp ho i alle fall å bli våt til livet, noe ho også viste sin takknemlighet over, ved å rose meg opp i skyene.

På tide å synge lunsjsangen. En stakkars sliter må da ha mat.

Småvåt og småsulten hilsen fra Ariell

Tryggest å bli i senga

Senga er det tryggeste stedet i dag for ute er det livsfarlig glatt under nysnøen. Likevel har vi vært alt annet enn sengeliggende, sjøl om nanden er redd for at ho brått kan bli det i disse svinaktig influente tider. Uhell på glatta er også en betydelig risikofaktor, men en kan ikke bure seg inne når en har flere firbeinte som skal ha tilfredsstilt sine grunnleggende behov og helst litt til.

Jeg liker å base i snøen og bryr meg egentlig ikke så mye om understellsdekkenet når jeg bare har fått det på. Men sjølve påkledninga er noe stort tull, og alle lo av meg da vi skulle gå etter å ha vært på en lengre visit hos nandens foreldre. Da nanden tok fram dekkenet gikk jeg nemlig like godt i dekning i stua. Det var sjølsagt til liten nytte, for ho kom etter og kledde på meg. Som sagt er det helt greit når jeg først har fått stasen på, og min tobeinte vingle er veldig fornøyd med at jeg jobber så bra med kombinasjonen av Katadin-dekkenet og min nye sele.

Nei, nå får jeg fjerne labbene fra tastaturet for nanden skal skrive oppgave. På tide med kveldsmat forresten.

Vinterlig hilsen fra Ariell

Fyre med ved

Nanden har innsett at sommeren definitivt er over og at ekstra oppvarming er en nødvendighet, så nå fyres det med ved. Det er fint på flere måter. Jeg får være med å hente inn veden, bare jeg passer på å ikke spise den opp før vi kommer inn. Det er også deilig å ligge foran vedovnen, og nanden har lagt den lille biamadressen på kjøkkegolvet så jeg kan ligge godt når jeg først velger å ligge der i varmen.

Ute virvler snøen rundt i vindkastene, men ruskeværet forhindrer meg ikke i å foreta litt utomhuslig egenpleie. Det er så deilig å rulle seg i nysnøen. Matnyttig er den også, men der utfordres nanden litt, for jeg trenger flere tisseturer når jeg spiser snø, og det er visst litt uvant. De ekstra lufteturene gir meg samtiidig noen flere muligheter til å la beina få sprelle av seg den verste uroen. Kjempestas å springe på det snødekte jordet, og siden nysnøen også er ganske snill med de ømfintlige labbene mine, er det en skånsom form for trim, så det gjør ikke noe om jeg går barbeint. Litt ekstra smøring når vi kommer inn forhindrer at totillene blir veldig tørre.

I dag har jeg fått ukas fotpleie som i tillegg til den daglige labbesmøringa innebærer potebad, klostell, litt ekstra labbemassasje, og for anledningen en liten stuss på hårtustene mellom tåfisene. Så har jeg fått en ny omgang med tørrsjampoen, med tilhørende grundig pelsstell. Nanden er fornøyd med at jeg ikke slipper så mye hår, men jeg flasser fortsatt en del så ho vurderer å bruke en stellespray som gir litt mer fuktighet.

På tide å forberede middagen tenker jeg.

Forblåst vinterhilsen fra Ariell

Lag på lag

Jeg skal tydeligvis pakkes godt inn i vinter. Det er riktig nok kaldt for tida, men maken til bekledning da gitt. Nå har jeg fått nytt dekken også, så jeg endelig kan være mer ute sjøl om det er litt kaldt. Det er fortsatt litt sparsomt med underull på skrotten min, så jeg fryser litt lettere enn normalt. Vanlig dekken bryr jeg meg ikke så mye om, så det er ingen begrensning for logrefaktoren. Da er det verre med plagget som skal dekke underlinja fra brystet til bakenden, men det er visst ingen bønn, så der har jeg resignert. Kleskombinasjonen fungerer også bra under den nye selen, men ville vært ubrukelig med den gamle

Skoene er stadig litt krøkkete å gå med, så de brukes fortsatt bare til tuntrasking. Så er nanden litt redd for at det skal bli for mye nytt for meg på kort tid. Jeg trives jo definitivt dårlig som hundeverdnens utgave av ei prøvedokke. Samtidig blir vinteren langdryg om jeg må parkeres i månedesvis fordi føret blir for tøft og jeg ikke en gang takler de milde dagene av en normal norsk vinter. Da skal nok nanden få noe å stri med ja. Ho mener at jeg egentlig har mer enn nok med å gå inn selen akkurat nå, men med temperaturene vi har her oppe for tida er det uaktuelt å droppe tildekking av diverse mindre hårrike kroppsdeler.

På tide med mer aktivitet. Får se om jeg kan live opp nanden litt.

Stor logrende hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Fatboy Doggielounge

Denne gangen er jeg virkelig glad det er jeg og ikke nanden min som regjerer denne bloggen, for ho har nok en helt annen favoritt enn meg. En god liggeplass er en viktig del av et godt hundeliv, så derfor må den herlige saccosenga nødvendigvis være månedens favoritt.

Det er ei stor og god seng, så den har nok plass til en større hundekropp om skrotten så vil strekke seg så lang den er. Senga former seg godt etter kroppen og er så høy og bra fylt at jeg kommer et godt stykke opp fra golvet. En alle tiders liggeplass for en sær labrador.

Nanden er enig i at dette var en god investering, til tross for at den er litt kostbar. Den er solid, lett å holde rein og lett å etterfylle den dagen det måtte bli behov for det.

Full kontroll

Vi har vært på tur et par dager. Dessverre var den fine snøen jeg reiste fra blitt borte da jeg kom hjem igjen. Det ligger noen flekker på tunet som det går an å rulle seg i og ta en liten jafs av, men ellers er det nesten ingen ting igjen.

Vår to dagers utflukt ga mye hygge sammen med både to -og firbeinte. Nanden fikk gjort unna diverse ærend. Klokka er i orden så ho kan passe tida sjøl og så gjorde ho noen flere nødvendige innkjøp.

Jeg har fått ny sele. Igjen. Om overgangen var stor da vi bytta fra den grusomme skrangleselen, så er forskjellen enda større denne gangen. Nanden er storfornøyd for nå har ho full kontroll. Jeg derimot må skjerpe meg, for selen gjør det lettere å lese min signaler og demred også enklere å avsløre mine leie tendenser. Jeg har ikke mange slike, men litt ekstra pirk blir det nok framover. Heldigvis forstår nanden at hennes nye oppdagelser ikke er nye feil, og prøver å ta ting gradvis slik at ho ikke plutselig setter urimelige krav til meg. Fordi denne selen gjør det mye lettere for henne å kjenne hva jeg prøver å fortelle med kroppen min, får jeg også raskere og bedre tilbakemeldinger så det blir enklere og enda morsommere for meg å jobbe.

Som nye seler flest var den veldig stiv, så den har fått skikkelig stell og er blitt mer behagelig å ha på. Om det skulle bli nødvendig er den også enklere å fikse på enn våre andre seler. Nanden er veldig glad for at jeg er så samarbeidsvillig ved påseling. Egentlig er jeg jo litt skeptisk til nye seler, men jeg brukte jo samme type sele den gang jeg var i trening for å bli førerhund. Jeg jobber visst så annerledes i mitt nye arbeidstøy at nanden nesten lurer på om ho har fått med feil hund hjem.

På tide å kreve litt utegang igjen. Det er kaldt der ute nå, så jeg må sikkert kle på meg først.

Kveldsfrisk hilsen fra Ariell

Jippi! Mer snø!

Det har kommet snø igjen. Det er mildt så den er veldig våt, men den er der. Til min store glede. Nanden gleder seg mest over at klokka er stilt en time tilbake, så nå har ho fått tilbake den timen ho krauna over å bli snytt for i vår :)

Pelsen er vokst skikkelig ut etter sommerens lange, leie leverhistorie og begynner så smått å bli litt jevnere igjen. Jeg røyter og flasser fortsatt en del, og nanden strever med å holde det under noenlunde kontroll. Ho mener jeg egentlig burde vaskes for å få ut alt grumset av pelsen, men sier det bare bidrar til mer flass, så om noen dager ville det vært like ille igjen. Seienest i går fikk jeg en pelsrens med tørrsjampo, og så børstes jeg jo daglig med gummikarde og en børste med mjuk tagelbust sånn at ikke huden skal bli enda mer irritert. Sprayen vi bruker har også bidratt til at jeg flasser mindre og den lille, svarte krukka med noe slags bivoksbasert klin gir faktisk de tørre hårspisssene mine beskyttelse mot slitasje.

Blir det kuldegrader og skikkelig med puddersnø kan jeg også bidra litt til å holde meg rein ved å rulle meg. Mer effektvi pelsreingjøring skal en i følge min nand leite lenge etter. Enkelt og skånsomt uten sjampo, og sist, men ikke minst en nytelse, så jeg kan gjøre det helt frivillig.

På tide med en tur ut i det hvite.

Frydefull hilsen fra Ariell

Hallo, er det mulig?

Etter en hastetur nå ganske nylig kom nanden springende inn igjen. Ho hadde satt maten min i bløt, men den var ikke i hennes tanker da ho beina ut av huset. Matskåla sto for sikkerhets skyld på kjøkkenbordet. Jeg satt fint golvet for å passe skikkelig på den til ho endelig kom tilbake. Maten blei sattt ned til meg før nanden strena videre inn på arbeidsrommet, men noe versågod fikk jeg ikke. I et helt kvarter satt jeg og venta på versågod. Endelig kom ho tilbake. Da ho oppdaga meg kom det bare en liten latter og et. "Jøss sitter du her til pynt?"
Hva annet skulle jeg gjøre da? Spise litt kanskje? Det hadde nok ikke falt i god jord, men nanden er stadig imponert over at lille matvraket meg, som mer enn gjerne går på jakt etter noe svelgbart, sitter og venter så tålmodig på et lite "versågod".

Nå er jeg mest rastløs fordi nanden stressa rundt sånn for en stund sida. Skjønte at det skjedde noe, for ho greide til og med å legge igjen mobilen da ho nærmest stupte ut av huset. Nei, får se til at det skjer noe mer til nytte og glede for meg også, men nanden mener jeg må la maten synke litt først.

Rastløs lillelørdagshilsen fra Ariell

Høye krav

I dag har jobben min for en stor del bestått i å vente, og vente, og vente enda litt til. Først måtte vi vente på at nanden skulle komme inn til tannlegen, så måtte jeg vente til tannlegen hadde gjort sitt, og så måtte vi vente en god stund på buss hjem. Etter tannlegebesøket fant nanden fort ut at det ikke var helt lett å gi meg tydelige kommandoer uten følelse i høyre side av kjeven og med halve munnen full av bomull, så vi tilbrakte mesteparten av tida i ro og mak på vårt faste spisested. Det blei ikke inntatt noe fast føde der, men litt væskepåfyll måtte vi etterhvert ha.

Før vi satte oss måtte vi handle litt. Min arme nand var imponert over at jeg greide å oppfatte alle komandoene, men syntes det blei litt vel slitsomt å få uttalt dem skikkelig. Det skjer ikke ofte at vi stopper blant bleier og andre babyremedier, men i dag var målet helt klart ferdigtygd mat. Handlekurven inneholdt diverse ferdige grøter, yoghurt og noen glass med barnemat og min tobeinte raritet følte seg tydeligvis ikke helt vel med å be meg søke disk. Ho var også usedavanlig rask med å pakke sammen varene sine etter å ha betalt. Det ga meg en fornemmelse av at ting burde skje fort, så jeg nærmest halte henne ut av butikken. Det er ikke lett å le med hue fult av ull og samtidig prøve å forklare meg at jeg skal ta det rolig, så nanden befalte stopp og tenkepause da vi var kommet oss ut av butikken. Ho fikk hekta ned igjen overleppa og forklarte meg at vi slett ikke hadde dårlig tid og at vi nå kunne fortsette turen i normal marsjfart. Heldigvis traff vi heller ikke på noen pratesjuke bekjente, så det blei ingen store utfordringer for snakketøyet.

Da vi kom av bussen trava jeg rett hjem, og hadde nesten ikke tid til å stoppe ved nanden sin omskoingsstasjon. Det er nemlig ikke fritt for saulort på veien vår enda, så ho må utplassere et par gummistøvler på post mens vi er borte.

Jeg trener også på å gå med sko. Det er fryktelig vanskelig og beina vil liksom ikke lystre helt når de er tildekte. Derfor trener jeg bare på tunet enda, men det går ikke så fort framover med meg. Bakken er hard og frossen nå og det sliter på labbene mine, så egentlig trenger jeg å bruke sko på tur. Nanden smører iherdig med potevoks, men sier at det ikke vil være nok hvis jeg skal kunne jobbe noenlunde jevnt på diverse håpløst føre i vinter. Er det passe kaldt og godt snøføre går det greit, men det er jo sjelden slik en hel vinter, og denne barfrosten er nesten det verste. I tillegg er potene mine ekstra ømfintlige nå etter nedturen i sommer. De siste vintrene har det også stadig oftere hendt at det blandes salt i grusen som brukes til å strø veiene med. De stakkars labbene mine hater det.Det har alltid vært grusomt å gå i veisalt, og sjøl om tredeputene ikke ser så ille ut, svir det noe forferdelig og jeg vil helst bare gå utafor veien. Dessuten blir det masse ekstra styr med vask og smøring av labber. Det gleder vi oss ikke til. Blir mange ekstra ritualer både før og etter en liten tur ut, og nå som jeg i tillegg må kles på blir det ekstra mye.

Nei. det får være nok gnål for i dag.

Hilsen Ariell som venter på en snørik og passe mild vinter

Trøtting

Hvem har sagt man ikke kan stå opp før nærmere kirketid på en søndag? I alle fall ikke jeg. Nanden pleier ikke ha noe å utsette på mitt behov for å sjekke livet der ute sånn i grålysninga, men i dag var ho definitivt helt i svime. Trur ikke ho husker at vi har vært ute en gang. Jo, forresten. Hvis noen sier "møøø!" så kan det nok hende ho kan minnes at ho såvidt var utomhus på morrasida, for det var helt klart liv og lete hos kuene bori høgget her.

Jeg har fått det for meg at det er en fin ting å leite opp godbitballer. Hender nanden drister seg til å putte i et par godbiter også :) Det er snadder altså.

Ellers er det helgefred her på prærien. Forkjølelsen har etterlatt sine spor på en tobeint skrott, og de tar det visst sin tid å viske ut. Jeg nyter livet i min nye saccoseng, og nanden sovner altfor ofte på sofaen. Ute begynner bakken å bli hard, noe vi misliker sterkt.

Nei, på tide med frokost og en kopp te. Vel, sistnevnte får jeg vel styre unna. Er redd teen ikke er av det hundevennlige slaget, men jeg tar gjerne en skål løvetannte om noe sånt er å oppdrive. Heller tvilsomt, for nanden viste lite interesse for å sanke slike fantastiske urter, enda ho har fullt opp av både løvetann, nesler og ryllik i den viltvoksende urtehagen rett utom stuedøra. Borti jordekanten finnes det noe nypekratt også, og bringebær skal også være å oppdrive. Konklusjonen min blir vel at vi labradorer er mye flinkere til å høste av naturens gaver enn de tobeinte.

Nå skal jeg gå og vise sjefa at frokosten min er ferdig med å svelle. Ho er stadig like imponert over hvor mye vann slike småkjeks kan trekke til seg. Ser ut som det er en elefant som skal fôres, derfor blir det så mange måltider. Tør ikke trøkke i meg så mye av gangen, sier ho. Da går jeg bare rundt og buldrer i begge ender. Dessuten er det ikke bra for helsa med for mye av gangen. Lite, men ofte gjelder visst for oss firbeinte også, i følge de som bedriver tida si med å finne ut av slikt. Dessuten skal det visst helst også være litt mindre mengder og litt mer næringsrikt enn hva slike matvrak som meg ville foretrekke men nanden sier at man ikke nødvendigvis blir mer mett og fornøyd av unødvendig fyllmasse, og der lar vi frokostdiskusjonen ligge.

Frokosthilsen fra Ariell

Julegave på forskudd

I dag kom postmannen tutende, og jeg måtte bli igjen inne mens nanden løp ut for å ta imot dagens post. Jeg lå i ventemodus på kjøkkengolvet til døra gikk opp igjen, men hva i all verden var det som kom inn? Det var ikke mye likt min nand, men en diger pappeske med bein på. Det viste seg at det var noe kjent bakom, og jeg satte meg for å se på mens pakka blei åpna. Ut av esken trakk nanden noe om så ut til å være verdens største tøypose, som nanden strevde litt med å stappe inn i noe rødt fra samme eske. Den slitne biasenga sparka ho unna så den gedigne nykomlingen kunne få plass i kosekroken min. Så la ho teppet mitt oppå for at jeg skal ha noe kjent og godt å ligge på. Den første testen tok vi sammen, så jeg la meg halvveis på fanget hennes og fikk masse kos. For en drømmeseng. Niks mere biavandring her i gården, for jeg er nå blitt den lykkelige eier av en Fatboy doggielounge. Rein luksus, rein nytelse.

Nanden har nok hatt litt huebry med å stokke om på noen tall og investeringer på budsjettet, men alle tanker om lidende pengebinger var tydeligvis fordufta da jeg med et sukk av velbehag fikk legge meg til rette. Ny seng hadde jeg uansett behov for og biabädden er jo heller ingen billigseng, i hvert fall ikke når en tar i betraktning at jeg mishandler dem til de blir ubrukelige.

Min røde Fatboy er som kinderegget, den oppfyller tre ønsker på en gang. Den er knallgod å ligge i fordi den gir god støtte for hele kroppen, og er så kraftig at det er umulig å kjenne det harde golvet. Den lar meg komme litt opp fra golvet slik at jeg får bedre oversikt samtidig som jeg slipper unna golvtrekken. Sist, men ikke minst, har den plass og komfort for en kosenand, så da kan jeg også få enda mer kos :)


Himmelsk hilsen fra Ariell i drømmeland

Skoeske - til meg?

Ja faktisk. Skoene mine kom i helga, og ikke nok med det . De lå pent og pyntlig ved siden av hverandre i en skoeske. I tillegg følger det med en egen skopose så kvartetten ikke skal risikere å splittes allerede før utflukten. Så da er det vel bare å stålsette seg for en nye tilvenningsrunde.

Nanden er også nokså imponert over hundelykta ho bestilte. Bortsett fra en litt tvilsom metallring som umiddelbart skal skiftes ut, er vist denne lysende dingsen den beste ho har sett så langt.

Nanden er ellers litt sløv og stille for tida, men sørger heldigvis for at jeg får det jeg trenger. Da er det verre med henne sjøl, for mat har jeg ikke sett henne spise i hele dag, og nå er det snart kveld. Uff. Blir sulten av slikt matprat. På tide med middag :)

Middagshilsen fra Ariell

Psst...

Sniker meg innom for å avlegge dagens lille poteavtrykk. Eller var det potetavtrykk? Hvis ikke noe uforutsett skulle skje de nærmeste timene, er dagen gort oppsummert nokså grå og kjedelig. Nanden har uttalte talevansker og prøver alt ho kan for å gjøre seg forstått på andre vis. Som den kløpper jeg er i tegnspråk og kroppspråk for øvrig greier vi oss helt fint. Flekker nanden tenner er ho misfornøyd, klapper ho seg på låret har jeg bare å innfinne meg på røde rappen. Peker ho mot døra betyr det "ut", men når ho strekker begge hender mot taket er jeg ikke helt sikker på hva det betyr og blir bare spinnvill.

Vel, kommunikasjonen er nok litt mer nyansert enn som så, nanden har alltid vært en flittig misbruker av dobbeltkommandoer, deriblant, håndtegn, tripping og vrikking på rompa.

Jeg bedriver sengedemonstrasjon for tida. Trasker rundt, runde på runde for å få nanden til å forstå at en Bia med ekstra polstring ikke er noen liggeplass for en ekte labrador. Har jo den lille gaupamadrassen på soverommet og bruker den en del, men der får jeg ikke så mye oversikt. Nanden har lenge vurdert utskriftning av senga i stua, men kvier seg for å anskaffe ny biabed som jeg tråkker sønder og sammen på noen få måneder. Nå veit ho jo alt om min forkjærlighet for saccosekker og har visst begynt å snuse på noe slikt igjen. Problemet er at den er litt kostbar og jeg for tida er nokså dyr i drift, så her må vi visst ta en ting av gangen. Sikring av en forsvarlig utetilværelse prioriteres akkurat nå. Her om dagen gjorde nanden også en annen oppdagelse. Førstehjelpsveska mi trenger nemlig en skikkelig oppdatering og slikt tør man da ikke vente for lenge med. Plutselig kan det jo skje meg noe. Så da blir det enda flere utgifter. Nandens drømmer om ny vaskemaskin og en passende godstol blir dermed stadig fjernere fra å kunne realiseres. Godt det ikke er min jobb å holde styr på pengebingen :) Det hadde det nok blitt mye snadder av.

På tide å krype fram for en omgang ørerens. Aner at min tobeinte har slike bedritne planer akkurat nå, så jeg kan like gjerne få det overstått. Alltid godt med reine ører for de er ikke sånne ekle plageånder som stadig trenger kløs og ristes på plass. Nanden begynner å lure litt på om det var litt tidlig med nedtrapping av øredråper. Til mandagen er ei hel uke sida siste veterinærbesøk og vi skal egentlig kutte dråpene og bare rense regelmessig, men ho liker ikke den tanken noe særlig, og truer med ny bytur allerede til uka. Aldri fred å få jo!

Helgehilsen fra Ariell

Hjelp, Nanden sulter meg!

Jeg gjorde noe usannsynlig dumt i dag morges. Jeg er jo en labrador, en nokså kjapp en sådann, og matlysten har det aldri vært noe i veien med. Nanden vokter meg som en hauk for tida, og i dag ferska ho meg altså i å innta et aldri så lite mellommåltid. Dermed har all utposjonering av knotteri vært utsatt på ubestemt tid. Endelig ser det ut til at nanden tar til vett. Ho skylder på at magen min sannsynligvis har hatt nok å jobbe med, og at den muligens kunne få behov for å kvitte seg med noe også. Slike toabeinte skal alltid bortforklare sine onde hensikter, så det øret er jeg ikke villig til å høre på . Jeg er sulten for søren, og det er det eneste som teller.

Nanden er rusten i stemmen i dag og sier ho er i ferd med å få sånn tunge som meg, en sånn en som ikke får nok plass inni munnen. Lurer på om ho da kan sleike seg på nesa, men ho sier at den tunga er så vond at det ikke er aktuelt. Dessuten blir den visst ikke lengre, det kjennes bare altfor stor. Stakkars nand. Peser gjør ho også. Kan knapt reise seg uten å hive etter pusten. Jeg måtte nærmest dra ho til bussen for å få gjort helgehandelen og har nå prestert å slite henne fullstendig ut.

Åh. Trur endelig det er noe knotteri på vei, så da får jeg stikke og spise.

Hilsen Ariell som er sulten som en ekte prærieulv

Klær for all slags vær

Jeg kan ikke fordra å bli påkledd, men nanden har i det minste vært fornuftig nok til å skaffe meg klær som det går an å bevege seg i. Med understellsdekkenet mitt får jeg nå være med på både morgenturer og kveldsturer og ellers når det er kjølig. Bruker det ikke i kombinasjon med sele enda, for det er litt nytt for meg, men nanden er glad jeg for en gangs skyld lager lite spetakkel med påkledningen og har godt håp om at jeg skal få en fin og aktiv vinter. Når skoene kommer i hus skal visst også de få gode prøveturer så jeg kan gå godt med dem når de virkelig trengs. Sko er noe herk, men såre labber er enda verre for da kan jeg bare gå innomhus og greier ikke labbe ute så mye.

Det blåser litt ute, men jeg får gå ut og lufte den loslitte pelsen min litt tenker jeg. Nanden er lite imponert over pelskvaliteten min for tida, men prøver å gjøre det beste ut av det jeg har av pels.

Forblåst præriehilsen fra Ariell

Bokhenting blei bokventing

Har vært på bytur og enda en bytur. Alt på samme dag. Har blitt nok bussing og toging og venting. Nanden skulle hente bøker, men de måtte produseres først.

Ørene mine er friskemeldt, men har fått sin egen nedtrappingsplan når det gjelder medisinering, så jeg skal fortsatt få øredrøper en gang om dagen i ei uke til. Etter det er det bare å fortsette jevnlig rens med denne sure ørerensen som vi er blitt så glad i. Det er i alle fall ikke så fryktelig mye klin med den, og den gjør da jobben sin. I denne omgang har ørevoksen vært så seig at den ikke har latt seg løse opp med oljebasert rens engang. Dermed måtte veterinæren grave ut litt grums i dag også, men var ellers storfornøyd med behandlingsresultatet.

For en gangs skyld er jeg litt sliten. Nanden måtte faktisk jobbe litt for å få liv i meg da vi skulle av bussen. Lennsmannssøvn er jo mitt varemerke, men denne gangen sov jeg virkelig godt.

Nanden sier at litt jobbing med gruppeoppgave, henting av klær til meg og barnepass står på planen når nattemørket slipper taket, men nå er det på høy tid med dagens siste rasjon av oppbløtte småkjeks. Da er det bare å sette igang præriehylet, så jeg kan få noe fortgang i serveringa.

Sulten og sliten hilsen fra den bereiste prærieulven Ariell

fra snø til regn

Det er blitt litt mildere, men nokså fuktig der ute. Snøen som falt i går er borte og vi skal snart gå kveldsturen vår. Fikk ikke være så mye ute i går fordi nanden mente det var i kaldeste laget for meg, så det har blitt en del småturer istedet. Høres ut som jeg er helt naken, men det er jo ikke. Det som er igjen av hår holder ikke så godt på varmen, så derfor er min tobeinte, som stadig kler på seg flere lag, i overkant forsiktig med å la meg være ute når gradestokken kryper mot null.

Kommende uke starter med en god dagsutflukt med øresjekk, henting av bøker og masse bussing og toging. Tirsdag skal vi hente første ladning av bekledning til meg og nanden mumler noe om diverse forsømt papirarbeid. Det er visst også planer om å forvandle noen flere lærreimer til noe fornuftig. Det ligger stadig noen prosjekter på vent, og det ymtes noe om at de burde vært ferdige for lengst. Så er det visst under to måneder igjen til eksamen, og nanden sier det er på høy tid å fordype seg i diverse fremmedspråklige skrifserier. Jeg prøver stadig å overbevise henne om at det er meg ho skal fordype seg i. Ho prøver etter beste evne å få til en god kombinasjon, men sier at jeg er så krevende i pelsstellet for tida at det er en utfordring i seg sjøl.

Da sier jeg takk for i dag og vandrer ut i mørten og ruskeværet.

Høstlig kveldshilsen fra Ariell

Hjem til vinteren

Vi kom hjem i går kveld etter å ha vært på den tidligere nevnte skogsturen vår i tre dager. Det var litt kjølig her og nanden måtte sveive i gang varmekablene. I løpet av nattas mørke timer har det også lagt seg litt snø på bakken. Nanden vil gjerne vente med snøen, men jeg gleder meg vilt og vil ha mer. Masse mer, sånn at det går ann å slenge seg opp og ned av brøytekantene, lage egne veier og grave seg helt vekk under alt det hvite. Nå sier nanden at jeg har så tynn pels at jeg ikke ville fått lov å bedrive noe særlig av den slags aktiviteter sånn uten videre. Klær er visst i anmarsj.

I dag har jeg fått stelt ørene mine igjen, med den ekle, feite ørerensen som ingen av oss liker. Jeg har vanligvis ikke så mye imot litt ørestell, men OtoClean er noe ordentlig klin, så nå må det stadig tørkes ekstra godt, men ørene mine er likevel klissete og oljete. Lukta kan jeg ikke fordra, og til og med nanden tøyer seg sjøl om lukteredskapen hennes er temmelig sløv. Akkurat nå trenger vi den fordi ørevoksen er litt seig for tida og er vanskelig å løsne. Jeg får soppdrepende medisiner også, så veterinæren mener at det skal gå greit. Nå hadde jeg jo litt plagsomme ører som gjorde det vanskelig å jobbe ørerensen lenge nok i øregangene til at den tok knekken på voksen, så dermed må vi ty til nødløsninger.

Nå skal jeg en tur ut å se på snøværet igjen.

Vinterlig hilsen fra Ariell

Jakt -og sanketid

Høsten er jo tid for både sausank og soppsank, samt høsting av diverse andre mer eller mindre interssante vekster. Her i gården er det altså pelssank som er i vinden for tida, eller skal man kanskje like gjerne kalle det pelsjakt, riktig nok med et forholdsvis stillferdig våpen.
Til tross for en halv times daglig børsting som alltid ender at nanden bærer ut mengder med hår til lufting, er det like mye pels på avveie når jeg har rista meg litt.

Nanden er i ferd med å pakke sekken igjen. Vi skal visst til skogs, men jeg trur ikke det er sopp vi skal finne. Mulig nanden skal få enda mer påfyll av hjerneføde. Håper programmet er like hundevennlig som sist. Da var det nemlig deilig å være Hurdalshund.

Ellers er det ikke så mye nytt å melde fra prærien, bortsett fra at nanden nettopp kom på at ho skulle ringe veterinæren. Litt seint nå, men på andre sida av mørten er det en ny dag i vente, og da er det bare å ile til telefonen.


Hilsen søvning prærieulv.

Selefiks

I går prøvde prøvde såvidt den gamle skrangleselen vår. Etter å ha brukt den i to minutter rista nanden oppgitt på hue og sa at det er utrolig at vi fant oss i å bruke den i nesten fire år. Det blei gjort noen forsøk på å skaffe til veie noe bedre, men ingen av dem førte fram, så da gikk vi der da, med den grusomme selen vår. Inntil førerhundskolen fant det for godt å bytte til ny selemodell. Den fungerte en stund, men til og med jeg som ikke er noen trekkhund greide på få måneder å gjøre den mindre funksjonell.

Den har vært ustabil lenge denne kjæreste nye selen vår, og nanden har sagt ho skulle gjøre noe med det bare ho fikk rota seg til å bestille skruer. Den skruebestillinga sitter visst langt inne, så i går bestemte ho seg for å våge seg uten nye skruer. Av andres erfaring veit ho at de originale kruene kan være et problem, men irritasjonen over dårlig stabilitet tok til slutt overhånd, så endelig bestemte den godeste nand seg for å ta affære. Med en kveil hvitt lær som lå lett tilgjengeig produserte ho ett par nye lærreimer, og selen er nå blitt god som ny. Vinterproblemet får ho ikke løst uten å rasere arbeidstøyet mitt fullstendig, så vi er fortsatt i behov av noe nytt med justerbar brystreim. Enn så lenge har vi i alle fall en sele som fungerer. Fantastisk!


Arbeidsom hilsen fra Ariell

Fullsatt kennel

Nanden sier ho har en hel kennel med uskikkelige labradorer. De er overalt, stikker seg vekk på de utroligste steder og er elendige på innkalling. Engangsmoppen har greid å holde en viss kontroll på galskapen, men nå for tida ser det ut til at det bare blir flere og flere, til tross for nandens iver etter å lugge av meg både det ene og det andre. Jeg er blitt nokså tynn i pelsen, men det vil visst ingen ende ta.

Ellers tar vi helga med ro og gleder oss over øreframgangen. Håpet om snarlig friskemelding stiger i takt med at det kommer mindre grums ut av skallen min.
Værgudene er i det ustabile hjørnet for tida og sender sol og vind i skjønn forening, ispedd trusler om litt fuktighet.

På tide å tasse ut for en ny runde hårfjerning. Det er egentlig bare kos, men hva når det ikke er mer hår igjen da? Skal jeg gå rundt uten pels i vinter vil jeg helst tilbringe de kalde månedene på fellen foran vedovnen, men jeg regner med at nanden ikke har tenkt å gå i hi. Ho sier at ho heller får bidra med litt pelserstatning inntil jeg får litt orden på den naturlige vinterfrakken, og at ekstra bekledning er i anmarsj. Det er bare et stort problem. Vi trenger nye sele også, for brystreima på selen min er ikke justerbar og vil bli for kort med klær under. Nandens bankkonto tømmes i takt med hårfellinga og jeg er i ferd med å bli en særdeles kostbar engel. Nå er jeg jo ikke hvilken som helst engel, og dessuten jobber jeg da virkelig for føda, så litt ekstra pleie bør jeg med rette kunne kreve.

Hårlig søndagshilsen fra Ariell

Kosedag

En stille og rolig dag, med en ikke helt planlagt handletur. Vi skulle egentlig vært på langtur, men ryggen til nanden sa klart i fra om at den ikke ville like det noe særlig. Etter vår handleutflukt med innlagte skogsturer fant vi ut at vi måtte ha en god middagshvil og jeg fikk være varmeflaske. Liker godt å kveile meg sammen på en sovende nand. Dessuten gir det utsikter for en ekstra klapp i ny og ne når ho innimellom vender hjem fra drømmeland.

Nanden mener øregangene mine begynner å bli bra nå. Kommer ikke ut så mye snusk og rusk lenger. Er ikke helt klare for ny veterinærkontroll enda, men vi har fortsatt en uke igjen med behandling før ny kontroll, så nanden mener det er gode utsikter for at jeg blir friskemeldt. Ho liker ikke den ørerensen vi bruker nå. Det gjør forresten ikke jeg heller. Det er noe ordentlig klin som gjør ørene fuktige og klissete, så de må tørkes ut av stadig vekk.

Nå har jeg fått mat og det er straks tid for litt frisk kveldsluft.

Høstfrisk kveldshilsen fra Ariell

Månedens favoritt - skålunderlag

Til åtteårsdagen min fikk jeg en sånn underlagsmatte i gummi som nå utgjør en viktig del av spiseplassen min. Vanligvis står det vannskål på den, så det ikke skal bli vått på golvet når jeg drikker. Når jeg får mat byttes den ut med matskåla. Nå er jeg ganske glad i mat, så det er sjelden matskåla står stille mens jeg spiser. Følelsen av at maten er i ferd med å rømme gir meg enda mer hastverk med å få i meg småkjeksen. Vi har derfor prøvd mange løsninger, fra matstativ, til skål med gummikant og diverse underlag. Men om sider fant altså nanden et skikkelig glisikkert gummiunderlag hos Petshopgirls. Det er virkelig duganes saker for nå slipper jeg å jage skåla rundt på kjøkkenet for å få spist ferdig. Den står nå pent i ro på plassen sin til jeg har gjort den helt rein. Spise pent kommer jeg aldri til å greie, for gummimatta legger ingen demper på matlysten, men den bidrar i alle fall til matro og det hjelper en hel del.